Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Film som livrett

Her er du nå :: www » no » liv » presse » Uke-Adressa (Trondheim) :: september 1990

Jubiléumshøsten 1990 ble Trondheim Filmklubb presentert slik i ukeadressa, som er et helgebilag til den regionale Adresseavisen:

De snakker om film. De viser film. Filmentusiastene i spissen for Trondheim Filmklubb. De bruker store deler av fritiden på å arbeide med film. Betalingen er god film.

ukeadressa 8. september 1990, forside © Bent Ramberg (Klikk for større bilde!)|ukeadressa 8. september 1990, venstre side, side 14 © Bent Ramberg (Klikk for større bilde!)|ukeadressa 8. september 1990, høyre side, side 15 © Bent Ramberg (Klikk for større bilde!)

Terje Eidsvåg, tekst, og Bent Ramberg, foto (Publisert i ukeadressa8. september 1990)

Neste helg starter høstsesongen på Filmklubben. Igjen vil det samles en skare mennesker på Sentrum kino lørdag formiddag for å meske seg med god film. I flere måneder nå har de tolv menneskene i styret i Trondheim Filmklubb jobbet med å sy sammen programmet, som er et jubileumsprogram.
I høst er det 30 år siden en gjeng arkitektstudenter dro i gang Trondheim Filmklubb i Studentersamfundet. Det ligger mye rart og enda mer god film mellom den spede begynnelsen med en snever krets, og Ingmar Bergmans «Gycklarnas afton» på lerretet i oktober 1960, og storklubben for 1800 medlemmer i vår. Bare Bergen Filmklubb er større i landet, og de har mindre besøk.
I et lite lokale i Olav Tryggvasons gate holder Trondheim Filmklubb hus. Klemt inn mellom en våpenforretning og en hamburgerbar. Opp velslitte trapper.
– 54, 37, 61. Bingo!, ropes det. – Det er bingo, sier en mekanisk damestemme gjennom en åpen dør i andre etasje. Opp en trapp til, og det er onsdag og det ukentlige styremøtet i Filmklubben.

For og imot – film og støvsuger

Et knapt dusin mennesker av begge kjønn fra et par og tjue til 40 er samlet for den siste innspurten inn mot premièren. Mange av dem er studenter. En er barnehagebestyrer, en er typograf, mens en annen er arbeidsledig. De har navn som Anne-Lise, Guri, Just, Marleen, Kåre og Åge. Lokalet er et salig rot med videofilmer, bøker, tidsskrifter og plakater fra vegg til tak.
Alt handler om film.
– Kjærlighet til film er det vi har felles, sier Anne-Lise With. Ellers er de svært forskjellige med ulik smak. Styret har flat struktur. Ved uenighet, som det stort sett er, tas avgjørelsene brutalt ved votering. For og imot «Sorte øyne». Flest imot, og Stanley Kubricks svarte krigskomedie «Dr. Strangelove» ble åpningsfilm i høst.
Nå er det finpussen på programheftet som gjenstår. – Råttent billedmateriale, sier Åge Utnes om det de har av illustrasjoner til en av filmene. Hva skal de gjøre? Filmen er ny med ukjente skuespillere. Den handler visst delvis om en fyr på en flyplass. Skal de bruke et bilde av et fly som nødløsning?
Det er ikke bare å bestemme filmer, de må skaffes også. Ofte er de ikke lenger i norsk distribusjon, og da må de importeres fra utlandet. Sånn kan det gå til at man ender opp med «Easy Rider» med finske undertekster. Den delen av prosessen er unnagjort for i høst. På dagsordenenen denne onsdagen står budjett, distribusjon av programheftet og eventuelt kjøp av støvsuger.
Støvsuger kan trenges. Teppet som dekker gulvet kan knapt ha vært utsatt for alvorlige forsøk på rengjøring siden Filmklubben tok i bruk lokalene midt på 80-tallet. Et av styremedlemmene insisterer på en maskin til 1900 kroner. Noen er uenig, og det er ampert rundt kaffe- og tekoppene.
Hvordan blir man styremedlem i Filmklubben? – Det er mulig å kuppe, innrømmer Anne-Lise With. Styret fungerer som valgkomité. Man skriver søknad og møter opp på årsmøtet. mens arkitektstudentene dominerte de første årene, har Institutt for Drama, Film og Teater etter hvert blitt storleverandør av styremedlemmer.

ML'erne styrte de mørke 70-årene

De siste årene har Filmklubben ekspandert voldsomt, fra 400-500 medlemmer tidlig på 80-tallet, til det firedobbelte siste år. 1968 var et godt år, mens midten på 70-tallet utgjør «de mørke årene». Da dominerte marxist-leninistene, og kinesiske og vietnamesiske filmer om jordbruk og imperialisme stod på programmet. Det var heftig debatt mellom daværende kinosjef Willy Svarverud og Filmklubben om hvorvidt man kunne dele ut politiske løpesedler i kinoen (Verdensteatret), og om man kunne starte et opptog umiddelbart etter forestillingen. 1973 og 1975 er de dårligste årene besøksmessig. Flere filmer ble ifølge statistikken sett av 0 (ingen!) personer. I forbindelse med 30-årsjubileet har styret prøvd å samle opplysninger om klubbens historie. Det har vært vanskelig å få opplysninger om AKP-perioden. Enten var folk med «like før», eller så var de med «etterpå».
I dag er det ingen politisk plattform som preger programmet. Styret er ikke knyttet til noen bevegelse. De er knyttet til film. Allsidige er de også. Ihvertfall i valget av favorittfilmer. «Distant Voices, Still Lives», «Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker», «Borgerskapets diskre sjarm», «For en neve dollars» og Flåklypa Grand Prix» er titler som nevnes med entusiastens lys i øynene.
Lørdag, søndag og onsdag er filmklubbdag. Lørdagsvisningene er for mange en viktig post i «lysløypa». Først på Nordre, så på Filmklubben, deretter Rema 1000, hvor det bunkres opp til vorspiel, før dagen avsluttes i Bodegaen i Studentersamfundet. Den typiske filmklubbgjenger er student. Men bredden blir stadig større. Både godt voksne mennesker og pensjonister. – Medlemsmassen er ikke så ensartet som før, sier Just A. Swenssen.
Den harde kjernen utmerker seg først og fremst på dager med godt og varmt vær, eller i helger med store idrettsbegivenheter på TV. Da er de lett synlige i en slunken sal med et poetisk østeuropeisk mesterverk eller en erotisk stumfilm på lerretet.

Sex-orgie skremte publikum

Etter å ha bladd igjennom de siste årenes programhefter, er det fristende å spørre om hva som skal til for at en film skal bli vist i Filmklubben. – Før var det filmer for cineaster (fordums betegnelse på kresne filmelskere), men nå heller vi også mot populærkultur. Filmer som har spilt en rolle i samtiden, sier Anne-Lise With. De understreker at det er viktig å sette filmene i sammenheng. Ut fra det kan det meste vises. – Det skal være svært gode grunner for sensur, sier Erik Larsen, som ikke ser bort fra at de kan komme til å vise en film som «Motorsagmassakren». Som en medlemsklubb for voksne over 16 år trenger de ikke rette seg etter Statens filmsensur. Akkurat det fikk mange merke med Pasolinis «Salo, eller Sodomas 120 dager» i fjor høst. En orgie av sex og perversiteter som fikk de fleste til å forlate salen før de to timene var gått. I ettertid angrer styret litt på at de satte opp filmen uten å ha sett den selv først.
Den mest populære filmen i klubbens historie er Jim Jarmusch's «Down By Law», som trakk 774 mennesker for to år siden. Med slike besøkstall har ikke klubben kapasitet til vedvarende økning i medlemsmassen. De er avhengig av en stor sal, og Filmklubben er mildt sagt ikke blant tilhengerne av kulekino og småkinoer av Sentrum kino. De vil bevare.*
– Det er den eneste kinoen i byen som tilfredsstiller cineastiske krav, sier Erik Larsen.
– Og det er?
– Et lerret som er så stort at du kan gå inn i det.
– Og et sceneteppe som åpner seg før filmen, sier Anne-Lise With.
– Det burde være gongong også, sier en.
– Blir dere ikke lei film?
– Nei, men du kan bli lei av Filmklubben, sier Åge Utnes.
Det er mange som har vært innom Filmklubben i løpet av de 30 årene den har eksistert. Amanda-vinner Martin Asphaug har bekledt styreverv, og det samme har arkitekt Paul Irgens og filmviter Stig Kulset. Logoen klubben benytter ble laget av Olavshallens Erling Berg på 60-tallet.
År ut og år inn har styremedlemmene prøvd å få den trege medlemsmassen inn i salen til rett tid. Som regel er ikke alle på plass før langt inn i filmen. En gang prøvde de å låse døra på Sentrum kino da filmen startet. Glassruten ble knust i desperasjon.
I år etter år har medlemmer lidd seg gjennom dårlige kopier som hopper, ryker og snakker utydelig. Under visningen av Andrzej Wajdas «Aske og Diamanter» for et par år siden, røk filmen i det uendelige. Da det nærmet seg slutten kunne publikum se hvordan filmen smeltet på lerretet. Ut kom en svett maskinist med en forkullet filmbit i hendene og beklaget at slutten ikke kunne vises, da den ironisk nok nærmest var blitt til aske.
Er det verdt å bruke så mye tid og energi på dette gratisarbeidet? Mange av filmene vises jo på TV? – Ingen av oss er særlig tilhengere av TV, sier Erik Larsen kaldt. Morten Krigsvold rensker stemmen. – Du jobber og jobber i flere måneder. Så er det første visning. Salen er full og publikum reagerer entusiastisk på filmen vi har valgt. Det gir en følelse av varme, sier han.
– Lenin sa at: «Film er det 20. århundres kunstart», sier Kåre Aareskjold.
– Nei, det var Eisenstein som sa det, sier Anne-Lise With.
– Er du sikker på det? spør Kåre.

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no