Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Pønkerne tar tenkepause

Her er du nå :: www » no » liv » presse » Uke-Adressa (Trondheim) :: Februar 1992

Uke-Adressa 1. februar 1992, venstre side (Klikk for større faksimile!)Uke-Adressa 1. februar 1992, høyre side (Klikk for større faksimile!)

Grute og Åge hadde aldri møtt hverandre før – knapt nok hørt om hverandre. Trondheim er ikke stor, men stor nok til det. Mellom dem ligger ti år og kanskje en uoverstigelig kløft av ulike erfaringer.

1. februar 1992 :: Roy Krøvel, tekst, og Yngve Sæther, foto

En gang var pønk noe en ivrig identifiserte seg med og sprengkraften var stor. Nå er det viktigste å sprenge båsene.
Grute er kortklipt, har farget håret lysende rødt og vi trasker hutrende gjennom regnet til fotografering. Åge har svarte sko, svart bukse, svart frakk og svarte ringer under øynene. Og vi setter i gang samtalen mellom to generasjoner pønkere. Eller er det kanskje ikke det de er, pønkere?
– Fortell om favorittbandene dine, da, Grute.
– Jeg liker ikke musikk!
– Hva?
– Vel, min favoritt er Bach, sjokkerer Grute.
– Det er da ikke pønk, sier vi.
– Jeg ser ikke på meg selv som pønk, svarer Grute.
– Jeg må poengtere at det gjorde jeg, slår Åge fast, mens han lunter avgårde ved siden av oss, og han legger ut på en fortelling om den gang, i -78 eller -79, da han traff Johnny Rotten i Sex Pistols. Sex Pistols spilte i Trondheim og Åge husker ennå klart de første ordene Johnny Rotten sa til ham:
– Har du røyk til meg?
Sa pønkens slemmeste gutt til byens barskeste nittenåring med piggsveis, ukledelig maskara rundt øynene, en militærfrakk fra første verdenskrig og nysprayet «Sex Pistols» i lysende oransje bak på ryggen.
– Var han en ekte drittsekk?
Nei. Slett ikke, han var en ålreit kis. Han la ut og forklarte om hva pønken var, grunnstenene. Trakk inn mye fra reggae og svart musikk. Det viktigste var: Ikke bestem over livet mitt! Og like viktig: Ikke bestem over andres liv!
Noen seige minutter senere, fotograferingen er gjort, en kopp te, varme i kroppen, vi er i «Blaahuset» i Grutes leilighet og båndspilleren surrer og går:
Åge: – For meg var pønken, i sin ytterste konsekvens, et forsøk på å si nei til alle normer. En nihilistisk greie. Hvor ingenting har gyldighet – knapt nok ut over det øyeblikket det ble sagt. Det er stikk i strid med regler og husregler som både du og jeg etterhvert har fått en viss fascinasjon for, ler Åge mot Grute og peker mot Blaahusets husregler som henger oppslått på døren. Latter.
Vi: – Hvordan oppfatter du pønken, Grute, den tidligere pønken? Hvorfor liker du den ikke?
– Jeg sier ikke at jeg ikke liker pønk – bare at jeg ikke liker å kalle meg det.
– Men når du går gjennom byen, da vil vel de fleste betrakte deg som en pønker likevel?
– Javisst, sier Grute.
– Så hva er det som gjør at du vil ut av den båsen?
– Fordi at de pønkerne jeg kjenner ... jeg synes bare de er dumme i hodet. De har et innskrenka syn på virkeligheten.
– Men -77, med Sex Pistols, Clash og Damned. Hvordan ser du på det?
– Jeg var for ung til å huske noe særlig. Men de sjokkerte sikkert hele verden. Og hvis jeg den gangen hadde vært så gammel som jeg er nå, så hadde jeg sikker vært med, sier Grute.
Åge: – Pønken hadde ikke noe skjema. Det var ikke noe som skulle være sånn og sånn og sånn. Selv om jeg kjøpte sikkerhetsnåler fir hundrevis av kroner og hadde badger over hele kroppen i et forsøk på å være litt oppdatert.
– Det var å se bra ut?
Ja! Jeg innbilte meg det. Det morsomme var at det ikke fantes noen regler for hvordan man skulle se ut. Det var et utseende som ingen hatt sett tidligere.
– Men på et eller annet tidspunkt kom skjemaet likevel?
– Det tror jeg gikk ganske fort, sier Åge.
– Det er derfor jeg reagerer på pønken i dag, skyter Grute inn og fortsetter:
– Nå får en det inntrykket at så lenge du har svarte klær og masse dingel i ørene, så er du pønk. Det går liksom ikke på holdninger – i alle fall i mindre grad enn det det var.
– Hvilke holdninger er det du kunne tenke deg å ta vare på?
– For å svare på en litt annen måte: Folk sier at vi er pønkere og vi står for ditt og vi står for datt. Vi er imot rasisme, imot fascisme, imot Høyre, Arbeiderpartiet og alt det der, men det er ingen som gjør noe med det. Alle bare snakker.
– Åge, når falt pønken inn i et skjema?
– Det registrerte jeg ikke. Det er – slik Grute sier – fort gjort å havne i en situasjon hvor alle tar på seg de samme antrekkene og sier de «riktige» tingene, men jeg vil heller forsøke å svare på det spørsmålet hun nettopp fikk.
– Kom igjen.

Så kom moralen inn i bildet

Åge: – Hva burde pønken vært? Det handler egentlig om permanent personlig oppgjør med det som er etablert eller under etablering – en slags fortløpende revurdering av virkeligheten: Er den holdbar? Det er lett å komme inn på politikk – selv om politikk var nettopp det vi hadde størst forakt for. Fordi alle partier også var skjematiske.
– Husker noen valgplakater fra tidlig på åttitallet: Frie Folkevalgte driter i politikken ...
Åge: – Det var et slags post-pønk-fenomen. Hvor en i sterkere grad var i stand til å formulere uttrykkene.
– Men på et eller annet tidspunkt kom moralen inn i bildet. Vegetarianere, pasifister etc.?
Åge: – Sekteriske tendenser finner en overalt: «Vi er de retttroende». Fraksjoner vil oppstå i enhver bevegelse. Det finner en ikke minst i hippie-bevegelsen, hvor det var plenty ferdig definerte «sånn og sånn skal det være»-greier. En slags ny-religiøsitet!
– Men hvordan kunne det skje at pønkerne gikk fra «ikke bestem over andres liv», til å bli en ferdigpakke?
Grute: – Jeg tror at det bare må bli slik. Selv om du ikke vil. Fordi at enten du vil det eller ikke, blir du satt i en bås av samfunnet rundt deg. Da blir det slik at pønkerne er sånn og sånn. Far min sa til meg da jeg var seks år: Herregud, de er pønkere – de er slik og slik ... Så om ikke pønken har skapt det selv, så har i hvert fall omverdenen skapt en slik ferdig pakkeløsning.
– Det er jo en en naturlig samfunnsreaksjon, sier Åge. – Hver gang du ikke vet hva noe er, så må du definere det, for dermed å få et begrep om det. Alle vil ha begreper: Hva er det jeg ser på? Hva er det jeg snakker med? Jeg har ikke så lett for å si noe om hvordan omverdenen ser på ting. Jeg er mer opptatt av den prosessen som vedkommende gjennomgår selv.
– Når jeg ser meg rundt i dag, sier grute, – for eksempel på UFFA, folk på min alder eller litt yngre ...
– Hvor gamle er de? bryter Åge inn, – 14 til 25 år?
– Det er vel stort sett den alderen, sier Grute, som fortsetter: – Her i byen ser det ut til at pønken mer og mer har blitt et opprør, ikke mot samfunnet, men mot mamma og pappa.
– Det tror jeg er et ankepunkt mot alle opprør, pønk eller hippie, at du har en slags nødvendig prosess hvor en tar et oppgjør med farsskikkelser og mødre og sånne ting. Antiautoritære tendenser som er en nødvendig del av oppveksten, sier Åge.
Grute: – Selvfølgelig. Men det som er så galt, er at folk absolutt skal gå rundt og kalle seg pønkere bare fordi de ikke liker foreldrene sine.
– Det er fjernt når folk ikke ser forskjell på politikk og oppvekst, samtykker Åge.
– Nå har vi sagt mye negativt ..., skyter vi inn.
– Pønken er negativ, ler Åge og tar det ikke så alvorlig.
– Men noe positivt er det vel?
– Det positive ligger i individualiteten, sier Åge. – At enhver kan definere sin egen verden. Og det er holdbart inntil det går ut over andres liv – uten at man dermed skal begynne å moralisere ...
– Jeg tror vel tross alt at i et miljø som for eksempel på UFFA, så blir en litt mer reflektert enn hva en ville blitt i andre miljøer, sier Grute – toleranse er et stikkord.

Hennes & Mauritz rappet moten

Åge: – En av grunnene til at pønken gikk i oppløsning, var at det ble så mange avarter. Det ble ikke noen ensrettet bølge. I postpønk-landskapet fins det hundrevis av attityder og politiske holdninger som det er fullstendig umulig å kartlegge.
– Også i Norge?
– Om det fins et mangfold i dag, det vet jeg ikke, sier Åge.
Grute rister på hodet.
– Men den gang var det vel noe pionéraktig?
– Første mann på månen! Alltid artig å være først ute. Både for menneskeheten og for den personlige utviklingen.
– Nå har vi snakket mye om den individuelle utviklingen, men verden da? Er den forandret eller påvirket på noen måte?
Åge: – I 1983-84 hadde Hennes & Mauritz motesalg med nettingskjorter og hull overalt i klærne. Det kan en jo kalle en slags pervers påvirkning av samfunnet. Eller heller tragisk!
Grute: – Det opplevde jeg da jeg, for å si det slik, begynte å tenke selv. Var fortvilet over hvor likegyldig folk var og ville ta avstand fra det. Det gjorde jeg ved klesstilen. Plutselig oppdaget jeg at de klærne jeg hadde begynt å bruke var blitt på moten. Jeg var 16. «Herregud, tenkte jeg. Her skal jeg liksom prøve å være litt individualistisk og så kommer halve Trondheim med de samme klærne!» Et slag i trynet!
– Det er kjempepinlig med pønken, legger Åge til, – at folk ikke har den holdningen, den radikaliteten som hører med, men bare er et tomt eggeskall.
– Der ligger forskjellen på 1977 og nå, sier Grute til Åge. – Jeg fikk pakkeløsningen servert. Det fantes et miljø. Ferdige holdninger. Jeg kunne bare trampe rett inn.
– Men på et tidspunkt brøt du tvers av og kuttet all kontakt med miljøet. Hvorfor skjedde det, Åge?
– Det er lett å forklare. Jeg gikk «inn» fordi det var et opprør. Da jeg så at det ikke lenger var det, var jeg heller ikke interessert lenger.
– Er det en framtid for pønken?
Åge: – Ja, kanskje. Hvis en greier å holde seg nykter!

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no