Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

30. juli 1977 :: Reportasjebladet NÅ

Her er du nå :: www » no » rock » text » Rapport fra London » Sex Pistols på Studentersamfundet i Trondheim

Sex Pistols på Studentersamfundet i Trondheim

De vil så gjerne være slemme gutter – det er det de har betalt for Fire unge karer. Ingen av dem en dag over 20 år. Bleke, kortklipte og bustete. Sikkerhetsnåler gjennom kinn, ører og nesevinger. Fillete klær og lommer fulle av (..)okser. Grove kjettinger med hengelåser rundt spinkle guttenakker. Spyttende, siklende og bannende. Dette er Sex Pistols. Det siste produktet skapt av engelsk plateindustri. Den nye moten! Punk! NÅ møtte dem i Trondheim.

Elgsetertrikken, Trondheim. En ung, kortklipt fyr har nettopp entret vognen. Betalt sin billett og funnet seg en plass. Det lyse håret er vannkjemmet og står rett til værs. En fillete, gammeldags jakke henger om den spinkle kroppen. De verste revnene har han utbedret med sikkerhetsnåler. Han kaller seg punk. Like bortenfor sitter to andre karer. Moderne i antrekket og med en fyldigere frisyre. De liker ikke den fillete stakkaren. Egler seg innpå ham. Ypper til bråk. Til slutt ryker den ene av de to på ham og det blir et kraftig slagsmål inne i vognen. Det tar ikke slutt før den ene står der med bar overkropp, og de to andre blir kastet av.

Jeg er på vei til Studentersamfundet i trønderstaden. Rockekonsert med den engelske gruppen Sex Pistols. Gruppen som har skremt vettet av BBC. De fyller luften med rå bannskap og vold. De synger om dronningen på en måte som ingen nasjonal brite kan tåle. De spytter på publikum og kaster ølflasker ut i salen. De angriper pressefolk og ødelegger kameraene deres. De skal ha voldtatt to sekretærer i et engelsk plateselskap. De har ramponert klubber og lokaler de har spilt i. De er rett og slett uten noen form for tilknytning til vanlig folkeskikk. Sies det.

Den store, runde salen er stappfull. Borte i et hjørne står den lokale arrangøren Tore Lande. Han er tydelig nervøs. Skotter ut på forsamlingen. Like foran scenen har det samlet seg en hard kjerne lokale punkere. Unge mennesker som med begjærlig hånd har grepet denne muligheten til å eksponere seg. Mødrenes syskrin er kjemisk renset for sikkerhetsnåler. Rødmalte lepper og svarte øyenhuler tyder på at lignende ting har skjedd med toalettsakene. Er det mon Elisabeth Arden?

Mens kjettingene rasler rundt meg, undrer jeg: – I min tid satte vi opp en kasse i veikanten og hadde utlodning til Redd Barna for å komme i avisen. – Nå er det dette, sier jeg til meg selv mens de skrekkinnjagende ansiktene roper at jeg må fotografere dem. (...) Galskap på lissom. Så er de der. Fillete og fæle. Apatiske i ansiktet tar de plass bak instrumentene sine. Ofrer såvidt et blikk ned i salen. Og, hvorfor skulle de det? 130 desibel massiv betong fyller salen. Det kjennes ihvertfall slik. Smertegrensen er på 120, og det øredøvende bråket hamrer mot trommehinnene mine. Jeg står bare en halv meter fra de svære høytalerkassene. Hodet rister av lufttrykket og de kraftige lydbølgene. Smerten er uutholdelig. Jeg må stikke en finger i et øre for å høre hva jeg tenker. (...)

Fraværende i blikket. Med øyne som en gal, henger vokalisten John Rotten over mikrofonstativet. Apatisk slynger han teksten inn i mikrofonen. Beveger seg nesten ikke. Stirrer bare på publikum med det tomme ansiktet sitt. Bare den ene hånden er av og til en tur oppe i ansiktet for å hente vekk snørr og sikkel. Like bak ham jobber en lyslugget kar som gal. Han slår på slagverket som om han var St. Georg i kamp med dragen. Gitaristen i orange fallskjermdress er den spenstigste. Splitthoppene er høye luftige. Han klarer det som Jahn Teigen aldri har gjort. Landet i en herlig spagat. På den andre siden står en blek, mager fyr. Det sorte håret står rett til værs. Naken overkropp. Han ruller tungen rundt i munnen. Løfter litt på overleppen og sender en kraftig spyttklyse ut i menneskemassen. De lar seg ikke spørre to ganger. Spytter tilbake. Som en liten utveksling av høflighetsfraser.

Vaktene foran scenen har sin fulle hyre med å holde gemyttene nede. Jeg baner meg vei inn i virvaret. Vil ha et bilde av dette. Fokuserer inn bassisten Sid Vicious. Han oppdager meg. Løfter den ene hånden fra gitaren og fører en finger over strupen som gest. Jeg lar meg ikke skremme. Smiler og blunker til ham. Beskjemmet ser han bort og konsentrerer seg om spillet igjen. Det er ikke rare greiene. Ingen av dem tar i bruk mer enn et par-tre grep på gitaren. Ikke mer enn jeg selv kan klare til husbruk.

En liten kar ved siden av meg har tydeligvis nådd nirvana. Han brøler til gjennom bråket: – Spytt! Spytt! Jamen, så spytt da for fa...! Jeg skyfler ham unna. Må komme meg vekk fra høytalerne. Senere finner jeg ham liggende på gulvet foran en av lydkassene. Med begge hendene om ørene.

Etter konserten er jeg tilbake på hotellrommet. Det er ikke byens beste hotell. På den andre siden av gangen bor Sex Pistols. Arrangørene har plassert dem her med hensikt. – Blir ikke så dyrt å erstatte eventuelle skader, sier han. (...) Resten av kvelden må jeg tilbringe med øresus. Sammen med de sagnomsuste karene. På en av byens mest populære restauranter. (...) De titter nysgjerrig på jentene. Som gutter pleier å gjøre i den alderen. (...) Bare bassisten Sid Vicious forsøker å leve opp til sitt rykte. Han lar spyttet renne nedover haken, mens han raper høylydt. – Vi bråker aldri uten at andre begynner, sier en av dem til meg.

Det skulle han aldri ha sagt. En kraftig, ung nordmann med en feiende flott bart kommer bort til bordet. Han er som hentet ut av en langtekkelig engelsk TV-serie. Rolig snur han ryggen til de bleke musikerne. Knepper opp buksen og viser dem baken. Demonstrerer hva han egentlig mener om dem. Like rolig tar han dem på igjen og forsvinner. Men på toalettet finner Sid Vicious ham igjen. Det blir bråk. Engelskmannen får bank og blør fra nesen. Da samler turnélederen sammen de små guttene sine. Stiller dem pent opp på rekke og marsjerer til hotellet. Der finner jeg dem senere på kvelden. Stille og rolig sitter de nede i lobbyen og samtaler med norske fans. Som kostskolegutter sitter de der – gutter som skremmer livet av BBC! De har skapt en ny livsstil, sier psykologer og andre forståsegpåere. Det er mulig de har rett. Men da bør de kikke litt i kjølvannet til Sex Pistols.

Neste tekst :: oversikt :: forrige tekst

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no