Student for studentene

Publisert 28. november 2003, kl. 10:25

Åge Utnes har 87 vekttall, men snakker mest om frivillig arbeid. Han har estimert dem til å tilsvare minst åtte av hans 44 år unge liv. Beskjedent estimert dem til, som han sier.

Åge Utnes :: Foto: Jon Ingemundsen :: Mari Rollag Evensen

Straks diskusjonen med fotografen om hva kjekt egentlig betyr på stavangersk, er over, og vi har satt oss ned i Akvariet på Folken, begynner han å snakke. I løpet av få minutter har han vært innom årene på Uffa (Trondheims svar på Blitz, Ungdom for fri aktivitet), utallige timer med rigging av teknisk utstyr i konsertkulisser, ungdomskomiteer, filmklubb, skriving av løpesedler og så videre. Når man som journalist skriver og så videre, kan det skyldes to ting. Enten at notatblokka mangler resten, men at en husker at det var mer.

Eller at det var mer, men det var ikke så relevant for retningen intervjuet dreide i. Med Åge Utnes er det litt av det første, men ingenting av det andre. Jeg har rett og slett ikke så stor blokk. Og alt er relevant, for som han selv sier:

– Min erfaring med frivillig arbeid er nok noe av det som gjorde at styret fant meg skikket til å ha denne jobben.

– Hvorfor vil du snakke så mye om frivillig arbeid?

– Fordi det er det som er poenget her. Se deg rundt, sier Åge Utnes og smiler. Så forteller han at han er stolt av å være en del av den nest største konsertscenen i Norge etter Rockefeller.

Smale kulturuttrykk

– At Folken er så bra, er egentlig helt enormt. Mange rangerer dette stedet som spillested nummer to i landet. Nummer en drives på kommersiell basis. Her er det flere hundre frivillige som drar lasset. Det er helt enormt, sier han og smiler.

Åge Utnes vokste opp på et småbruk i Steinkjer. I sommerhalvåret drev familien med jordbær, og i vinterhalvåret var Utnes sønn av en regnskapsfører. Han sorterte bilag fra seksårsalderen.

– Det som mange ville kalle barnearbeid i dag, humrer han. Men legger ikke skjul på at det har gjort ham uredd tall, selv om han er humanist i fagkretsen.

I tenårene lot han jordbær og regnskap være nettopp det, og dro til Trondheim. Han ble en av landets første pønkere, og tjente til livets opphold gjennom vaskejobbene han tok på seg. På åttitallet jobbet han på Uffa og satt i den kommunale ungdomsrådskomiteen. Blant annet. Åge Utnes har ellers jobbet med det meste, skrudd lyd for de fleste, bodd over alt, vært innom de fleste kulturuttrykk – både de smale og de brede. Innimellom rockeperioder og pønk var han også innom New Age.

– Det er litt morsomt, det der, sier han. – Nå bor jeg i nærheten av et yogasenter, og møter det igjen etter så mange år.

Vendepunktet

Da 80 var i ferd med å bli til 90, begynte han å studere i trønderbyen. På Dragvoll, selvfølgelig. Ved det historisk-filosofiske fakultet. Språklig kommunikasjon, kulturforståelse, tysk, ex. phil. Blant annet. Etter 50 vekttall fikk han nok.

– Språklig kommunikasjon var det siste jeg tok. Det var svært teoretisk. Så jeg dro til Svalbard i 1994, forteller han. Utnes fikk på Svalbard jobb ved Norsk Polarinstitutt. På cv'en hans har han skrevet feltarbeid. I to år vasket han og grov grøfter.

– Jeg kunne jobbe hele dager bare med å grave. Når du står der i permafrosten i åtte timer, og grøfta bare er 20 centimeter dyp og bred, og 70 centimeter lang etter endt arbeidsdag, gjør du deg opp noen tanker, smiler han. Derfor synes han det var fint å få jobben som materiellforvalter for verdens nordligste kulturstyre.

– Før første gang jobbet jeg med allmennkultur. Under Solfestuka i mars i 1997 skrudde jeg lyd for Anne-Cath. Vestly, husker Utnes, og betrakter oppholdet som et vendepunkt i hans liv. Vendepunktet førte ham til kulturstudiet i Bø i Telemark, et studium som er kjent for å flaske opp en rekke stillingshavere i norsk kulturliv.

Evighetsstudent

Nå har det altså gitt Folken en ny daglig leder. Utnes befinner seg fortsatt et sted mellom andre og tredje året på studiet.

– I Bø oppdaget jeg at de kombinerer noe som jeg alltid har lett etter, forklarer han.

– Praktisk arbeid omsetter teori til konkret kultur. Derfor har det fungert veldig bra for meg å jobbe og studere samtidig.

– Hvordan kommer verden til å merke at du har kommet til Folken?

– Folken har en fin drift, men også oppgaver foran seg. I forbindelse med Kulturby 2008 vil jeg at Folken skal markere seg. Studentenes medvirkning på Folken må bli tydeligere. Men til det trenger vi mer plass til de hundrevis av frivillige her. Her ligger det en utfordring som vi må ta på alvor, sier han. Men poengterer at han er Folken-styrets mann, og er et verktøy for å få deres mål igjennom. Og igjen faller han inn i beundringen av hans ferske kollegaer.

Gleder seg

– Det står virkelig respekt av den innsatsen som legges ned her. Hver nye dag her på Folken møter jeg nye, fantastiske mennesker. Det er så mange ressurser her. Jeg gleder meg til å ta fatt på oppgavene. Jeg har søkt på en slik jobb i mange år, avslører han.

– Det høres ut som du har fått drømmejobben?

Så ler Åge Utnes litt, før han svarer:

– En kan jo ta av på sånt. Jeg vil alt annet enn å miste bakkekontakten. Dette er ting som jeg ikke akkurat pleier å gjøre.

– Hva mener du?

– Intervjuer som dette, for eksempel. Jeg har vært vant til å være her, sier han og lar fingeren peke i en halvsirkel rundt askebegeret som står midt på bordet.

– Askebegeret symboliserer et band eller en artist. Jeg har vært her, i kulissene, sier han, og peker rundt askebegeret igjen.

– Men jo, jeg har nok fått drømmejobben, smiler han.

Mer ...

Åge :: 28. november 2003-14. mars 2008