Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Tidlig norsk pønk

Her er du nå :: www » no » rock » text » Terje IV (juli-august 2008)

Her er en etterpåklok og kompakt tekst om Trondheimspønk med vekt på 1977 og hovedlinjer etterpå.

Pønkstart Trondheim

Europeisk pønk oppsto i London vinteren 75-76, blant unge som var lei av datidas musikk, passiviserende ungdomskultur og intetsigende politikk. Nå skulle alle gjøre musikk selv, uansett kvalifikasjoner, isteden for å konsumere andres polerte produkt. Pønk hadde spiren i seg til å bli et nytt ungdomsopprør, en protest som tok av i overraskende retning da Sex Pistols skapte nasjonal skandale på britisk fjernsyn i beste sendetid før jul.

Trondheimsmiljøet var godt informert om hva som skjedde i England. Stein Groven hadde skrevet for lokalpressen siden 1972. Han ble tidlig involvert i pønkescenen, spilte i band der borte og rapporterte ukentlig om siste nytt. Utfyllende informasjon fikk vi gjennom britisk musikkpresse, hvor vi igjen fant godt med lenker og referanser til fanziner og radioprogram om og med aktuell musikk. Vi hang på Playtime og Ranum og hørte på ny musikk, ei uke etter at skivene var kommet ut. Strekningen Finchley Park til Nordre opplevdes som utrolig kort, og alt foregikk i treig real time.

Senhøstes 1976 hadde de oppegående skjønt at noe stort var i emning, og engasjement og misjonering økte i styrke. Et par av DJ-ene i Bodegaen hadde katalogen inne, og protopønk som The Sonics, MC-5, Stooges og Patti Smith var vanlig kost.

Pønken ble introdusert i Trondheim akkurat da den var modnet i London. Og at et såpass urbant og marginalt kulturfenomen som pønk ble etablert i her oppe, før noe annet sted i Norge, er litt oppsiktsvekkende.

Rockefilla

Det var god tradisjon for hjemmelagde tidsskrift etter klipp, lim og kopier-metoden i Trondheim. En trio på tre satte seg ned og lagde landets første pønkfanzine, Rockefilla. Første nummer kom sent i februar 77, ble delt ut gratis på Trøndersk og spredd land og strand rundt via vanlige motkulturkanaler.

Mottoet var «Støtt dei lokale pønkarane!», en gruppering som nesten ikke fantes ennå. Den entusiastiske redaksjonen bevisstgjorde folk, og Rockefilla beskrev pønken før noen hadde rukket å begynne å spille selv.

Frisk oppførsel og heftig nyfrelst argumentasjon gjorde at man utover våren kunne telle stadig flere pønx på Nordre. Rockefilla rakk å komme med fire nummer før folk endelig fikk se hva det hele dreide seg om:

Vendepunktet

Sex Pistols spilte for oppdaterte folk på Samfundet i juli, og rundt 700 nysgjerrige var plutselig midt oppe i en eksplosiv miks av energisk rock fremført med uvant aggresjon, uhørt provoserende tekster og lite politisk korrekt atferd. For pønken var tydeligvis ingen kuer hellige: Man behøvde slett ikke å bekjenne seg til en bestemt holdning – det var fritt frem å bryte med alle kjente normer og dogmer.

Sex Pistols-konserten ble en milepæl og starten på en intens periode. De tilstedeværende fikk seg et spark i balla og ett i ræva, og de som var «disponert for opprør og radikalisering, tok hintet med en gang».

Vi fikk en mangedobling av pønkorienterte folk. Anarki og nihilisme er vel benevnelser man kan sette på de impulsene som nå bredte seg: Etter dette kunne en sceneopptreden for eksempel bestå i å klippe i stykker en full melkekartong, med eller uten akkompagnement. Joggi oppsummerte 1977 som «det året jeg ble et år yngre».

Før Pistols-konserten hadde en fire-fem band spilt noe som lignet på pønk. Et par av bandene var fascinert av energien i pønken og konverterte fra å spille bøllete hardrock. Andre var igjen ektefødte førstegenerasjonsband. Nye band oppsto hver uke og flere fanziner kom i omløp.

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no

Hard Rock Kafé :: HRK

Behovet for et spillested meldte seg, og idéen om Hard Rock Kafé, HRK, ble unnfanget over en kaffe på Væktern. HRK leide Trocadero i Innherredsveien, og det var bandene Edge og Bitch Boys som fikk æren av å åpne ballet 15. mars 1978.

Til å begynne med var det konserter hver fjortende dag, tidvis hver uke, og av og til med noen uker i mellom. Pønken annulerte avstanden mellom utøver og mottaker, mellom scene og publikum, og folk sto i kø for å slippe til på scenen. Det kokte rundt Hard Rock Kafé, og vi fikk det travelt med å lære oss å organisere konserter og få plass til alle spillelystne. Folk så etter plakater og fikk flyers på gata, jungeltelegrafen fungerte effektivt og oppslutninga var gjerne på 2-300 fremmøtte.

Sommeren 1978 hadde vi et lite, men komplett pønkemiljø med utøvere, hangarounds, spillested med teknikere og arrangører, hyppige konserter og større arrangement innimellom. Som oftest var bandene lokale, men etter hvert som ryktet spredde seg, kom folk langveisfra for å spille eller bare for å oppleve en norsk versjon av pønk. For en periode var byen Norges rockesentrum.

I løpet av to år ble en rekke mønstringer av band arrangert i Storsalen på Samfundet, som Vår-Rock, Høstrock, Frostrock, Solrock, Førkrigsrock og Kraftrock. Med voldsom ekspansjon gikk utviklingen sin gang, og uttrykket ble gradvis noe normalisert og mer allment tilgjengelig; Man kom over i mer generell new wave, en fase som skulle prege musikken langt inn på åttitallet. Sommeren og høsten 1979 ble LP-en 7000 Riff innspilt og utgitt, i samarbeid med Arctic Records og i regi av Åge Alexandersen.

Hard Rock Kafé ble et sted mest for musikk, men alternativmiljøene var vitaliserte og nye særfenomener oppsto. Man forsto etter hvert at Hard Rock Kafé hverken kunne romme alle former for aktivitet eller hadde kapasitet til å håndtere alle kulturuttrykk som boblet under overflaten.

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no

Dronningens gate 1B :: Gjør det sjøl!

Høsten 1979 gikk musikere, friteatergrupper, filmklubben og kunsthåndverkere sammen for et større allaktivitetshus. Man kom ganske langt i arbeidet med en bruksplan for det kommunalt eide Dronningens gate 1 B, og i november fylte vi Samfundet med sceneopptredener, film, teater og generell propaganda i alle former og fasonger.

Men Trondheim kommune var en vanskelig samarbeidspartner, og kombinasjonen av aktivister og motvillig forvaltning viste seg å være lite fruktbar. Fra ett brukerståsted virket det hele som ren manipulasjon og obstruksjon, og erfarne radikalere kjente igjen kommunal strategi fra okkupasjonen av det nedlagte Kretsfengselet på Vollan, tidlig på søttitallet. Noen av oss ble varig svekket i troen på at forvaltning og politikere kunne bidra med noe-som-helst.

Miljøet falt noe sammen etter skuffelsen med Dronningens gate 1B. Men Oslofolka kom omsider igang, og der nede hadde man på mange måter bedre forutsetninger for å lage en fullverdig bevegelse. Tilfeldigheter og geografi, i kombinasjon med taiming og folketall, bidro kanskje til at man sakket akterut her oppe.

Den store omveltningen var skjedd; Det skjedde ikke lenger noe radikalt nytt og annerledes. Man var blitt vant med det unormale, og den første pønkbølgen begynte å ebbe ut. Men folk hadde forstått at om man bare ga nok F! og tok saken i egne hender, ville man i det minste oppnå noe.

Ungdom for fri aktivitet :: UFFA

Ute i Europa tok folk seg til rette, og okkupasjonsbølgen traff Norge høsten 1981; rekkefølgen ble vel Oslo, Trondheim og Haugesund, med Tromsø et år etter. En tidlig novemberkveld i 1981 samlet en gruppe på om lag 200 seg bak Vår Frue Kirke for å okkupere Kjøpmannsgata 28. Okkupasjonen innledet en ny fase i trondheimspønken, med en mer aktivistisk linje som pekte fremover mot nittitallet.

Sett fra et alternativståsted spredte sjølstyrte aktivitetshus seg som en farsott i Europa; Med felles interesser fant man det etter hvert naturlig å knytte kontakter og bygge helt nye nettverk for utveksling av informasjon, erfaringer, band og musikk. Sett med offentlige øyne kunne man si at husene bidro til at vi fikk en ungdomspolitisk arena etter 1980.

En større sammenheng og bakgrunn

Ønsker man å forstå pønken, kunne man ta en titt på livet i Vesten midt på søttitallet.

Den amerikanske drømmen om vekst, trygghet og militær overlegenhet var punktert; USA og Europa var inne i resesjon og stagflasjon. Men ideologiene var ennå i live, og politisk sett var verden preget av konflikt, sekterisme og kald krig, polarisert i øst-vest, venstre-høyre, høy-og-lav, partimedlem eller ikke. I den store sammenhengen hadde vi atombomber hengende over hodet, mens vi nasjonalt og lokalt ble bydd planøkonomisk eller markedsliberalistisk svada – paternalistiske og dønn kjedelige alternativer.

Med store barnekull i ungdomsfasen var antallet desillusjonerte høyt, og mange følte seg overlatt til å mestre verden på egen hånd, uten relevante forbilder. Kanskje var et uklart ungdomstilbud en perfekt bakgrunn for et nytt opprør. Noen fritidsklubber fantes det, men det fantes ikke øvingslokaler eller spillesteder – det fantes i grunnen svært få relevante tilbud for unge.

Rock var allerede etablert som protestmedium, men fredsdrømmen til 68-erne var i ferd med å gå til grunne, og «frihetens pris» så ut til å være stadig flere vandrende skjeletter. Innen musikken hadde vi også vært gjennom dekadant glam og den tidlige fasen av hardrock, som begge var i ferd med å utvikle seg til flinkismusikk og symfonisk pompøsitet. I tillegg var tekstene utilgjengelige for mange.

Pønken ble til i et landskap av oppgitthet, aggresjon og dommedagsvisjoner og besvarte svada og drømmerier med bråk og stilbrudd. De nye parolene lød: «Gjør hva faan du vil, alt er lov!», «Gjør det sjøl, gjør det nå og etter eget hode!» og «Alle kan spille!» Poengene var norm- og tradisjonsbrudd, utålmodighet, engasjement og individuell utskeielse.

Pønk som (del av) normalitet

Noe av det som den gang ble lansert, er i dag integrert i populærkulturen. I dag kan vi vel se for oss en fotballspiller eller forretningsmann med hanekam, selv om det kanskje ikke er et daglig syn i fjellheimen.

Pønken kan ha blitt til på engelske kunstskoler midt på søttitallet, og pønkestetikken kan ha blitt unnfanget i møtet mellom arbeidsløshet og kontrovers – provokasjonen som ligger innbakt i kunsten. Skolene var samlingspunkt for løse individer, og man estetiserte det som var negativt, i forfall og nedbrytende – som et motsvar til hva som var akseptabelt. Kunstfeltet har i tredve år vært vertskap for pønkestetikk, og innen vår tids samtidskunst omsettes herlig provoserende verk for store summer, også i form av litteratur på innkjøpslista.

På nittitallet kollapset endelig dogmetenkingen og musikken fusjonerte og kom i alskens mulige varianter. Den oppvoksende slekt identifiserte seg ikke lenger med polarisering, og idéhistorikere ville lett kunne komme trekkende med postmodernistisk teori. Det kan være en fordel å ta i bruk noe tenkning rundt metaforståelse, hermeneutikk og semiologi.

Pønk var i nesten tredve år et svakt dekket fenomen i Norge; Det kunne minne om nasjonal historieskriving, hvor samiske bidrag ennå systematisk ignoreres. Pønken er gang på gang blitt utelatt i kulturhistorieskriving. Kanskje skyldes det at pønken var vanskelig å definere innen en kjente rammer. Kanskje skyldes det at røde historieforvaltere heller vektla egen betydning i utviklingen i etterkrigstiden.

Både ti, 15-, 20- og 25-årsmarkeringene etter 1977 forløp likedan: Uforskammede indvider påberopte seg å ha startet det hele, med store unøyaktigheter i når det hele startet, hvem som startet, hvor det startet og hva et eventuelt innhold i pønken kunne ha vært.

Ute i den store verden kan man finne mye litteratur om pønk og subkulturer, med sosiologer som Erving Goffman og Dick Hebdige som eksempler. Her hjemme ble vel pønk sett med 'objektive' øyne først dekket av Per Solvang. Likeledes bidro Anne Lorentzen med et feministisk perspektiv, noe som var svært interessant om man ser tilbake på røttene i 1975-77.

Noen ordentlig historisk innsidebeskrivelse fikk vi likevel ikke før i 2006, da Morten Haugdals fortreffelige festskrift «UFFA – 25 år» kom ut. I 2007 kom så Trygve Mathiesens historie «Tre grep og sannheten – Norsk punk 1977-1980», en bok som søkte å sette det hele i en større, nasjonal sammenheng.

I retrospekt har pønken mutert mange ganger siden 1976, og vi snakker gjerne om ulike «generasjoner» av pønkere med vidt forskjellige tilnærminger til benevnelsen. Pønken har gått fra instinktive brøl med enkle slagord til retroutgivelser i piratkopi og leservennlige utlegninger. Går man rundt på Svartlamon – som igjen er et ektefødt barn av både pønken og Uffa – vil man kunne registrere at viljen til opprør fremdeles ulmer. I dag finnes det autonome nettverk som ivaretar viljen til motstand.

Takk for seg!

Også da pønk oppsto var likegyldighet overfor «det nye» én reaksjon, slik mange tidligere hadde ignorert blues, jazz, RnB, twist, rock, peace&love, glam, tungrock, space-oddities osv. – og som noen senere har forholdt seg til ska, reggae, dub, rap, hip-hop, metal, grunge, techno, nu-folk og ymse fusjonsvarianter. Alle kan ikke følge med i timen hele tiden. Men for en som var så heldig å plutselig være midt i smørøyet og seksten år da pønken kom, opplevdes det som om verden svingte noe-sånn-inn-i-hælvete!

Teksten presenterer én rekke av allmøtestyrte pønkprosjekt: flat struktur uten ledere. Mange tok andre valg på veien og vil ha andre versjoner og peke på andre kulturhistoriske sammenhenger for utviklingen de siste tredve år.

Grunnlaget for denne teksten ...

Neste tekstbolk :: oversikt :: forrige tekst

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no