Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Øverst i Nordre gate « 4.3

Her er du nå :: www » no » rock » text » 24 timers mennesker » 1988

Her finner du et underkapittel fra Stein E. Johansens 24 timers mennesker. Om livet hinsides arbeidet blant motkulturell ungdom i Trondhjem (1988). Teksten er tatt inn fordi den er en treffende beskrivelse av et fenomen som pågikk i noen år på slutten av søttitallet og begynnelsen av åttitallet. Noen merkverdigheter fant undertegnede i teksten, og slike er kommentert ved hjelp av fotnoter.

4.3 Øverst i Nordre gate

Punkerne har vært mest synlig i byøkologien når de på varmere dager har «hekket på stripa» øverst i Nordre gate utenfor telegrafbygningen. Dette området har i praksis vært okkupert og fungert som en fredet plett ikke bare for punkerne, men også for andre grupper innen byens motkultur siden ca. 1976. De første par årene var det ikke punkkostymene som dominerte plassen, og i dag er den igjen blitt åsted for et videre spekter gevanter. Imidlertid var trengselen på området og dets oppmerksomhet i bybildet størst de første årene på 80-tallet, da de mest entydige og sjokkerende punkeffekter dominerte bildet av den lokale motkultur. Dette sammenfall indikerer at stedets attraksjonsverdi har hatt sammenheng med ønsket om å oppnå en sterk utstillingseffekt, i forvissning om at Nordre gate, spesielt i butikkenes åpningstid på lørdager, frekventeres av en mengde normale main stream-mennesker.
Opprinnelig søkte nok motkulturen mot stedet fordi murkanten som går langs telegrafbygningen, tilbød en noenlunde behagelig sitteplass på travle godværslørdager når vanlige mennesker la beslag på benksetene i Gågaten og når kafélokalene var overfylte eller beklemmende. Siden vanlige mennesker finner det en smule uverdig og simpelt å sette seg på en murkant midt i glaningen på andre,* kunne motkulturen være sikker på å ha stedet sitt i fred. En gang iblant oppsøkes riktignok stedet av noen overstadige fylliker eller av en nøysom turist, men slike unntak har aldri innebåret noen trussel mot motkulturens eksklusive domene.
Etter hvert som flere søkte til stedet, fikk det en mer varig funksjon som praktisk treffsted og som symbolsk markering av motkulturell tilhørighet. Utstillingsfunksjonen var opprinnelig beskjeden, selv om motkulturelt innstilte alltid har hatt en viss nytelse av å la «streite» mennesker se dem krenke normalitetens sansefiendtlige tegn på verdighet og renhet med fullt overlegg – når hår, bare føtter, blottede bryster og offentlige kyssing og stundom røking av hasj, var tegn på det samme. Dette var ikke tegn bare på subjektivitet og sanselighet, men også på protest mot og krenkelse av den normale bluferdighet i navn av en annen kodeks for moral og renhet. Når en punker stiller seg midt i Gågaten for åpenlyst å late vannet, er det et så sterkt tegn at de fleste mennesker vil føle seg dypt krenket. Men selv en beskjeden handling som å sette seg på fortauet øverst i Nordre gate og ta av seg sokkene, er et stillferdig tegn på det samme.**
Det er mulig å tolke stedet tiltagende utstillingsfunksjon et stykke inn på 80-tallet som et uttrykk for en sterkere følt prosess og stolt annerledeshet. Den tiltagende protestfunksjon styrket stedets motkulturelle stigma ytterligere. I en periode gjorde dette stedets identitetsfunksjon så sterk at man kunne se en håndfull forhutlede punkere befolke området stående selv vinters tid. Ikke overraskende var disse bærerne av de sterkeste visuelle punkeffektene. Faktisk kunne det være mulig å anvende det antall kuldegrader en person ville utholde før han forlot stedet, som en operasjonell indikator på styrken i personens subversive sinnelag. Selv om punkerne ble nektet tilhold på en del kaféer,*** var det åpenbart at stedet ikke ble oppsøkt av praktisk funksjonelle årsaker,**** men at symbolfunksjonen var blitt altoverskyggende. Ennå i dag er stedet først og fremst de mest punkorientertes eiendom. De besetter det først, de benytter det mest provoserende (spesielt med åpenlys drikking av øl), og deres blikk angir umerkelig den passende avstand fremmede bør holde for at det ikke skal tolkes som en symbolsk krenkelse av motkulturens territorium. Faktisk er det en klar tendens til en indre rangordning på stedet, slik at de mest punkbetonte besetter den øverste del av området, mens de visuelle signaler på å tilhøre motkulturens kjerne blir gradvis mindre tydelige jo lenger ned man sitter.*****
Stedet inntas gjerne sittende, halvt tilbakelent, med en skjødesløs eller sanselig kroppsholdning. Noen sitter der i timesvis, andre kommer og går. Det finner sted en viss sirkulasjon og sidelengs forflytning etter som nye venner kommer til eller man ønsker å snakke med noen som sitter et stykke bortenfor. I og med at alle i regelen sitter på linje med blikket vendt ut mot gaten, kan miljøet for forbipasserende gi et ubevisst inntrykk av å danne en fiendlig frontlinje, hvilket forsterkes av tendensen til visuell uniformering. Den annen part i den symbolske krig er imidlertid ikke oppstilt, ikke organisert og knapt definert.****** Det skapes et inntrykk av at man er klar til kamp straks fienden organiserer seg eller viser sitt ansikt. Den naturlige reaksjon fra en vanlig forbipasserende på denne definisjonen av den sosialøkologiske situasjon, er en uklar frykt som leder til unnvikelse. Det punkbetonte miljø verdiges normalt kun hastige, fryktsomme blikk, og forbipasserende skjener til den andre siden av gaten for ikke å provosere noen. De tropper som har tatt oppstilling på sittende linje har et strategisk fortrinn forsåvidt som kun de har organisert seg og forsåvidt de har vunnet den stille kamp om blikkenes vandring. Med veggen i ryggen kan de kun stirre én vei, mens de kan velge å tolke det som en fiendtlig handling om den annen part stirrer tilbake. Det er de som har definert – ubevisst – situasjonen som konfrontasjon og inntatt en bastion som blir fryktet og respektert. Dette strategiske herredømme understrekes når de en gang iblant roper til seg en fiende fra den forbipasserende mengde, mens den motsatte meddelelsesretning derimot ikke forekommer. Når man setter seg blant dem, får man en klar følelse av å ha valgt side i en symbolsk konfrontasjon, og man fornemmer en usynlig beskyttelse ved å være en av dem. Det militære aspektet ved denne sosialøkologiske definisjon av situasjonen, samt det fryktinngydende visuelle inntrykk fra de punkerne som fremstår som de sittende troppers underforståtte generaler, har antagelig hovedæren for at trondhjemmere flest har et mer militant inntrykk av dagens motkultur enn hva som avtegner seg ved en nærmere granskning av miljøet.
Folk flest vil være nysgjerrige på hva som egentlig foregår på den motkulturelle side av gaten, og nærer nok stort sett overdrevne forestillinger om i hvilken grad den sosiale omgang her atskiller seg fra på andre steder. Selv om et par gram hasjis av og til kan skifte eier, er konversasjonens tema her om lag den samme som man kan overhøre ved et hvilket som helst kafébord. Miljøet synes selv i en viss grad å ville kommunisere et inntrykk av eksotisk og farverik spenning. Dette understrekes av at noen til tider slår seg ned med korslagte ben og med ryggen mot gaten, hvilket gir inntrykk av esoterisk selvtilstrekkelighet. Liksom i barndommens hemmelige selskap, er den egentlige hemmelighet ikke å bedrive ekstremt spennende aktiviteter, men å skape en atmosfære av hemmelighetskremmeri som gir god næring til de utenforståendes fantasi. Markeringen av eget område, forbudt for fremmede, holder lenge. Enn videre kan markeringen av gatens eneste sluttede, private selskap gi gatens andre brukere en påminnelse om eget sosialt savn og fremkalle en følelse av sosialt mindreverd.
Denne sosialøkologiske definisjon av en situasjon hvor motkulturen og main stream konfronteres, impliserer en kommunikasjonsform der det motkulturelle miljø, trass i sin økonomiske fattigdom, har tilkjempet seg et symbolsk herredømme ved hjelp av en retorisk figur som i kraft av sin non-verbale kompleksitet og sin ubevisste virkemåte er temmelig uangripelig. Forsåvidt illustrerer det i hvilken grad semiotisk beherskelse og innovasjon har betydning for følelse av egenverd og for kulturell rangering i moderne bykulturer.
Den symbolske kraft i denne situasjonsdefinisjon illustreres godt med en episode der en over 50 år gammel kvinne slo seg ned alene innenfor det motkulturelle fortausdomene. (Etter mange år som prestefrue, hadde hun skilt seg og kastet seg ut i et hektisk karriereliv. Etter to større kreftoperasjoner fikk hun imidlertid et helt nytt syn på hva som var livets egentlige verdier. Hun «flippet ut» og søkte omgang med motkulturelle unge, hvor hun ble tatt vel imot trass i at hun var helt alminnelig i klesveien.) Denne beskjedne handling provoserte en eldre og fremmed forbipasserende mann så sterkt at han gikk bort til henne og spurte aggressivt hva i all verden hun gjorde der. Da hun blidt svarte at hun satt og nøt solen, ble han rasende og spyttet henne i ansiktet. Kvinenn hadde åpenbart bragt uorden i hans kategorisystem ved som en «ren» kvinne å innta et område som var definert som «urent» i kraft av de tvilsomme eksistenser som ellers befolket det.
110-113-->

Neste tekstutdrag :: oversikt :: forrige tekstutdrag

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

© 1988 Stein Erik Johansen Printed from www.aage.no