Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Redigert tekst til Terje Nilsen

Her er du nå :: www » no » rock » text » januar-juni 2008

Følgende er en omskrevet versjon av en tidligere tekst fra årsskiftet 2007-08. Teksten er skrevet med tanke på en bok som kommer på markedet i løpet av høsten 2008. Fortellerstemmen er lettere dramatisert òg subjektiv, rett og slett i et forsøk på å skape en levende og lesbar tekst.

Trondheim-Norge, 1-0

Trondheimspønken var en replikk til London, etter at en lokal trio med pionerer dro det hele igang vinteren 1976-77. Til å begynne med var pønken ganske lik i de to byene, selv om Trondheim jo lå trekvart år etter og ikke ble så omfattende:

Sommeren og høsten 1976 vokste Londons The Bromley Contingent fra 20 til 50 unge folk, før det hele eksploderte i desember da Sex Pistols skapte nasjonal skandale i beste sendetid på britisk fjernsyn. I Trondheim kunne vi på etterjulsvinteren telle en 6-12 pønkorienterte som misjonerte hardnakket ved å spille plater i Bodegaen, gi ut fanziner og starte band.

Den første pønkfanzina (musikkavisa) kom allerede i februar 1977: Rockefilla ble delt ut gratis og var ei hjemmelagd blekke i A5-format. Mottoet var «Støtt dei lokale pønkarane!», og Rockefilla beskrev pønken nesten før noen hadde rukket å begynne å spille musikken. Vanligvis kommer jo fenomenet først, og så beskrivelsen av det ...

Men Trondheimsmiljøet var godt informert om hva som skjedde i England. Stein Groven spilte i band der borte og rapporterte ukentlig om siste nytt fra opprøret som var på gang. Tirsdag kunne Groven ringe opp til Adresseavisen, mens en journalist noterte, omformulerte og tonet ned de villeste episodene – før teksten kom på trykk i onsdagsutgaven.

Rapportene var både ferske og fengende, til Adresseavisen å være, og det er et historisk paradoks at pønk ble gjort kjent for folk flest gjennom en regional konservativ avis. Mer informasjon fikk vi gjennom musikkavisene Sounds, New Musical Express og Melody Maker, som var å få kjøpt hos Narvesen. I britisk musikkpresse fant vi godt med lenker og referanser til fanziner og radioprogram som spilte eller skrev om aktuell musikk, for eksempel John Peel og Sniffin' Glue.

Platebutikkene hadde singler og LP-er i hyllene ei uke etter at de var kommet ut, og det gikk også kjapt og greit å bestille skivene via post. Strekningen Finchley Park-Vollabakken – eller Oxford Street til Parkkaféen og Nordre – opplevdes som utrolig kort og alt foregikk nesten i real time, riktignok via gammeldagse medier og i eldre kanaler. Vi var kanskje ikke så mange til å begynne med, men vi gjorde såpass mye ut av oss at folk ble oppmerksomme på at noe annerledes var i emning.

Selveste Sex Pistols spilte på Studentersamfundet i juli 1977, og rundt 700 nysgjerrige fikk omsider se hva dette nye, merkelige fenomenet var for noe. Plutselig var vi midt oppe i det, i en eksplosiv miks av energisk rock fremført med tidligere usett aggresjon, lite politisk korrekt atferd og uhørt provoserende tekster. For pønken var tydeligvis ingen kuer hellige: Man behøvde slett ikke å bekjenne seg til en bestemt stil eller holdning – det var å bryte med alle kjente normer og dogmer. Joggi beskrev «1977 som det året jeg ble et år yngre.»

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no

Hva lå bak pønkskiftet?

Ønsker man å forstå bakgrunnen for pønken, kunne man ta en titt på livet i Vesten midt på søttitallet. Innen musikken hadde vi vært gjennom dekadant glam og den tidlige fasen av hardrock, som begge var i ferd med å utvikle seg til flinkismusikk og symfonisk pompøsitet. I tillegg var tekstene utilgjengelige for mange, og det var ikke bare enkelt for ungdom å identifisere seg med slike idealer.

Den amerikanske drømmen om vekst, trygghet og militær overlegenhet var punktert; USA og Europa var inne i resesjon og stagflasjon. Også fredsdrømmen til 68-erne var i ferd med å gå til grunne, og «frihetens pris» så ut til å være stadig flere vandrende skjeletter.

Politisk sett var verden preget av konflikt, sekterisme og kald krig, polarisert i øst-vest, venstre-høyre, høy-og-lav, partimedlem eller ikke. I den store sammenhengen hadde vi atombomber hengende over hodet, mens vi nasjonalt og lokalt ble dullet med ved planøkonomisk eller markedsliberalistisk svada – et dønn kjedelig og paternalistisk samfunn.

Pønken ble til i et landskap av håpløshet og dommedagsvisjoner. Med store barnekull i ungdomsfasen var antallet desillusjonerte høyt, og mange følte seg overlatt til å mestre verden på egen hånd og uten relevante forbilder. «No More Heroes/Det finnes ingen idealer» ble da også et av de første pønkslagordene. Som alternativ til rådende holdninger tilbød pønken frekkheter som «Gi finger'n til hele samfunnet!» og «Fritt frem for hva-som-helst!» Gjør-det-sjøl! Do-It-Yourself eller DIY: Alle og enhver kunne spille, alle kunne gjøre sin greie og alle skulle opptre!

Hvor kom pønken fra?

Én av mulighetene som fattig engelsk ungdom hadde for livsopphold, var å gå på kunstskole. Skolene ble samlingspunkt for løse individer, og pønkestetikken ble unnfanget i dette møtet mellom arbeidsløshet og kontrovers, eller provokasjonen som ligger innbakt i kunsten. Pønkerne estetiserte alt som var negativt, i forfall og nedbrytende – som et motsvar til lovnader om det forjettede land, det være seg fra sosialdemokrater, hippier, markedselskere eller kommunister.

Blandingen var kanskje også avgjørende for at pønken slo an så tidlig og traff så godt i Trondheim. Vi hadde en flora av småfrustrerte og halvstuderte røvere som hadde fått smaken på energisk protopønk som MC5, Iggy Pop og Patti Smith. Tidligpønkerne var helt åpne for dekonstruksjon og nyskaping.

Vendepunkt

Før Pistols-konserten på Samfundet hadde en fire-fem band spilt noe som lignet på pønk. Et par av bandene var fascinert av energien i pønken og konverterte fra å spille bøllete hardrock. Andre var ektefødte førstegenerasjonsband. Etter Pistols-konserten fikk vi en mangedobling av både tilhengere og pønkband – flere så hva som var på gang og ville delta på moroa.

For kjernegruppa var konserten en totalopplevelse, og det ble starten på en intens periode for et hundretalls personer i Trondheim. Antallet pønkere økte betraktelig, utviklingen gikk sin gang og uttrykket ble gradvis noe normalisert og mer allment kjent, om ikke helt akseptert. Subkulturer er jo per definisjon på kant med main-stream, men avgrensningen opp mot tidligere musikkformer ble ikke lenger så markante; Man kom over i mer generell og inkluderende new wave, en fase som skulle prege musikken langt inn på åttitallet.

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no

1978-1979 Action Time & Vision

Miljøet vokste høsten 1977, og behovet for en scene meldte seg; Idéen om Hard Rock Kafé, HRK, ble unnfanget over en kaffe på Væktern. Under det gamle 60-tallsnavnet Popklubben leide HRK seg inn på kveldstid på Trocadero kafe i Industribygget, og det var bandene Edge og Bitch Boys som fikk æren av å åpne ballet. Trondheim fikk et nytt selvstendig miljø, og folk kom reisende til et kokende Trondheim for å oppleve en norsk versjon av pønk. En stund var byen Norges rockesentrum.

Det kokte rundt Hard Rock Kafé i halvannet år, med konserter hver fjortende dag, og HRK arrangerte en rekke større maratonmønstringer med band i Storsalen på Samfundet, som Vår-Rock, Høstrock, Frostrock, Solrock, Førkrigsrock og Kraftrock. Sommeren og høsten 1979 ble LP-en 7000 Riff innspilt og utgitt, i samarbeid med Arctic Records og i regi av Åge Alexandersen.

Ellers må det nevnes at prinsippet med flat styringsstruktur ble etablert i HRK-miljøet. Beslutninger skulle tas i plenum ved hjelp av konsensus. Ved avstemninger telte alle stemmer likt, én per hode.

Alternativmiljøene i Trondheim var vitaliserte og helt nye særfenomener oppsto. Man forsto etter hvert at Hard Rock Kafé ikke hadde kapasitet til å håndtere alle kulturuttrykk som boblet under overflaten. Behovet for et større aktivitetshus ble synliggjort gjennom Dronningens gate 1B-aksjonen, hvor filmklubben, friteatergrupper og deler av HRK-miljøet hadde sammenfallende interesser og ønsket å overta et av kommunens mange ubrukte hus. I november leide vi igjen Studentersamfundet og fylte det med sceneopptredener, film, teater og generell propaganda i alle former og fasonger.

Det viste seg ganske kjapt at Trondheim kommune var en svært motvillig samarbeidspartner, og noen burde skrevet en tekst om hvordan Avdeling for kirke, kultur og fritid bedrev offentlig administrasjon på den tiden. Fra brukerståsted virket det hele som ren manipulasjon og obstruksjon, og erfarne radikalere kjente igjen den kommunale strategien fra okkupasjonen av det tidligere Kretsfengselet på Vollan, tidlig på søttitallet.

Miljøet falt noe sammen etter skuffelsen med Dronningens gate 1B. Førstepønkerne hadde overlatt fanzineproduksjonen til yngre krefter. Andre ildsjeler ønsket å drive med kultur på heltid og tjene penger på moroa. Sterke folk flyttet (eller gikk til grunne) og svekket det sårbare miljøet nord for Dovre. Pønken kom omsider igang i Christiania, som snart overtok hegemoniet i norsk pønk. På mange måter hadde man i Oslo bedre forutsetninger for å lage en mer omfattende og, etter hvert, fullverdig pønkbevegelse. Tilfeldigheter og geografi bidro kanskje til at man her oppe ikke forble ledende, kanskje i kombinasjon med taiming og folketall.

I mai 1980 ble Kraftrock innspilt laiv i løpet av to dager, noe som resulterte i den andre LP-en fra Hard Rock Kafé. Futten var gått ut av miljøet, og vi fikk en liten pause – men folk hadde forstått at om man bare ga nok F! og tok saken i egne hender, ville man i det minste oppnå noe positivt.

Åttiåra

Et drøyt år senere var vi grundig lei av kommunal sendrektighet. Ute i Europa tok folk seg til rette, og okkupasjonsbølgen traff Norge høsten 1981; Rekkefølgen ble vel Oslo, Trondheim og Haugesund, med Tromsø et år etter. Uffa i Kjøpmannsgata ble til å begynne med fylt av alskens mulige aktivister, motkulturelle folk, hang-arounds og generelle hedonister.

Men okkupasjonen innledet en ny fase i trondheimspønken, en mer aktivistisk linje som pekte fremover mot nittitallet. Etter at huset i Kjøpmannsgata brant ned i juli 1982, var kommunen litt mer medgjørlig, og benyttet muligheten til å tilby et hus utenfor alfarvei: Den gamle barnehagen i Innherredsveien lå på betryggende avstand fra bysentrum og i et område som tradisjonelt hadde huset tvilsomme individer.

Ikke alle problemene fra det første Uffa ble med ut på La'mon, men til gjengjeld fikk vi en konsentrasjon av dedikerte folk. Og det var også på åttitallet at pønken ble mer nyansert og sekterisk; Uten det daglige fokuset fra presse og omgivelser, begynte miljøet gradvis å splittes opp og man opplevde tidvis lett sosialdarwinistiske tendenser der ute. På den annen side var pønken kommet seg såpass opp på beina andre steder, både her til lands og ute, at man kunne finne rikelig med likesinnede alternativorienterte samarbeidspartnere: Man skapte nye nettverk for turnéer og utveksling av motkultur, både i form av musikk, trykksaker og generelt holdningsarbeid: Pønkerne ville bygge alternativt samfunn på siden av det vanlige systemet.

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no

Pønk som (del av) normalitet

I korte trekk var det slik gikk til at norsk pønk startet i Trondheim (og slett ikke i Oslo, som en del uforskammede indvider hevdet ved markeringene 10, 15 og 20 år etter 1977). Hva som skjedde på Uffa kan du lese om i Morten Haugdals fortreffelige festskrift «UFFA – 25 år», som kom høsten 2006. I 2007 kom så Trygve Mathiesens historie «Tre grep og sannheten – Norsk pønk 1977-1980», en bok som satte det hele i en større, nasjonal sammenheng.

Mye av det vi den gang lanserte, er i dag godt integrert i populærkulturen. Motebildet ble endret ved at Hennes&Mauritz allerede i høstkolleksjonen for 1979 tok inn punkestetikken i vareutvalget. Utpå åttitallet tilbød gullsmeder store diamantbesatt sikkerhetsnåler. Kunsten har mer enn i tredve år vært vertskap for pønkestetikk, og innen samtidskunsten omsettes herlig provoserende verk for store summer.

I dag kan vi vel se for oss en fotballspiller eller forretningsmann med hanekam, selv om det kanskje ikke er et daglig syn i fjellheimen. På nittitallet kollapset endelig dogmetenkingen og musikken fusjonerte og kom i alskens mulige varianter. Den oppvoksende slekt identifiserte seg ikke lenger med polarisering, og idéhistorikere ville lett kunne komme trekkende med postmodernistiske teorier. Vitenskapelige avhandlinger kan ha gyldighet i visse miljø, men pønken tok imidlertid avstand fra kategoriseringer fra dag én.

I retrospekt har pønken forandret seg fra slagord til historie – fra statement til fortellende tekst, fra instinktive brøl til leservennlige utlegninger og gjenutgivelser i piratkopi. Men går man rundt og suller på Svartlamon – som igjen er et ektefødt barn av både pønken og Uffa – vil man kunne registrere at viljen til motstand og opprør fremdeles gløder.

Sto man utenfor pønken, kan man sannsynligvis peke på helt andre årsakssammenhenger i utviklingen de siste tredve år. Det er ikke alle gitt å følge med i timen og se revolten i øynene, så en mulig reaksjon var også den gang likegyldighet, slik man også hadde sett i forhold til alle tidligere trender – det være seg blues, jazz, twist, rock, peace&love, glam, tungrock, space-oddities osv – og rap, hip-hop, metal, techno og ymse fusjonsvarianter senere. Men for en som plutselig satt midt i smørøyet og var seksten år da pønken kom, opplevdes det som om verden svingte noe-sånn-inn-i-helvete!

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no

Mer ...

NB! Teksten ble korrigert igjen 3. juli, og dene siste versjonen lastet opp den 8. juli 2008. Hovedutfordringen med teksten lå ellers i å formulere noe vettugt om pønk på tre A4-sider med tipunkts skrift.

Neste tekst :: oversikt :: forrige tekst

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no