Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

'Anarchy in the UK' beskrevet av Stein E. Johansen

Her er du nå :: www » no » rock » text » 24 timers mennesker » 1988

Anarchy in the UK

Som Knut Alstad så viselig sa, en gang, så treffer Johansen spikeren på hodet i blant, som for eksempel i beskrivelsen av singelen 'Anarchy in the UK', som kom til Trøndelagen i november-desember 1976. Her er deler av Johansens betraktning:

Punkens totale kulturinnflytelse kunne ha krav på lærde avhandlinger. Her vil jeg kun prøve å gi noen nøkler til å forstå dens emosjonelle betydning for motkulturen.
«Anarchy in the UK» er som kunstnerisk uttrykk en sjeldent helstøpt enhet av tekst og melodi. Om en av de to sider i enheten hadde blitt vesentlig forandret, hadde det heller ikke vært mulig å tenke seg den annen side. Tekstens store betydning sammenlignet med de fleste andre rockplater, var en viktig faktor for å gi tyngde til denne pionersingelens krav på å representere et brudd i forhold til den tidligere rocktradisjon. Og denne betydning gjør det lettere ad ordenes omvei å innvie utenforstående i punkens sjel.
Dette betyr imidlertid ikke at teksten var viktigere enn lyden. Den første jeg snakket med som hadde hørt platen, var en god kamerat som i likhet med meg selv hadde stått i spissen for den revolusjonære anarkismes vekst og fall de tre foregående år. Han fortalte at det var den beste platen han noensinne hadde hørt. På spørsmål om det var teksten som var så spesielt god, svarte han: «Nei, først og fremst musikken.» Min egen opplevelse, liksom flere andre av mine politiske venner, var nøyaktig den samme. Vi var blitt mer eller mindre skeptiske til den anarkistiske politiske ideologi, men dette forhindret ikke at punkrocken gikk rett inn i våre hjerter. Den talte direkte til en del av vårt selv som lå dypere enn våre ideologiske overbevisninger, en del som imidlertid hadde vært en viktig drivkraft bak vårt sterke anarkopolitiske engasjement, liksom hos UFFA-aktivistene på 80-tallet. Dette indikerer at punkrocken representerer en musikkform som spontant uttrykker og befester en anarkistisk livsholdning av en bestemt psykologisk natur, uten at denne livsholdning lar seg uttrykke i et mer systematisk ideologisk eller politisk program uten å gjennomgå en kamuflerende rasjonalisering. Teksten i «Anarchy in the UK» er på sin side ubehøvlet nok til å signalisere en slik pre-ideologisk og dypere emosjonell sinnstilstand, selv om teksten allerede er en avdrift mot overflaten og intellektet i forhold til musikken.
Platen starter med noen svært harde rytmer som påkaller oppmerksomhet og forventning, liksom viktige offentlige kunngjøringer i tidligere tider ble annonsert med forutgående trommeslag. Den samme effekt forsterkes av det innledende utrop «Right!» og av et etterfølgende «Now!» som i tillegg gir en følelsen av å delta i et priviligert øyeblikk og også gir assosiasjoner om et budskap om øyeblikkets prinsipielle privilegium, dvs. et program om å leve nå, for det er en lever.
Denne fortettede forventning etterfølges imidlertid av en umiddelbart overraskende meddelelse, i form av Johnny Rottens rå og hese latter: «Hæ-hæ-hæ!» latteren er arrogant, selvsikker og ekstremt spydig og nedlatende. Den har også noe advarende triumferende over seg, som om den sier: «Bare vent! Nå kommer noe du aldri har drømt om!» Lytteren får uvilkårlig pirret sin nysgjerrighet på hva slags budskap den bedrevitende sitter inne med og har tenkt å forkynne, samtidig som den retoriske musikalske kraft har bygget opp til en økt mottagelighet for dette budskap. Forventningen skrus så ytterligere i været med noen harde, drivende, gjentatte trommerytmer, som representerer en nesten pinefull lang utsettelse for å få høre det viktige budskap som indirekte er annonsert, en pine som man lengter etter å få forløst. Alt før selve melodien har kommet i gang, er det dermed skapt en høyst suggestiv atmosfære på et minimum av tid.
Forventningen forløses så av et sjokkartet jordskjelv som innledes av at vokalisten kommer inn med 100% korrekt timing. Dette gir et inntrykk av at vokalisten er suveren og starter jordskjelvet fordi han ønsker det og kan kontrollere det som han vil. Melodien bygger seg ikke sakte opp mot et klimaks som et klassisk drama; den psykologiske beredskap for klimaks er bygget opp alt i preludiet, og selv om det hurtige klimaks kommer noe overraskende på lytteren, er det ingen fare for at han ikke henger med (om han har den fornødne emosjonelle beredskap fra før av): Det hurtige klimaks virker kun til å overgå de høye forventninger som allerede er skapt. Allerede i første strofe slipper Rotten bomben: «I am an anti-Christ, I am an anarchist». Med to minimale hovedsetninger har budbringeren plassert seg lengst mulig unna main stream; han fremhever sin annerledeshet maksimalt. Han spytter på det religiøse og politiske minimumsfellesskap. Og han gjør det med stolt overlegenhet, med arroganse og uten skygge av tvil. Stemmen er som en kanonkule som ikke lar seg bringe ut av bane. Og her finnes det ingen forbehold eller unnskyldninger, ingen overvinnelse av dårlig samvittighet. Her er ingen beskjedenhet eller blygsel ...

Populärmusik från Vittula

Det er fristende å sitere Mikael Niemi, som beskrev et liknende fenomen i boken Populärmusik från Vittula (2000).

Niila knäppte upp skjortan och drog fram den kropps­varma singeln. Hög­tidligt lade jag den på skiv­spelaren och sänkte ner pick­upen. Höjde volymen. Det raspade svagt.
Ett brak! Åskan slog ner. En kruttunna brann av och sprängde rummet. Syret tog slut, vi slungades mot väggarna, låg fast­tryckta mot tapeten medan kåken snurrade i rasande fart. Vi satt fast som fri­märken medan blodet pressades in i hjärtat, samlades i en tarm­röd klump innan all­ting vände och sprängdes åt andre hållet, ut i fingrarna och tå­spetsarna, röda spjut­linjer av blod i hela kroppen tills vi gapade kvävda som fiskar.
Efter en evig­het av­stannade virveln. Luften susade tillbaks in genom nyckel­hålet och vi splattade ner på golvet i små fuktiga högar.
Rock 'n' roll music.
Beatles.
Det var för bra för att vara sant.
Vi kunde inte tala på en lång stund. Vi bara låg där och blödde, tomma och lyckliga i den ringande tyst­naden. Sedan reste jag mig och spelade den igjen.
Samma sak igjen. Det var ofattbart. Det kunde inte vara skapat av mänskliga varelser.
En gång till.
>

Rockefilla-intervju med Johnny Rotten ...

Neste tekstutdrag :: oversikt :: forrige tekstutdrag

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

© 1988 Stein Erik Johansen Printed from www.aage.no