Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Morsomme og 'provokative' spørsmål fra Terje Nilsen

Her er du nå :: www » no » rock » text » desember 2007-januar 2008

Tusen takk for morsomme spørsmål – provokative spørsmål på grensen til det saklige – spørsmål som vil bli besvart på samme semi-profesjonelle nivå som de er stilt.

1. Først litt om Trondheim tidlig- og midten av 70-tallet – var vi en blåkopi av det som skjedde ellers i verden?

Trondheim tidlig søttitall bestod blant annet av lite målrettede hormonelle forstyrrelser for undertegnedes del. Litt mer relevant er vel uteseilende storebrødres platesamling som ga tilgang til Stones fra 1965-66, Hendrix fra 67 og en masse legendariske singler fra dén generasjonens musikere. Tidlig på søttitallet kom Woodstock, de første røde og blå samleskivene med Beatles og Led Zeppelin (I-III for mitt vedkommende), mye godt kanonisert materiell i dag.

En liten kassettradio (med opptaksmuligheter) ga etter hvert tilgang til Radio Lux(emburg) med glamrock og lett tungrock: Purple, Sweet, Slade, T.Rex og mange mindre kjente band. Ellers var jo Vømmøl og Knutsen & Ludvigsen nasjonale fenomen som varmet en trøndersk bondetamps sjel.

Prudence var et lokal-regionalt band som hadde utviklet en stil kanskje noe beslektet med Saft og Titanic: en åpen internasjonalt orientert posthippiemusikk med lokal-koloritt. Prudences avskjedsforestilling(er) i Studentersamfundet ble undertegnedes første laivkonsert (mens neste konsert ble med Peps Blodsband). Alt dette var private interesser som ikke ble dyrket i noe fellesskap, men hovedsaklig alene (på gutterommet – opparbeiding av einstøing-cred).

Ellers hadde jeg vel gleden av å bli litt kjent med et større danseband som øvde i foajéen på Nidarøhallen, et imponerende rom på kanskje en 30x12x12m, men med heller luguber musikk og bebartning og åttitallsfrisyrer sånn ca. 10 år for tidlig.

Du skal slippe å få hele biografien servert, men du spurte jo om først på søttitallet, og mitt unge liv var vel sånn cirka som over.

Hvis man skulle våge seg på noen etterpåkloke generaliseringer ut fra subjektive pubertale minner, må det være noe i retning av at vi også den gang forholdt til internasjonale trender, tilpasset lokale forhold. Dette avviker i prinsippet lite fra tidligere generasjoner:

Musikkhistorikere vil naturligvis påpeke at musikk til alle tider har krysset grenser mellom folk og land, det er vel det som kalles kulturell utveksling. De siste par-tre århundrer har vi hatt utveksling og transport av noter. I tiden før felles notasjonssystemer vil man trekke frem den omreisende trubaduren, som er kjent såvel i nordisk som internasjonal historieskrivning samt tolkning av førhistorisk material. Både folkemusikktradisjonen og annen bruksmusikk har vel til alle tider sannsynligvis blitt influert av omreisende kunstnere og gledesspredere.

Teknologisk utvikling med innspillinger, på slutten av attenhundretallet, bidro til en ny form for overføring og tradering. Transport av lydfestede opptak og avspillere gjorde det mulig for ikke-skolerte å plukke opp triks ved gehør. På nittenhundretallet fikk vi også radio, som jo også ga deler av befolkningen lik tilgang til lik informasjon. Med økt velstand etter annen verdenskrig, tok jo også spredningen av grammofonopptak seg opp og ble allemannseie. Radiosendingene ble også kontinuerlige – isteden for bare hver hele og halve time – og noe av sendeflaten ble fylt med underholdningsmusikk.

Originalitet!

I en mer generell kulturkontekst var det vel på seksten- og søttenhundretallet at myten og idéen om kunstneren som geni skaptes; Kunstneren som sto i direkte kontakt med en høyere kraft eller inspirasjonskilde og som evnet å formidle et innsyn og en klarhet som ikke alle var forunt. Denne idéen om geniet som formidler av noe genuint originalt, er i dag lagt steindød innen deler av kulturfeltet, først og fremst kunstfeltet (men oppebæres ennå av folk med håpløst forstokkede kultursyn).

Populært sagt er vel dogmet i dag noe sånn som: Alle mennesker jobber innenfor en tradisjon, eller i det minste relaterer seg til en slik (andres og tidligere verk). Markante tradisjonsbrudd er normalt og en logisk følge av rendyrking av en stil.

Dette var lett belærende om generelle strukturelle trekk, hvilket jo var en åpenbar mangel som Ole-Jacob Hoel påpekte i en anmeldelse av boken «Beat og piggtråd. Trondheim i 1950- og 60-årene». Og når vi først er igang, kan vi vel like godt dra et par lett paternalske poeng til:

Du etterspør kanskje hvorvidt det skjedde noe originalt i Trondheim/Norge på første halvdel av søttitallet, og svaret beror vel på hvem man spør. Noen vil naturligvis ha hatt sine mest intense og livsformende (oppvekst)år i perioden, og kanskje minnes tiden som ungdommelig blomstrende positiv.

Andre ville kanskje være i en fase hvor det meste fortonte seg som steindødt og kjedelig (mulig snev av ungdommelig lede her). Undertegnedes siste år før pønken var preget av tiltagende metthet på sekstitallsidealer, og glam-en hadde utspilt sin rolle (for eksempel med Slade in Flame og Uriah Heeps Return to Fantasy). Det internasjonale alternative tilbudet var preget av flinkismusikk og symfonisk pompøsitet, og forbrukerne, for eksempel engelsk arbeiderungdom, reagerte på dette med stigende frustrasjon i 1975-76.

Ennå eksisterte det noen tabuer og uprøvde posisjoner som kunne utforskes. For eksempel kunne man benytte seg av uhøfligheter og provoserende bekledning, ta i bruk slagord som forbauset den eldre garde og i det hele tatt fordype seg i hva man gjennom oppdragelsen hadde forstått at man ikke skulle gjøre (litt som å snu læreboka på hodet for å finne ut hva som var uheldig og skadelig. En tråd som senere ble tatt opp igjen av rap- og hiphopkulturen).

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no

2. Jeg føler at etter at Sex Pistols var her i byen, så var det ingen revolusjon? Det var nesten ingen som ble vekt at en punkrevolusjon, var det det?

Stein Erik Johansen hadde jo noe viktig å komme med i sin lille avhandling om Uffa og Daf midt på (nitten)åttitallet, da han skrev om den historiske bakgrunnen for det revolusjonære i punken, jf. sider med utdrag. Fritt utlagt (og forenklet) skrev han at de som var «disponert for opprør og radikalisering, tok hintet med en gang.»

Det var vel også slik undertegnede erindrer fenomenet. Lokalt hadde noen orientert seg i retning av pønken allerede i løpet av 1976, og undertegnede ble hekta på etterjulsvinteren 1977. Som Johansen skrev, var man «predisponert»; dvs. at man hadde den rette pubertale legningen med opprørstrang, protestlyst og genrell hang til noe nytt (faanskap – igjen: jf. rap og hiphop). Den innerste kjernen sprang for eksempel ut av et lett desillusjonert anarkistmiljø, mennesker som kanskje ennå ikke helt hadde gitt opp kampen etter de interne og sterkt polariserte konfliktene i og rundt Farat.

For andre var det kanskje først og fremst energien i pønken som fascinerte. Eksempelvis konverterte et par relativt ny-oppstartede band til pønk, mens Johnny Yen igjen valgte å overta/kuppe et eksisterende (og nyetablert) band.

En tredje mulig reaksjon var naturligvis blott likegyldighet eller endog avstandstagning, slik man også kunne se i forhold til alle tidligere trender, det være seg blues, jazz, twist, rock, peace&love, glam, tungrock, space-oddities osv.

For kjernegruppa var det (likevel) en total-opplevelse, og pønken ble starten på en intens periode for noen titalls personer i Trondheim. Etter hvert som utviklingen gikk sin gang, nærmet de forskjellige klanene seg hverandre, fisjonerte og fusjonerte, og man gikk over i en mer generell new wave-fase (ny-veiv som noen med hang til norske oversettelser utla det som). Antallet punkere økte betraktelig, uttrykket ble noe normalisert og allminnelig akseptert, og Hennes&Mauritz tok inn punkestetikken i vareutvalget allerede i høstkolleksjonen for 1979.

Til en viss grad vil det være riktig å si at det eksploderte i Trondheim etter Sex Pistols, jf. stamtre og kart over Den elektriske åndsrevolusjon i Trondheim. På den annen side vet jeg ikke om økningen i antall band og nyrekrutteringen var større på denne tiden enn hva det hadde vært i tiden forut.* Men selv uten tallgrunnlag kan man si noe om saken:

For noen av oss som sto midt oppe i det hele, fortonte det hele seg som en voldsom ekspansjon i antall band som delte en felles innstilling: DiY/Gjør det sjøl! Folk møttes på Parkkaféen og øverst på Nordre og det oppstod et slags interessefellesskap og etterhvert vilje til å realisere både bandrom, spillested og rom for beslektede kulturuttrykk. Dette fellesskapet var ikke strengt ideologisk betinget, av for eksempel anarkisme, men fellesfaktorer var så definitivt energi, pågangsmot og stå-på-vilje (òg en smule aggresjon, berettiget sådan).

Slik Mathiesen brukte mye spalteplass på i sin bok, var det politiske heller ikke helt irrelevant i Trondheim. Også her oppe måtte vi etter hvert bruke mye energi på å holde kupplystne på avstand, da marxistene omsider hadde revidert Enver Hoxha-linja si i forhold til rock som middel for å fremme revolusjonen.

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no

3. De punkbanda jeg har vært i kontakt med, levde mer eller mindre i sin egen greie, som handlet om å «Gjøre noe sjæl»...

Meg bekjent er det dessverre ikke gjort noen fullverdig beskrivelse av disse sammenhengene ennå. Pønken slo inn i større eller mindre klikker. Miljøet rundt bandet Rats på Munkvoll/Rognheim kunne fungere som eksempel; Spør Sola! Eller Persi om hvordan det var på motsatte side av byen, i de mer bornérte åsene mot øst.

Selv var jeg så heldig å få kontakt med de sentrale folka med en gang. Og det var vel der folk gikk for å søke informasjon om den nye bølgen, så jeg satt plutselig midt i smørøyet, var seksten år og følte vel at verden svingte noe-sånn-inn-i-helvete. Men det kan naturligvis ha vært veldig lokalt eller personlig. Anlegger man en noe mer objektiv vinkling, kan likevel både Rockefilla og Hard Rock Kafé (HRK) trekkes frem.

Rockefilla kom ut i en tid som var noe annerledes enn dagens samfunn, med et annet mediabilde med få tv- og radiokanaler, men med en kultur for trykte medier. Folk i Trondheim var vant med mindre og uformelle publikasjoner fra alternativmiljøer. Første nummer av Rockefilla ble delt ut gratis. Det var vel en sikker markedsføringsstrategi, selv om prosjektet som sådant var ikke-kommersielt.

Blekka kom fra et miljø som jevnlig utvekslet trykksaker med likesinnede annen steds, og filla fikk bra spredning rundt omkring på avsidesliggende steder som Hemnesberget og Oslo. (Rockefilla kan ellers gjerne betraktes som en delvis parallell lokal variant av Sniffin' Glue, som kom ut i London fra juli 1976.) Se ellers spørsmål 5.

Hard Rock Kafé, HRK, kom igang i mars 1978 og kan betraktes som et spillested for hva-som-helst. Men undersøker man hva som drev og motiverte de involverte, vil man kjapt se at frustrasjon over et (ikke)eksisterende miljø og en genuin Gjør-det-sjøl-ånd (DiY) lå i bunnen. Do it Yourself var mantraet direkte hentet inn fra det store utland og omsatt i praksis på HRK.

Men det er også viktig å trekke frem frustrasjonen over den manglende kommunale respons på lokale grasrotinitiativ i årene som gikk forut. Okkupasjon og riving av fengselet på Vollan (tomta står vel ennå ubebygd!) rundt 1973-74 og aksjonene rundt Dronningens gate 1B som allaktivitetshus, pekte begge fremover mot både HRK og senere Uffa.

Samlet sett fungerte disse, sammen med en hel rekke andre evenement, som inspirasjon for andre byer og steder. Folk besøkte et kokende Trondheim for å oppleve en norsk versjon av pønk og bli kjent med det nye. En stakket stund var byen Norges rockesentrum, men av ulike grunner falt miljøet noe sammen; Turistene hadde bedre forutsetninger for å lage en mer omfattende og etter hvert fullverdig pønkbevegelse, sterke folk flyttet (eller gikk til grunne) og svekket det sårbare miljøet nord for Dovre, og Oslo overtok snart hegemoniet i norsk pønk. Tilfeldigheter og geografi bidro kanskje til at man her oppe ikke fortsatte å være ledende, kanskje i kombinasjon med taiming. Kjapt oppsto det en forskjell mellom Oslo og Trondheim, en nyansering som holdt seg til langt ut på åttitallet:

Med en større sosiologisk subkultur kunne man i Oslo lettere finne likesinnede; Floraen ble bredere og man fikk et mer variert utbud som følge av et høyere antall subkulturelle elementer/individer (for å benytte Johansens terminologi). Der nede var det nok folk til å danne flere mindre og ensartede miljø, mens man i Trondheim lenge holdt på en bred inkluderende linje, slik at uniformeringen av meninger, atferd og kleskode ikke ble så påfallende homogen.

Men vi var først, noe som forhåpentligvis endelig er slått fast i Tygve Mathiesens Tre grep og sannheten!

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no

4. Den musikalske bevisstheten, hvor var den? Var det viktigste å få seg ei fyll?

Spørsmålet anses delvis besvart, med hensyn til fyll, under spørsmål 2, i avsnittet som innledes med «For andre ...». Men du må gjerne spørre Sola og Tre-små-kineser-Ulf om hvordan de opplevde Pistols-konserten og det som skjedde deretter. De kom med ganske tidlig og hadde/har en annen vinkling enn undertegnede.

Selv vil jeg gjerne fremheve at bevissthet lar seg kombinere med moro. Og hvis man snakker om/etterspør rusfrie miljø, bør man kanskje heller kikke nærmere på straight edge-bevegelsen som ble utviklet på åttitallet og utover.

Òg, må jeg nesten spørre: Hva var/er musikalsk bevissthet? Snakker vi om protopunk, så hadde vi jo god kjennskap til Iggy Pop, MC5, Patti Smith og tilgang på fersk annenhånds informasjon om hva som var Hot or Not i London, via Stein Grovens ukentlige spalte i Adresseavisen samt forsyninger av musikkavisene Sounds, NME og Melody Maker.

Paradoksalt nok må Adresseavisen få mye av æren for at pønken kom til Trondheim som første sted i Norge. Casino Steels innsats var avgjørende for at det ikke bare var den innerste klanen som hadde kunnskap om pønken, da Groven hadde informert og misjonert i flere år for alternativ rock. Etter at Hard Rock Kafé var etablert og miljøet blitt mer synlig, kunne det se ut som om Adressa gradvis ble mer skeptisk.

Når bruddet mellom pønkbvegelsen og Adressa skjedde, vet jeg ikke. Men kort tid etter oppstarten av Uffa (i Kjøpmannsgata) var vel frontene sementert, og skulle komme til å bli det frem til sånn cirka 2005-06.**

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no

5. Rockefilla var da heller ikke ei blekke for å bevisstgjøre punkerne, eller hur? De var like mye opphengt i Burn II, Subway Suck og andre?

Rockefilla kom på banen før bandene var etablert i Trondheim. Det er litt motsatt av hva som skjedde andre steder, hvor jo bandene gjerne kom først og så FANzinene om bandene, musikken og den nye kulturen etterpå. Dette skyldtes kanskje at man fra redaksjonens side ville initiere, skape, eller bare rett-og-slett ha en ny bølge (og ta del i den nye trenden, for å benytte Det Nye-språk – av en eller annen grunn trekkes Yan Friis stadig vekk frem, i tide og utide, som en som tidlig anmeldte pønkeskiver).

Støtt dei lokale pønkarane/Support You Local Punks var jo slagordet for Rockefilla. I det lå det en forpliktelse til å skrive om ethvert positivt tiltak i Trondheim, det være seg pønk eller nestenpønk, som for eksempel tiltak som stilbruddsmessig eller i energi og gå-på-spirit/stå-på-vilje kunne ha fellestrekk med pønk. Husk også at det ennå ikke var utviklet så mange pønkband i Trondheim i 1977; å bare skrive om slike om disse ville ha vært som å bare skrive om (og for) sine nærmeste venner.

Fra redaksjonen av Rockefillas side var det et klart forsøk på bevisstgjøring. Men bevisstgjøring innenfor apolitiske rammer, for eksempel pønk, ligner ikke helt på hva du finner i vanlig pedagogisk oppbygd litteratur (som lærebøker eller partiprogram).

Teksten (i utvidet forstand og som bilde, som kontekst) har ikke en tydelig (stringent og konsekvent) struktur, og man kan med fordel ta i bruk en slags metaanalyse i betraktning og tolkning av (kon)teksten. Tolkning har igjen både subjektive komponenter og halvobjektive trekk, som at man trekker inn hva tolkeren antar er felles tankegods i tiden (Zeitgeist).

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no

6. For å konkludere: Var punken en oppskrytt periode?

Punken var i en nesten tredve års tid en nedskrytt greie, eller et svakt dekket fenomen. Først og fremst fordi norsk pønkhistorie i liten grad ble beskrevet ordentlig før i 2006 og 2007.

Både ti, 15-, 20- og 25-årsmarkeringene forløp som en irriterende repetisjon av folk som påberopte seg å ha startet det hele, med store unøyaktigheter i når det hele startet, hvem som startet, hvor det startet og hva et eventuelt innhold i pønken kunne ha vært.

Morten Haugdals Uffa-bok kom først, i 2006, som en større skildring av et lokalt pønkopprør, eller en historie om ett av resultatene av pønken. I 2007 fikk vi Trygve Mathiesens historie om norsk pønk 1977-80, en bok som søkte å sette det hele i en større, nasjonal ramme.

Nasjonalt er det også skrevet en del om pønken sett med 'objektive' vitenskapelige øyne: Per Solvang var ute tidligere, likeledes Anne Lorentzen. Sistnevnte ga også et feministisk perspektiv på pønken, noe som naturligvis var svært interessant om man ser tilbake på de aller tidligste røttene i 1975-77.

Og tar man steget ut i den store verden, vil man finne mye litteratur om subkulturer, med ledende teoretikere som Erving Goffman og Robert Hebdige som eksempler. Et nyere eksempel, vel verdt å merke seg, kan være Michelle Liptrots pågående (og muligvis fullførte) doktorarbeid, som kanskje går i dybden på pønkfeminisme.

Felles for de vitenskapelige tekstene jeg har kommet over, med unntak av Johansen, er at de er skrevet i et lett tilgjengelig språk slik at også en nestenutbombet hjerne kan forstå mye av det som står skrevet.

Ønsker du en solid litteraturliste, vil jeg først anbefale Morten Haugdal som kilde til slikt. Hendrik Spilker, på sosialantropologisk institutt, aspirerer vel også til å være en autoritet på området. Og Trygve Mathiesen jobber i skrivende stund med noe som kan bli en større pønkfilosofisk/idéhistorisk tekst om pønk som et brudd med moderniteten (post-modernisme).

Generelt kan noe av vanskene ved å beskrive pønk ligge i at den både som kunst- og musikalsk uttrykk ikke er så enkel som mange gjerne vil tro. Noe kan man naturligvis beskrive ut fra ytre artifakter (klær, tempo og slagord), men kjernen i pønken hadde et kunstnerisk og metafysisk tilsnitt ved seg, et aspekt som dessverre litt for ofte overses. Snakker man om metakommunikasjon og bruk av symboler, havner man fort i urent farvann, og jeg vet ikke om din bok vil ta for seg slike dypereliggende strukturer(?) eller berøre det idéhistoriske grunnlaget for pønken.

Mer ...

Neste tekst :: oversikt :: forrige tekst

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no