|
|
 Toppkategori
 Kultur
| Vi hadde ikke pratet mer enn fem minutter, da hele Åge Utnes’ (44) ansikt lyste opp i et stort smil. Og det var ikke intervjuet med Johnny Rotten som varmet ekspønkerens hjerte. |
Hardcorepønkeren fra Steinkjer, som da han var 17 fikk intervjue sitt store musikalske forbilde, sjefen sjøl, Johnny Rotten, på bakrommet ei sein Trondheims-natt etter en konsert i juli i 1977 er ikke i tvil. Selv det å ha mikset lyd for både Dum Dum Boys og Jokke og Valentinerne når ikke opp.
– Å stille lyd for Anne-Cath. Vestly var helt enormt. Å høre at radiostemmen fra min barndom var helt lik 30 år etter, henger veldig høyt. Det var stort.
Den nye Folken-sjefen gestikulerer, og viser med ei hånd lavt og den andre høyt hvor på kulhets-skalaen han plasserer hele Norges mormor. For Utnes kødder ikke. En kødder rett og slett ikke med et 30 år langt forhold til mormor og de åtte ungene.
Og Anne-Cath. var ingen hvemsomhelst. I Barnetimen fortalte hun at barn hadde vært i magen på mamma. Det var nytt og sjokkerende, og det førte til moralistiske og hysteriske angrep. I aviser, brev og på telefon. Norges snilleste Anne-Cath. var i hardt vær.
– For det var ikke bare, bare å si slikt på NRK Radio, som det het den gangen, vet du, sier Åge og fyrer opp en Prince mild.
Men pønken har nok likevel preget Åge i langt større grad enn hva Ole Aleksander, Aurora, Lillebror, Knerten, Guro og Monrad har gjort.
Han gikk rett i den lite kjente pønk-fella, ble fascinert av det politiske aspektet og den demokratiske tankegangen. Det var jo fritt fram for alt og alle. Hvem blir ikke fascinert av slikt?
– Pønken slo meg rett i ansiktet. Jeg fikk min første Rolling Stones-plate som femåring. Bror min hadde den med seg da han kom hjem fra sjøen. Tre år senere hadde han med seg Jimi Hendrix. Eldre søsken er fine å ha til slikt, minnes Åge.
Og da var det gjort. Musikkinteressen hadde fått fotfeste i den rebelske trønderen. – Jeg hørte mye på Radio Luxembourg. At NRK skulle spille ei poplåt var utenkelig. Det skjedde ikke. Og skjedde det, lot ikke reaksjonene vente på seg. NRK var helt fortapt, sier Åge.
Flere år seinere fikk han altså møte Johnny Rotten – som redaktør i "Rockefilla". Norges første pønkfanzine.
– Han var veldig ålreit. Han var jo kongen av pønk, understreker Åge.
Men etter fire nummer la han ned blekka.
– Jeg var 19 og 16-åringene laget et bedre blad. De var i takt med tiden, det var ikke jeg. Siden har jeg hengt etter, egentlig, sier Åge. Fortsatt med et stort smil og oppmerksomme øyne.
Dette var i 1977. Han jobbet gratis og på dugnad for mange og mangt. Til slutt ble egentlig for mye frivillighet.
– Etter 17 år i Trondheim hadde jeg sikkert brukt halvparten av tida på frivillig arbeid. Jeg prøvde å slutte, men jeg klarte det rett og slett ikke. Jeg er glad og stolt over det arbeidet jeg har gjort for frivillige lag og organisasjoner, men det var karrierehemmende.
Dermed la Åge en genial strategi. Enkel, men genial. Han flyttet til Svalbard. ”To Svalbard, way up north”, som en hip MTV-programleder ville sagt.
– Det var annerledes, begynner Åge. På Svalbard jobbet han for verdens nordligste bakeri, Longyearbyen bakeri, for Norsk Polarinstitutts Svalbardavdeling – og det frivillige Røde Kors selvfølgelig.
– Jeg begynte også å stille lyd for Samfunns- og kulturutvalget på Svalbard, og gikk fra pønk i Trondheim til minigospel på Svalbard. Men det var kjempespennende, insisterer han.
For mens han før hadde tenkt ”jo smalere, jo bedre”, stilte han nå plutselig lyd i kirka og den stilleste gutten på sovesal én – Lillebjørn Nilsen.
|
 KULTURIST: Åge Utnes (44) er ny daglig leder på Folken – og stor fan av Anne-Cath. Vestly. (Foto: Lars Kristian Aalgaard) |
|
|
|
