Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Ikke vær apatisk – gi faan i det etablerte!

Her er du nå :: www » no » rock » text » Ola Svein Stugu

På oppfordring fra Nissen ble denne teksten skrevet for Ola Svein Stugu. Han skrev på Trondheim bys historie, og Nissen mente Stugu med fordel kunne ha tatt med litt om trøndersk motkultur, som i en tredve års tid hadde definert seg som byens bakside. Dette ble mitt første forsøk på å skrive om trøndsk pønkhistorie.

Generelt gjelder samme betenkning som ved en del andre eldre tekster fra undertegnedes hånd ... Teksten inneholder ellers et par faktiske, men heldigvis ikke for store feil, og fortellerperspektivet er – mildt sagt – lite objektivt. Vel, vel – her er, i alle fulle fall, mitt innspill fra den gang da:

Pønken nådde Trondheim akkurat i det den var ferdig modnet i London. Der startet det vinteren 75/76, og antallet pønkere var kommet opp i omlag 50 før det ble en massebevegelse, et større opprør mot politikk, musikk og samtidas frambudte passiviserende ungdomskultur. Uansett kvalifikasjoner skulle man nå selv lage og gjøre musikk og kunst, i stedet for å konsumere andres polerte produkt.
Ekstreme hårfrisyrer og de villeste antrekk var obligatorisk. Med et sjeldent upent utseende ble også atferden raskt påtagelig, pønkerne virket truende og lite stuerene. Pønken ble på mange en forløser for mye bra. Underveis absorberte og påvirket den mange kulturelle nivå, også utenom musikken. Mye av det mangfold som den kulturelt interesserte kan benytte seg av i dag, ble forløst av pønken.
Rock var godt etablert som protestmedium. Men ut i søttiåra fortapte det seg i en fullstendig grøtete blanding av romantisering av landlige idyller og reiser til indre verdener og/eller fjerne planeter (gruppa Yes kan være representativt for hvor ille det stod til). Drivstoffet så ut til å være nostalgi og hallusinogener, heller tung kost for den frustrerte unge mann og kvinne. De vakre visjonene sto ikke i forhold hverken til profetenes eget liv eller til hverdagens skitt og forfall, hverken i Chelsea, 42nd Street eller på Bakklandet. Pønken besvarte og erstattet drømmeriene med bråk og fantasi. De nye parolene lød: «Gjør hva faan du vil, alt er lov!», «Gjør det sjøl, gjør det nå og etter eget hode!» og «Alle kan spille!» Poengene var norm- og tradisjonsbrudd, eget engasjement, utålmodighet og individuell utskeielse.
Her i Trondheim var forutsetningene kulturelt betinget forskjellige fra det store utland. Byens musikkliv var preget av de samme strømninger som ellers i verden, godt utblandet med svenskpop. Gjennom midten av søttitallet løste den lokale politiske vernstresida seg opp i stadig mindre og mer sekteriske fraksjoner. Det grodde etterhvert fram en anti-politisk og svært mangeartet flora av nye interessegrupper (som i dag ser ut til å ha blitt eller er i ferd med å bli stuerene).
De som introduserte pønken her hjemme, var avhoppede, men svært så musikkorienterte studenter. Deres informasjonskilder var engelske musikkmagasiner og Adresseavisens korrespondent i London. Trøndersk Mesterskap i Rock ble fort det lokale hat-arrangement nr. 1. Her kunne alle som ville konkurrere i å spille best, i løpet av fem minutter!
Inspirert av de aller første utgivelsene av pønk på vinyl, vinteren 76/77, gav de første pønkerne ut den stensilerte «Rockefilla», hvori de skjelte ut det som fantes av treigt musikkmiljø og utesteder. Den nye musikken spilte de for venner og bekjente på Bodegaen (på Samfundet). Anarki og nihilisme er vel de fasteste benevnelsene en (i ettertid) kan sette på de impulsene som nå bredte seg. Sex Pistols' konsert i Samfundet 21. juli 1977 ble en uopprettelig livsomveltende opplevelse. De tilstedeværende fikk seg et spark i balla og ett i ræva. Energi og initiativ spredde seg, også til andre deler av alternativscenen, og dette kom til å gi en veldig skyv i mange år fremover.
Flere fanziner (= hjemmelagde musikktidsskrift etter klipp, lim og kopier-metoden) begynte å komme ut, et utall av band oppsto over natta. Trøndersk Mesterskap ble i 77 nesten torpedert av et utall med nye band som spilte annerledes musikk. En (musikk)fremføring kunne nå bestå i å stille seg opp på en scene og klippe i stykker en fylt melkekartong. Med banda ble behovet for øvingslokaler og konsertsted synlig; det gikk bare ikke å øve i kjellere og garasjer blant Trondheims besteborgere. Høsten og vinteren 77/78 ble det gjort flere henvendelser til Trondheim kommune om problemet, men der ble man bare møtt med den senere så velkjente kalde skulder. Man måtte ta saken i egen hånd, og Hard Rock Kafé ble startet. Den første konserten ble avholdt den 15. mars 1978, Trocadero var stappfullt. Første gangen ble navnet Popklubben brukt, et navn (som i likhet med begrepet egen aktivitet) hadde ligget dødt siden 60-åra. Oppslutninga på HRK var på 2-300 hver torsdag. I oktober ble den første store mønstring av nye band avholdt for en full Storsal i Samfundet, under navnet Høstrock, de to neste åra minst én gang hvert solverv.
Samme høst ble LP'n 7000 Riff innspilt, og Trondheim var med ett sentrum for Norges musikkliv. Spesielt for trondheimspønken var dens åpenhet for impulser fra andre alternative kulturelle miljø.
Trondheim Filmklubb supplerte med ny film og har senere, sammen med Kunstakademiet i Trondheim og Trondheim Kunstforening, støttet den billedlige delen av den nye giv. Fra kunstmiljøet kan nevnes Yngve Zacharias og Espen Ryvarden – den ene kunstner, nå bosatt i Berlin, den andre direktør for Galleri Riis i Oslo.
Mange senere så velkjente journalister og forfattere foretok sine første famlende pennestrøk i fanzine-bildet: Brynjar Aa, John Ege, Ole Jacob Hoel og Sindre Kartvedt, for å nevne noen som har bidradd til den lokale skriftkultur.
Blant banda finner vi allerede tidlig i 78 de første spirer til de senere så kjente 3 små kinesere og DumDum Boys – mens legendariske band som Belsen Boys, Sjølmord og Liliedugg kun eksisterer som samleobjekt av høy verdi.
Selv om Trondheim var og er en fredelig plett på jord, sammenliknet med datidens Brixtonske opprør, ble kontakten med alternativscenen i andre byer og i utlandet fort sentralt i den nye livsstilen. Man søkte heller kontakt med likesinnede i verdens store og små byer, enn å snakke med teitinger her hjemme. Og pønkens ønske om å annulere avstanden mellom utøver og mottaker, mellom scene og publikum, førte til at man kommuniserte med etterhvert svært store navn i global målestokk.
Fenomenet pønk fenget i Oslo noe etter Trondheim, omtrent samtidig med at New York-scenen eksploderte. Mens Trondheim pønkere var åpne og til dels naive, ble Oslos pønkermiljø preget av purisme og senere hard-core. Sommeren 80 tok Oslo over hegemoniet som landets Mekka.
Hard Rock Kafé var blitt kastet ut fra tre steder. Aksjonen Dronningens gate 1 B (som aktivitetshus) kan betraktes som et (i første omgang) siste forsøk på å få Trondheim kommune til å forstå hva den var i ferd med å miste.
Dog skal det innrømmes at Oslo er en større by, som derved har flere alternative muligheter. Flere av pionerene og de yngste fra alle landets grisgrendte strøk flyttet dit, slik byen ennå samler alskens avskum/elite, og også en del av Trondheims potensielt store flyttet. Der nede hadde en effektivt absorberende musikkindustri tilhold, og der oppsto det større musikkmagasiner med bredere nedslagsfelt og større opplag enn fanziner.
Dette kom samtidig med et generasjonsskifte i Trondheim. Byen var blitt rikere, men utnyttet ikke muligheten til å bli en kulturby!

Rockefilla ...

Neste tekst :: oversikt :: forrige tekst

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no