Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Norsk tidligpønk

Her er du nå :: www » no » rock » text » Terje III (juli-august 2008)

Hovedinndeling

  1. Trondheims innledende pønkhistorie
  2. En større sammenheng og bakgrunn
  3. Følger av pønken

Følgende tekst er snart ferdig skrevet som en introduksjon til pønk, for en bok om musikk i Trøndelag på 70- og 80-tallet. Boken kommer i høst.

Trondheims tidlige pønkhistorie

Europeisk pønk ble formet i London vinteren 75-76, og i løpet av 1976 økte antall pønkere fra 20 til 50 unge som var lei av datidas musikk, passiviserende ungdomskultur og intetsigende politikk. Nå skulle alle gjøre musikk selv, uansett kvalifikasjoner, isteden for å konsumere andres polerte produkt. Pønk hadde spiren i seg til å bli et nytt ungdomsopprør, og det eksploderte i overraskende retning da Sex Pistols skapte nasjonal skandale på britisk fjernsyn i beste sendetid før jul.

Trondheimsmiljøet var godt informert om hva som skjedde i England. Stein Groven hadde skrevet for lokalpressen siden 1972. Han ble tidlig involvert i pønkescenen, spilte i band der borte og rapporterte ukentlig om siste nytt. Tirsdag kunne Groven ringe opp til Adresseavisen, og en journalist noterte og tonet ned de villeste episodene før teksten kom på trykk i onsdagsavisa; Rapportene var fengende og ferske.

Det var et historisk paradoks at pønk ble gjort kjent for folk flest gjennom en da erkekonservativ regionsavis. Men mer informasjon fikk vi gjennom musikkavisene Sounds, New Musical Express (NME) og Melody Maker. Og i britisk musikkpresse fant vi igjen godt med lenker og referanser til fanziner og radioprogram som om og med aktuell musikk, for eksempel John Peel og Sniffin' Glue.

Vi hang på Playtime og Ranum og hørte på ny musikk, som var tilgjengelig ei uke etter at de var kommet ut, og det gikk også kjapt og greit å bestille skiver via post. Strekningen Finchley Park til Parkkaféen og Nordre opplevdes som utrolig kort, og alt foregikk i treig real time (via gammeldagse medier og i eldre kanaler).

Senhøstes 1976 hadde de mest oppegående skjønt at noe stort var i emning, og engasjementet og misjoneringen økte i styrke. Et par av DJ-ene i Bodegaen hadde katalogen inne, og protopønk som The Sonics, MC-5, Stooges og Patti Smith var vanlig kost.

Rockefilla

Det var god tradisjon for hjemmelagde tidsskrift etter klipp, lim og kopier-metoden i Trondheim. En trio på tre satte seg ned og lagde landets første fanzine, Rockefilla. Joggi, Stein-Inge og Tor kom med første nummer sent i februar 77 (med bidrag fra folk i Asfaltfilla). Blekka ble delt ut gratis på Trøndersk og spredd land og strand rundt via vanlige motkulturkanaler.

Mottoet var «Støtt dei lokale pønkarane!», en gruppering som nesten ikke fantes ennå. Den entusiastiske redaksjonen bevisstgjorde folk, og Rockefilla beskrev pønken før noen hadde rukket å begynne å spille selv; Vanligvis kommer jo fenomenet først, og så beskrivelsen av det.

Frisk oppførsel og heftig nyfrelst argumentasjon gjorde at man utover våren kunne telle stadig flere og flere pønkorienterte på Nordre. Rockefilla rakk å komme med fire nummer før folk endelig fikk se hva det hele dreide seg om:

Vendepunktet

Selveste Sex Pistols spilte for oppdaterte folk på Samfundet i juli, og rundt 700 nysgjerrige var plutselig midt oppe i en eksplosiv miks av energisk rock fremført med uvant aggresjon, lite politisk korrekt atferd og uhørt provoserende tekster. For pønken var tydeligvis ingen kuer hellige: Man behøvde slett ikke å bekjenne seg til en bestemt holdning – det var fritt frem til å bryte med alle kjente normer og dogmer.

Sex Pistols-konserten ble en milepæl. De tilstedeværende fikk seg et spark i balla og ett i ræva, og – som en lærd mann senere skrev* – de som var «disponert for opprør og radikalisering, tok hintet med en gang».

Konserten ble starten på en intens periode – flere så hva som var på gang, og vi fikk en mangedobling av pønkorienterte folk. Anarki og nihilisme er vel de fasteste benevnelsene en kan sette på de impulsene som nå bredte seg: Etter dette kunne en sceneopptreden for eksempel bestå i å klippe i stykker en full melkekartong, med eller uten akkompagnement. Joggi oppsummerte 1977 som «det året jeg ble et år yngre».

Før Pistols-konserten hadde en fire-fem band spilt noe som lignet på pønk. Et par av bandene var fascinert av energien i pønken og konverterte fra å spille bøllete hardrock. Andre var igjen ektefødte førstegenerasjonsband. Nye band oppsto hver uke og en rekke fanziner kom i omløp.

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no

Hard Rock Kafé :: HRK

Behovet for en scene meldte seg, og idéen om Hard Rock Kafé, HRK, ble unnfanget over en kaffe på Væktern. Under det gamle 60-tallsnavnet Popklubben leide HRK seg inn på Trocadero kafe i Industribygget, og det var bandene Edge og Bitch Boys som fikk æren av å åpne ballet 15. mars 1978.

Til å begynne med var det konserter hver fjortende dag, til tider hver uke, og av og til med opphold på noen uker. Folk så etter plakater og fikk flyers på gata, og jungeltelegrafen fungerte effektivt. Pønken annulerte avstanden mellom utøver og mottaker, mellom scene og publikum, og folk sto i kø for å slippe til på scenen. Det kokte rundt Hard Rock Kafé, og vi fikk det travelt med å lære oss å organisere konserter og få plass til alle spillelystne. Oppslutninga var gjerne på 2-300 fremmøtte.

Etter at lokale lovende band hadde vakt oppsikt rundt omkring i drabantbyene, var gjerne HRK det neste nivået. På forsommeren 1978 fikk vi et lite, men komplett pønkemiljø med utøvere, hangarounds, spillested med teknikere og arrangører, hyppige konserter og større arrangement innimellom. Som oftest var bandene lokale, men etter hvert som ryktet spredde seg, kom folk langveisfra for å spille eller bare for å oppleve en norsk versjon av pønk. For en periode var byen Norges rockesentrum.

I løpet av to år ble en rekke større maratonmønstringer av band arrangert i Storsalen på Samfundet, som Vår-Rock, Høstrock, Frostrock, Solrock, Førkrigsrock og Kraftrock. Med voldsom ekspansjon gikk utviklingen sin gang, og uttrykket ble gradvis noe normalisert og mer allment tilgjengelig; Man kom over i mer generell new wave, en fase som skulle prege musikken langt inn på åttitallet. Sommeren og høsten 1979 ble LP-en 7000 Riff innspilt og utgitt, i samarbeid med Arctic Records og i regi av Åge Alexandersen.

Hard Rock Kafé ble et sted mest for musikk, men alternativmiljøene ble vitalisert av HRK og nye særfenomener oppsto. Man forsto etter hvert at Hard Rock Kafé hverken kunne romme alle former for aktivitet eller hadde kapasitet til å håndtere alle kulturuttrykk som boblet under overflaten.

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no

Dronningens gate 1B

Høsten 1979 gikk musikere, friteatergrupper, filmklubben og kunsthåndverkere sammen i en aksjonsgruppe å synliggjøre behovet for et større allaktivitetshus. Man kom ganske langt i arbeidet med en bruksplan for det kommunalt eide Dronningens gate 1 B. I november leide vi igjen Samfundet og fylte det med sceneopptredener, film, teater og generell propaganda i alle former og fasonger.

Men Trondheim kommune var en vanskelig samarbeidspartner, og kanskje ble premisser for forvaltning og habilitet praktisert på en romsligere måte da enn hva vi forventer i dag. Kombinasjonen av aktivister og motvillig forvaltning viste seg å være lite fruktbar. Fra ett brukerståsted virket det hele som ren manipulasjon og obstruksjon, og erfarne radikalere kjente igjen kommunal strategi fra okkupasjonen av det nedlagte Kretsfengselet på Vollan, tidlig på søttitallet.** Noen av oss ble varig svekket i troen på at forvaltning og politikere kunne bidra med noe-som-helst.

Miljøet falt noe sammen etter skuffelsen med Dronningens gate 1B. Samtidig var miljøet vokst såpass at det naturlig oppstod undergrupper. Fanzineproduksjonen ble overtatt av yngre krefter, noen ildsjeler ønsket å drive med kultur mer profesjonelt og sterke folk flyttet. Pønken kom omsider igang i Oslo, hvor man på mange måter hadde bedre forutsetninger for å lage en fullverdig bevegelse.*** Tilfeldigheter og geografi bidro kanskje til at man her oppe ikke forble ledende, i kombinasjon med taiming og folketall.

Den første pønkbølgen ebbet ut. I mai 1980 ble likevel Kraftrock innspilt laiv i løpet av to dager, noe som resulterte i den andre LP-en fra Hard Rock Kafé. Den store omveltningen var skjedd, det skjedde ikke lenger noe radikalt nytt og annerledes, man var blitt vant med det unormale. Futten gikk ut av miljøet, og vi fikk et slags mellomspill hvor folk holdt på med sitt i mindre miljøer. Men folk hadde forstått at om man bare ga nok F! og tok saken i egne hender, ville man i det minste oppnå noe. I sum hadde frihetlige krefter tatt skjeen i egen hånd, bevæpnet med trass og en god porsjon ekte rotnorsk faanskap.

Ungdom for fri aktivitet :: UFFA

Ute i Europa tok folk seg til rette, og okkupasjonsbølgen traff Norge høsten 1981; rekkefølgen ble vel Oslo, Trondheim og Haugesund, med Tromsø et år etter.

En tidlig novemberkveld i 1981 samlet en gruppe på om lag 200 folk seg bak Vår Frue Kirke for å okkupere. De fleste visste ikke hvilket hus det gjaldt, men forventningene var mange. Selve inntagelsen av huset gikk greit; Fortroppen hadde rekognosert og forberedt Kjøpmannsgata 28 for okkupasjon av Uffa: Ungdom For Fri Aktivitet. Okkupasjonen innledet en ny fase i trondheimspønken, med en mer aktivistisk linje som pekte fremover mot nittitallet.

Sett fra et alternativståsted spredte sjølstyrte aktivitetshus seg som en farsott i Europa; Med felles interesser fant man det naturlig å knytte kontakter og bygge helt nye nettverk for utveksling av informasjon, erfaringer, band og musikk. Sett med offentlige øyne kan vi si at husene bidro til at vi fikk en ungdomspolitisk arena etter 1980.

Etter at huset i Kjøpmannsgata brant ned i juli 1982, var kommunen blitt noe mer medgjørlig, og benyttet muligheten til å tilby et hus utenfor alfarvei: Den gamle Østbyen barnehage i Innherredsveien lå på betryggende avstand fra bykjernen og i et område som tradisjonelt hadde huset tvilsomme individer. Antallet aktivister var falt dramatisk, men gruppen som var igjen var kanskje mer fokusert på politisk aktivisme enn hva tilfellet var i Kjøpmannsgata.

En større sammenheng og bakgrunn

Pønken ble introdusert i Trondheim akkurat da den var modnet i London, og at et såpass urbant kulturfenomen som pønk ble etablert i Trondheim, før noe annet sted i Norge,**** er litt oppsiktsvekkende.

Ønsker man å forstå bakgrunnen for pønken, kunne man ta en titt på livet i Vesten midt på søttitallet.

To faktorer kan ha spilt en viktig rolle for oppblomstringen av pønk og aktivisme i Trondheim. Den ene var lokal forvaltnings manglende evne til å ta tak i innspill fra grasrota. Den andre at det på venstresiden fantes et bredt politisk landskap, som var rikt, tolerant og åpent for nye ideer.

Pölitics

Den amerikanske drømmen om vekst, trygghet og militær overlegenhet var punktert; USA og Europa var inne i resesjon og stagflasjon. Men ideologiene var ennå i live, og politisk sett var verden preget av konflikt, sekterisme og kald krig, polarisert i øst-vest, venstre-høyre, høy-og-lav, partimedlem eller ikke. I den store sammenhengen hadde vi atombomber hengende over hodet, mens vi nasjonalt og lokalt ble bydd planøkonomisk eller markedsliberalistisk svada – paternalistiske og dønn kjedelige alternativer.

Allerede på sekstitallet var fastlåste posisjoner kommet såpass i bevegelse at man kunne snakke om alternativer og motstand mot etterkrigstidens totalitære tenkning. Midt på søttitallet hadde vi et postmoderne samfunn, hvor begrepene bondestand, arbeiderklasse eller borgerskap ble vanskelige og ikke lenger kunne benyttes som tidligere. Med store barnekull i ungdomsfasen var antallet desillusjonerte høyt, og mange følte seg overlatt til å mestre verden på egen hånd og uten relevante forbilder.

På Parkkaféen kunne man en hvilken som helst dag diskutere hundre år gamle problemstillinger. På venstresida var alle politiske fraksjoner representert: anarkister, maoister, trotskister, neo-stalinister, dypøkologer, radikale feminister, hinduister, rene hedonister og folk i ulike stadier og overganger mellom ideologiske og religiøse overbevisninger; Kort sagt en salig blanding av kritiske tendenser og kvasifilosofiske overveininger. Miljøet var tolerant, og meninger ble mer enn gjerne ført til torgs ; Fascinerende og utfordrende var det. Som i dag stod likevel mange utenfor den økonomiske eller ideologiske debatten. Kanskje mente de at debatten ikke medførte noen egentlig utvikling, men heller var tomt prat eller et uttrykk for posisjonering i systemet.

Kanskje var et uklart og kjedelig ungdomstilbud en perfekt bakgrunn for et nytt opprør. Noen fritidsklubber fantes det, men det fantes ikke øvingslokaler eller spillesteder – det fantes i grunnen svært lite tilbud for unge i det avsidesliggende og klimaherjede Trøndelag. Men det fantes frustrasjon og aggresjon – og pågangsmot. Selv om misnøyen skapte liv og røre, var ikke misnøye alene nok til å utløse mer enn grafitti, litt hærverk og eksperimentering med illegale stoffer.

Musick

Rock var allerede etablert som protestmedium, men fredsdrømmen til 68-erne var i ferd med å gå til grunne, og «frihetens pris» så ut til å være stadig flere vandrende skjeletter. Drivstoffet så ut til å være nostalgi og hallusinogener, heller tung kost for den frustrerte unge mann og kvinne. De vakre visjonene sto ikke i forhold hverken til profetenes eget liv eller til hverdagens skitt og forfall, hverken i Chelsea, på 42nd Street eller i Vollabakken.

Innen musikken hadde vi også vært gjennom dekadant glam og den tidlige fasen av hardrock, som begge var i ferd med å utvikle seg til flinkismusikk og symfonisk pompøsitet. I tillegg var tekstene utilgjengelige for mange, og det var heller ikke bare enkelt for ungdom å identifisere seg med slike idealer.

Pønken ble til i et landskap av oppgitthet, aggresjon og dommedagsvisjoner og besvarte svada og drømmerier med bråk og stilbrudd. De nye parolene lød: «Gjør hva faan du vil, alt er lov!», «Gjør det sjøl, gjør det nå og etter eget hode!» og «Alle kan spille!» Poengene var norm- og tradisjonsbrudd, utålmodighet, engasjement og individuell utskeielse.

Følger av pønken

Noe av det som den gang ble lansert, er i dag integrert i populærkulturen. Allerede i 78 eller 79 var punkestetikk en del av vareutvalget til Hennes & Mauritz, mens gullsmeder på åttitallet kunne tilby diamantbesatt sikkerhetsnåler for den mer kresne pønker. I dag kan vi vel se for oss en fotballspiller eller forretningsmann med hanekam, selv om det kanskje ikke er et daglig syn i fjellheimen.

Noen mener at pønken ble formet på engelske kunstskoler midt på søttitallet, og at pønkestetikken ble unnfanget i møtet mellom arbeidsløshet og kontrovers, den provokasjonen som ligger innbakt i kunsten.***** Skolene var samlingspunkt for løse individer, og man estetiserte det som var negativt, i forfall og nedbrytende – som et motsvar til hva som var akseptabelt. Uansett har kunstfeltet i mer enn tredve år vært vertskap for pønkestetikk, og innen vår tids samtidskunst omsettes herlig provoserende verk for store summer, også litterære verk.

På nittitallet kollapset endelig dogmetenkingen og musikken fusjonerte og kom i alskens mulige varianter. Den oppvoksende slekt identifiserte seg ikke lenger med polarisering, og idéhistorikere ville lett kunne komme trekkende med postmodernistiske teorier. Vitenskapelige avhandlinger kan ha gyldighet i visse miljø, men pønken tok imidlertid avstand fra kategoriseringer fra dag én. Men det kan være en fordel å ta i bruk noe tenkning rundt semiologi, metaforståelse og hermeneutikk.

Pønken (i utvidet forstand og som bilde, som kontekst) hadde ikke en tydelig (stringent og konsekvent) struktur. Det kunne hjelpe med en metaanalyse av betraktning og tolkning av (kon)teksten, hvor man ser på symboler, referanser og mulige motsatte betydninger. Tolkning og forståelse har igjen både subjektive komponenter og halvobjektive trekk, som at man trekker inn hva tolkeren antar er felles tankegods i tiden (Zeitgeist).

Pønk som (del av) normalitet

Pønk var i nesten tredve år et svakt dekket fenomen i Norge; Det kunne minne om nasjonal historieskriving, hvor samiske bidrag ennå systematisk ignoreres. Pønken er gang på gang blitt utelatt i kulturhistorieskriving. Kanskje skyldes det at de røde 68-erne satte seg på tronen som historieforvaltere og vektla egen betydning i utviklingen i etterkrigstiden. Kanskje skyldes det at pønken har praktisert en postmodernitet som vanskelig kan defineres innen én ramme.

Både ti, 15-, 20- og 25-årsmarkeringene etter 1977 forløp likedan: Uforskammede indvider som påberopte seg å ha startet det hele, med store unøyaktigheter i når det hele startet, hvem som startet, hvor det startet og hva et eventuelt innhold i pønken kunne ha vært.

Ute i den store verden kan man finne mye litteratur om pønk og subkulturer, med sosiologer som Erving Goffman og Robert Hebdige som eksempler.

Her hjemme ble vel pønk sett med 'objektive' vitenskapelige øyne først dekket av Per Solvang. Likeledes bidro Anne Lorentzen med et feministisk perspektiv, noe som naturligvis var svært interessant om man ser tilbake på røttene i 1975-77.

Noen ordentlig historisk innsidebeskrivelse fikk vi likevel ikke før i 2006, da Morten Haugdals fortreffelige festskrift «UFFA – 25 år» kom ut. I 2007 kom så Trygve Mathiesens historie «Tre grep og sannheten – Norsk punk 1977-1980», en bok som søkte å sette det hele i en større, nasjonal sammenheng.

I retrospekt har pønken mutert mange ganger siden 1976, og vi snakker gjerne om ulike «generasjoner» av pønkere med vidt forskjellige tilnærminger til begrepet. Pønken har forandret seg fra instinktive brøl med enkle slagord til gjenutgivelser i piratkopi og leservennlige utlegninger – fra statement til fortellende tekst med egenutviklet rammeverk. Går man rundt på Svartlamon****** – som igjen er et ektefødt barn av både pønken og Uffa – vil man kunne registrere at viljen til opprør fremdeles ulmer. I dag finnes det autonome nettverk som ivaretar motstandsimpulsen.

Takk for seg!

Mange tok andre valg på veien. Noen endte opp som kulturredaktør i Adressa, som anmeldere eller forfattere, landets ledende kunnskapsressurs innen kinoteknikk, en uendelig strøm av studioteknikere og rigg-, lyd- og lysfolk, småkjeltringer, jernbanefolk, barnehageonkler, sykepleiere i akuttmedisin, overlege i kirurgi eller allmennpraktikere, arkitekter i Spania og andre norske kolonier, et utall av design- og layoutfolk, historikere og noen bor på kirkegården. Trønderpønken fikk også sine vellykkede flaggskip som Wannskrækk/DumDum Boys, Liliedugg, Tre Små Kinesere og Motorpsycho. Kanskje var ikke alle «like pønk» hele tiden, men var innom i ulike faser og hentet guts og lærte grunnleggende overlevelsestriks.

Med et annet ståsted vil man sannsynligvis peke på helt andre kulturhistoriske sammenhenger som drivkrefter for utviklingen de siste tredve år. Også da pønk kom var likegyldighet overfor «det nye» en mulig reaksjon, slik mange hadde forholdt seg til tidligere trender som blues, jazz, twist, rock, peace&love, glam, tungrock, space-oddities osv. – og som senere årsklasser har forholdt seg til ska, reggae, dub, rap, hip-hop, metal, techno, nu-folk og ymse fusjonsvarianter. Alle kan ikke følge med i timen hele tiden. Men for en som var så heldig å plutselig være midt i smørøyet og seksten år da pønken kom, opplevdes det som om verden svingte noe-sånn-inn-i-helvete!

Ferdig tekst ...

Neste tekst :: oversikt :: forrige tekst

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no