Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Ville vekster :: etymologi og opprinnelse

Her er du nå :: www » no » liv » div » språk » vi minnes Ivar Tryti

Her har jeg tillatt meg å gjengi en del fra spalten 'Språkets ville vekster'

En oppdatert og original gjengivelse finner du i Dagsavisen. Etter at siden opprinnelig ble lagd, er Ivar Tryti gått bort.

27.12.97 (1)

"Å bryte staven over noen" – i betydningen å dømme nådesløst – har sin bakgrunn i eldre tiders rettsvesen. Dommerens stav var symbolet på statens rett til å dømme, og når en forbryter var dømt til døden, skulle dommeren bryte av staven over hans hode og si: "Nå må Gud hjelpe deg, jeg kan ikke hjelpe deg mer".

"Lyse i kull og kjønn" er også forbundet med gammelt rettsvesen. Kull er barn av samme ekteskap, og kjønn betyr i denne sammenheng slekt, etterkommere. Lyse i kull og kjønn ville si at man ga et barn som var født utenfor ekteskap, de samme rettigheter som det ville hatt dersom det var født i ekteskap.

"Sette en stolen for døren" var opprinnelig en handling som var rettet mot kvinner. I Tyskland var det skikk og bruk at når en enke giftet seg på ny, ble hun satt utenfor felleseiet med barna av første ekteskap. Som tegn på dette skulle barna sette hennes stol utenfor døren. Da hadde den nygifte moren mistet sine rettigheter der, og kunne ikke vende tilbake.

Gifte kvinner fikk satt ut sin stol hvis de ble grepet i ekteskapsbrudd. Den romerske historiker Tacitus forteller at germanske ektemenn gikk hardt fram i slike tilfelle. De skar håret av kona, kledde henne naken og drev henne ut av huset mens slektningene så på, og så ble hun jaget med piskeslag gjennom landsbyen. Tacitus tilføyer: "For en kvinne som har prisgitt sin kyskhet, finnes det ingen tilgivelse. Hun kan være vakker eller ung eller rik, men noen ektemann får hun aldri mer". Han presiserer imidlertid at det var meget sjelden at germanske hustruer var utro, i motsetning til romernes fruer, som ifølge Tacitus "blir fordervet av teaterforestillinger og gjestebudenes pirrende fristelser."

I tyske kilder heter det at når den bedratte ektemann hadde straffet kona, satte han hennes stol og spinnerokk utenfor døren. I nordiske kilder heter det bare at hanreien satte ut hennes stol.

20.12.97 (2)

"Fare over med harelabb" blir gjerne forklart med at husmødre i gamle dager brukte harelabber når de skulle tørke støv eller pusse noe i huset, men primært stammer uttrykket fra håndverkerspråk. Snekkere og skimakere brukte gjerne vannbeis på sine produkter, og da kom harelabbene inn i bildet som små pensler.

Skimakerne brukte harelabben direkte på skiene, men på større flater brukte snekkerne en stor pensel til å påføre beisen, som så ble jevnet ut med harelabb. Da måtte man være lett på hånden, og labbene måtte være tatt fra en vinterskutt hare, for de var ekstra lodne. Jo mer hår det var på dem, jo bedre ble resultatet. Hver gang harelabbene var blitt brukt, ble de satt i vann på verkstedet, for at beisen ikke skulle størkne og gjøre dem stive.

"Den må tidlig krøkes som god krok skal bli." Krok betyr i denne sammenheng hegd, og tidlig vil si tidlig på våren. En hegd – som i mange dialekter heter hogold – er avledet av det norrøne hagldir. Det var en krok eller en ring av tre som ble brukt på gårdene.

Bonden startet med å kutte en svolk av rogn eller einer, og det måtte skje tidlig på våren. Da steg sevjen, så svolkene var lette å bøye. Den kjeppen man skar til, satte man fast i skigarden som en bue og bøyde den litt mer for hver dag, inntil den ble til en krok eller ring. Endene ble surret sammen med lær, og ringen ble festet til et tau. Når man så skulle frakte kornsekker, høy eller et lass med lauvkjerver, la man tauet rundt lasset, stakk den andre tauenden gjennom hegda og dro til, slik at lasset satt fast.

I norrønt språk hadde de også uttrykket "fá hagldir á einu". Det ville si at man fikk festet grepet rundt noe, slik at man hadde det under kontroll.

"Få en trykk seksten" kommer fra boktrykkerspråk, hvor det ble brukt om det kraftige trykk som var nødvendig når man skulle trykke et oktavark på 16 sider.

20.12.97 (4)

"Male fanden på veggen" er et uttrykk som henger sammen med gamle tabuforestillinger. Folk mente at hvis man talte om en ulykke, kunne den lett inntreffe, og nevnte man et udyr, ville det dukke opp. "Når man snakker om ulven, ser man strake halen på den," sier et fransk ordtak. Den samme tanke finner vi i Johannes Skars bok 'Gamalt or Sætesdal.' "Der han er nemnd, er han stemnd," sa de gamle setesdøler. Hvis man sa ordet "ulv," stevnet man dyret til seg.

Martin Luther sier at man ikke skal male fanden, han kommer av seg selv, men det var nettopp etter reformasjonen at djevelen begynte å dukke opp på tyske kirkevegger.

Tidligere hadde kirkemalerier fortrinnsvis fremstilt Jesus, jomfru Maria og kjente helgener, men nå ble de mer preget av fanden. Ofte var det bilder som viste hvordan djevelen pinte de fordømte i helvete. Han ble gjerne hjulpet av smådjevler, som man mente det vrimlet av. En tysk teolog beregnet deres antall til over to billioner, nærmere bestemt 2.665.866.746.644 smådjevler.

"Hokus pokus" har sin bakgrunn i Matteus evangelium 26:26. Der blir det fortalt om hvordan Jesus innstiftet nattverden. Det heter at han åt påskelammet sammen med sine disipler, og mens de åt, tok han et brød, velsignet det og brøt det, ga det så til disiplene og sa: "Ta, ét! Dette er mitt legeme".

Ved nattverden i den katolske messe uttalte presten disse ordene på latin: "Hoc est corpus". Samtidig løftet han opp hostien og viste den til menigheten, som oppfattet seansen som en slags trolldom. Når folk selv skulle forsøke seg som trollmenn, brukte de den forvanskede hokus pokus. Tilføyelsen filiokus er blitt forklart som en forvanskning av filioque (= og av sønnen).

I London ble det på 1600-tallet trykt en bok om tryllekunst under tittelen Hocus Pocus Junior, og hocus pocus skal den gang ha vært det vanlige engelske ordet for en tryllekunst.

[ til topps ]

13.12.97 (5)

– "I Grevens tid," jeg vet hva det betyr, men hva er opprinnelsen? M. J., Oslo

Dette spørsmålet er ingenlunde lett å besvare, for språkfolk har gitt flere forklaringer, og ingen av dem kan sies å være garantert riktige. Uttrykket har også hatt ulike betydninger i de nordiske land. Den vanligste forklaringen er likevel denne: I år 1534 brøt det ut borgerkrig i Danmark, og hanseatene blandet seg inn i striden. Deres hærfører var grev Christoffer av Oldenburg, og etter ham ble krigen kalt Grevens feide. Det var en usedvanlig rå og ødeleggende krig, og i Danmark ble "grevens tid" derfor betegnelsen på en ulykkelig tid. Denne forklaringen ble gitt av den danske språkmannen Peder Syv allerede i 1680-årene.

Svensken Olov Dalin sier også (i 1761) at uttrykket stammer fra Grevens feide "som förorsakade mycket ondt", og at det betyr "att komma i olyckliga omständigheter". I nyere svenske ordbøker blir det imidlertid forklart som "att komma i en lycklig stund", "i sista ögonblicket", "just innan det är för sent" og liknende. Når vi i moderne norsk sier at en person kommer i grevens tid, mener vi helst at han kommer nettopp når han har fordel av å komme. En forklaring på det er at folk i Norge ikke kjente til hvordan grev Christoffer hadde herjet på Jylland og i Skåne, med den følge at de snudde opp ned på det danske uttrykket.

En annen forklaring går ut på at det dreier seg om en helt annen greve, nemlig den svenske Per Brahe d. y., som levde på 1600-tallet. Han var i ti år generalguvernør i Finland, styrte mildt og skapte en lykkelig tid for det finske folk. I Norsk riksmålsordbok fra 1937 heter det at begge forklaringer kan være mulige. I Riksmålsordboken av 1977, redigert av Tor Guttu, sies bare at uttrykket betyr å komme "i det rette (eller siste) øyeblikk." Konklusjonen må bli at ingen kan si noe sikkert om opprinnelsen, men betydningen i norsk er iallfall som Tor Guttu oppgir.

06.12.97 (6)

"Å være i kritthuset" vil si at en person er godt likt av en sjef, en lærer eller en annen som står over ham. Kritthuset var opprinnelig en blikkeske hvor man oppbevarte krittstykker, småpenger og huskelapper om folk man skyldte penger eller tjenester. Den som var i kritthuset hos en annen, hadde derfor noe godt i vente.

"Ta på krita" stammer fra den tid da kjøpmenn skrev med kritt på en tavle hva kundene skyldte dem, og et lignende system ble praktisert da Blom Restaurant ble åpnet på Karl Johan i 1886.

Vinhandler Carl Blom ønsket å skape en spesiell atmosfære, og det greide han. I det trange lokalet plasserte han tomme vintønner som tjente som stoler og bord, og langs veggene stod fulle vintønner. Gjestene betjente seg selv. Når de tappet et glass fra kranen, satte de en krittstrek på ankeret, og når glasset var tømt, en strek tvers over. Også den legendariske Aasta Hansteen hadde sitt eget vinanker og sin egen tappekran på Blom.

"Komme på svarteliste" har vi fra Lübeck, som var sentrum for hanseatenes mangslungne virksomhet. I skipperens laugshus der i byen, ble de som brøt laugets lover, skrevet opp på en svart tavle som hang over oldermannens plass. Den som ble svartelistet, var utstøtt fra det gode selskap, og ble ikke servert øl. Navnet ble stående på tavla inntil synderen hadde lovet bot og bedring.

"Komme i svarteboka" er også fra Tyskland. Der ble alle straffbare handlinger registrert i en rettsprotokoll som hadde svarte permer.

"Svartemarja" er oversatt fra amerikanske "Black Maria," et uttrykk som er kjent siden 1847. Opprinnelsen skal være muskelsterk farget kvinne som het Maria Lee. Hun bestyrte et nattherberge i Boston, og det hendte at hennes herbergister ble arrestert. Iblant satte de seg så voldsomt til motverge at politifolkene hadde problemer med å få dem under kontroll, men da grep den bomsterke Maria inn. Hun buntet mennene sammen og lempet dem inn i politivognen, som så fikk navn etter henne.

29.11.97 (7)

– Hva er bakgrunnen for uttrykket "Sant for dyden"? M. A., Skedsmo

Det er en eufemisme som oppsto på 1800-tallet. Helt fra sagatiden var det vanlig at folk i visse situasjoner måtte avlegge ed, dvs. at de skulle ta Gud til vitne på at de snakket sant. I dagens norske rettssaler nøyer vi oss med å avgi forsikring.

Edsavleggelsen kunne ha forskjellig form. Man kunne legge hånden på Bibelen og sverge ved Gud og de hellige evangelier, og man kunne si "Sant for Herren." Samtidig var det et gammelt bud – fra Annen Mosebok – som sa at man ikke skulle ta Guds navn forfengelig – et uttrykk som var blitt oversatt fra latinens "assumere in vanum." Det innebar at man ikke skulle vanhellige Guds navn.

"Forfengelig" blir i dag helst brukt om å være opptatt av sitt ytre, men vi kan fremdeles snakke om et forgjengelig håp. Da har ordet bevart sitt opprinnelige innhold, som nærmest tilsvarte fruktesløs, tom. I eldre bibler spurte Job: "Hvorfor fører I så forfengelig tale?" I nyere bibler heter det: "Hvorfor fører dere så tom tale?"

I en høytidelig sammenheng kunne man understreke sitt utsagn ved å si "Sant for Herren," men det virket anstøtelig å si det i en hverdagslig situasjon. I Ibsens nesten ukjente ungdomskomedie 'Sancthansnatten' sier Julian Paulsen riktignok – etter å ha luktet til sitt glass: "Men det er dog sandt for Herren, en underlig Punsch". Slik burde man ikke uttrykke seg, for da tok man Guds navn forfengelig. I et drikkekalas burde man ikke uttrykke seg, for da tok man Guds navn forfengelig. I et drikkekalas burde man heller bruke eufemismen "Sant for dyden". Man kunne også si "Min santen" – dvs. på min sannhet – eller "så menn". Det siste uttrykket var opprinnelig en ed som betydde "Så som de hellige menn vet". Holbergs personer sier ofte Hillemænd; dvs. Ved de hellige menn, mens Helledussen er en videreføring av Helledud – barns uttale av Herregud.

[ til topps ]

22.11.97 (8)

– Hvorfor heter det "bikkjekaldt," og hvorfor snakker vi om å ha "en hyrdestund"? spør E. H., Oslo.

I mange språk er det vanlig å bruke sammensetninger med hund – og bikkje – om noe negativt. På engelsk har de uttrykk som a dog's life, dog-tired = helt utkjørt, son of a bitch osv. Når tyskere skal karakterisere dårlig vær, bruker de ofte ord som Hundewetter og eine Hundekälte. Goethe skriver i 'Faust' om et hundeliv, og nederlenderne har uttrykket een hondeleven leiden = føre et hundeliv. Tilsvarende uttrykk har de i fransk og på latin, hvor canis = hund ble brukt sterkt nedsettende. I vår egen sagatid var hundr et grovt skjellsord, slik hynda = bikkje kan være på svensk i dag. Ivar Aasen oppgir at bikkjevær i norske dialekter ble brukt om "et meget uhyggeligt Veir." Noen av disse uttrykkene har nok sin bakgrunn i et annet og grovere ord, men de fleste henspiller på den dårlige behandling som hunder ofte har måttet døye. Vi snakker jo også om at noen mennesker blir hundset. Det vil egentlig si at de blir behandlet som hunder.

"En hyrdestund" – om en stund man tilbringer sammen med sin elskede – har vi fra fransk "heure de berger" = hyrdetime, og det stammer fra den såkalte hyrdediktning, som var en romantisk diktning om kjærlighet. Den handlet gjerne om snille gjeterpiker og edle gjetere som vandret i naturskjønne omgivelser mens de voktet sin hjord.

Den første hyrdediktning oppsto i oldtidens Syrakus og Roma, men sjangeren fikk en renessanse på 1600-tallet, særlig i Frankrike. Dens fremste representant i Norge var Tullin, men også Bjørnsons bondefortellinger må sies å være noe preget av hyrdediktning.

I vår tid brukes hyrdestund helst som en eufemisme for seksuelt samvær. Forholdet mellom de to kjønn er jo i dag noe annerledes enn det var mellom Øivind og Marit i 'En glad gutt'.

15.11.97 (9)

Don Juan var en spanjol som ifølge sagnet skal ha levd på 1300-tallet. Han kom fra en kjent familie i Sevilla og var en sjarmør som ingen kvinne kunne si nei til. Historiene om hans liv har skapt grunnlaget for en mengde dikt, skuespill og operaer.

Casanova var en italiensk eventyrer som opererte på 1700-tallet. I unge år ble han utvist fra presteseminar i Venezia på grunn av umoral, og senere dro han rundt i Europa og utga seg for å være diplomat, prest, alkymist m.m.

Casanova søkte helst til adelige miljøer, og overalt forførte han aristokratiets kvinner. Som oftest var hans suksess kortvarig, men når han ble avslørt ett sted, dro han videre til det neste. Han har skildret sitt liv i memoarer som fyller 18 bind.

En adonis er en don juan i høyeste potens, for ifølge gresk mytologi var Adonis den vakreste mann i verden. Han var frukten av et incestuøst forhold mellom kong Kinyras på Kypros og datteren Myrra. Både Afrodite og Persefone elsket Adonis, og da de kom i strid om hans gunst, måtte selveste Zevs løse konflikten. Han bestemte at Adonis skulle være fire måneder hos Afrodite og fire måneder hos Persefone i underverdenen. De resterende fire månedene skulle han være fri.

Ekko var en gresk nymfe som skogsguden Pan var ute etter, men hun avviste ham. Hun elsket bare den vakre ynglingen Narkissos, som i sin tur avviste henne. Ifølge myten førte hennes ulykkelige kjærlighet til at hun ble tæret helt bort. Alt som ble igjen av henne, var stemmen – ekko.

Når Narkissos var så avvisende, skyldtes det at han hadde hatt en spesiell opplevelse. Da han en gang ville slukke tørsten i en klar kilde, fikk han se sitt eget speilbilde i vannet. Han ble så forelsket i seg selv at han bare ble sittende og beundre sitt eget ansikt, og slik skulle han sitte til evig tid. Narkissos er derfor blitt opphavet til det psykologiske begrepet narsisme (eller narsissisme – selvbeundring eller selvdyrkelse).

08.11.97 (10)

"Se Neapel og dø" er et gammelt italiensk uttrykk – Vidi Napoli é pòi mouri. Det skulle innebære at når man hadde sett Napoli kunne man aldri få se noe som var like vakkert, enn si vakrere.

Det finnes også en ondsinnet tolkning av uttrykket. Det henspiller på at Napoli tidligere var kjent som et senter for tyfus og kolera. Den som besøke byen, hadde derfor ikke lenge igjen å leve.

Arbeiderbladets legendariske redaktør Martin Tranmæl står for en tredje versjon. Som ung malersvenn dro han til Italia og besøkte blant annet Capri, der han viste italienerne hvordan trøndere danset Røros-pols! Tranmæl kom også til Napoli, og etter å ha sett nøden og slummen i byen, fant han at det gamle uttrykket hadde sin berettigelse. "Hvis man skulle leve i så skrikende fattigdom og så mye skitt, kunne man bare legge seg ned å dø," skrev Tranmæl.

"Den nakne sannhet" – nuda veritas – har vi fra den romerske dikter Horats. I en av sine oder forteller han en gammel fabel om at Sannheten og Løgnen en dag var gått for å bade. Løgnen kom først opp av vannet, og da tok den på seg Sannhetens klær, men Sannheten ville ikke ta på seg Løgnens klær. Derfor foretrakk den å gå naken.

"Sukkenes bro" – Il ponte dei sospiri – stammer fra Venezia. Omkring år 1600 ble det bygd bro over kanalen som går mellom Dogepalasset og fengslet bakenfor. Når det var blitt avsagt dødsdommer i palasset, ble fangene ført over broen for å bli henrettet i fengslet. Navnet ble etter hvert brukt om en rekke lignende passasjer i forskjellige land, blant annet Møllergata 19 i Oslo. Fra politistasjonens kontorfløy, som vendte ut mot Youngstorget, gikk en korridor over til den vestre delen av bygningen, hvor fengselscellene var plassert. Når en arrestant var blitt registrert i resepsjonen, ble han ført over "Sukkenes bro" til bakbygningen.

I London ble Waterloo Bridge lenge kalt The Bridge of Sighs fordi mange mennesker begikk selvmord ved å kaste seg ut derfra.

[ til topps ]

01.11.97 (11)

"En bjørnetjeneste" stammer fra La Fontaines fabler. Der blir det fortalt om en temmet bjørn som en dag oppdaget at det satt en flue på hodet til dens herre. For å hjelpe mannen, hevet bjørnen labben og slo i hjel flua, men uheldigvis slo den i hjel mannen med det samme slaget.

"Varg i veum" kommer fra norrønt språk, hvor varg, i tillegg til å bety ulv, betegnet en røver, eller illmenni, som de kalte slike folk i sagatiden. Veum er dativ flertall av vé, som var ordet for et hellig sted. Varg i veum betydde derfor at en illgjerningsmann var kommet inn på et fredlyst sted, for eksempel på tingstedet.

"Skyte papegøyen" i betydningen å være heldig – stammer fra skytekonkurranser som ble arrangert av håndverker- og kjøpmannslaug i middelalderen. I Norge ble skikken innført av hanseatene i Bergen. Man laget en papegøye av tre, malte den i alle regnbuens farger og satte den opp på en stang. Avstanden til standplassen var så stor at det var meget vanskelig å treffe papegøyen, men den som klarte det, fikk både prestisje og privilegier. Samtidig var han forpliktet til å rive i øl på sine laugsbrødre, og de forlangte store mengder. I Stockholm måtte seierherren spandere tolv tønner øl på kollegene, mens man i København nøyde seg med seks tønner!

"Gå på limpinnen" er opprinnelig et italiensk uttrykk. I Italia har småfugl alltid vært ansett som en delikatesse, og jegerne fant på en infam metode for å fange fuglene. De laget lim av misteltein-bær, og dette limet smurte de på pinner som ble satt opp på steder hvor det var mye småfugl. Så gikk fuglene på limpinnen, og jegerne kunne gå rundt og plukke dem ned.

"Å stå på pinne" er også hentet fra jaktspråk. I gamle dager brukte jegerne tamme falker til jakt, og mens jakten foregikk, satt fuglene på pinner, klare til å bli sendt ut mot det jagede dyret.

"Sette pinn for noe" har opphav i den pinnen som man stakk i krampen i låvedøra for å holde den lukket.

En pinn til ens likkiste skal henge sammen med at også likkister ble lukket med en pinne.

19.12.98 (13)

"Rottene forlater det synkende skip" er et uttrykk som bygger på en gammel forestilling blant sjøfolk. De mente ikke at rottene forlot skuta når den sank, men at de hadde et instinkt som sa dem at båten ville gå under på sin neste reis. Derfor gikk rottene i land siste gang skipet lå ved kai, fordi de følte på seg at det ville gå under når det kom til havs.

"En tverrdriver" kommer fra nederlandsk dwarfsdrijver. Det var en skute som ikke lystret roret, men drev på tvers og kom i veien for andre båter. Senere ble det sagt om mennesker som var egensindige og vrange å ha med å gjøre.

"På fallrepet" kommer fra nederlandsk, fra valreep, som egentlig betydde "rep til å gli ned ad" når man skulle gå i båtene. Ordet ble også brukt om en åpning i skansekledningen eller rekken på et skip som ble brukt når man tok los om bord, eller når andre skulle entre eller forlate skipet på en taustige. Å gjøre noe på fallrepet ville si å gjøre det i siste øyeblikk før man dro av sted.

"Å brenne sine skip" – for å avskjære seg selv for muligheten for ethvert tilbaketog – var et kjent begrep alt i oldtiden. Plutark forteller at Thimarkos fra Aitolia gjorde det da han gikk i land ved Troja, og også tyrannen Agathokles fra Syrakus skal ha handlet slik i krigen mot Karthago. At Vilhelm Erobreren brente sine skip da han steg i land i England i 1066, er visstnok bare en myte.

"Bringe på bane" kommer trolig fra riddertiden, da turneringsplassen ble kalt bane, mens bringe på tapetet er tatt fra fransk. Det betyr egentlig å legge noe på duken på forhandlingsbordet.

"I lange baner" har vi fått fra papirindustrien. Bane, av tysk bahn, var en lang remse papir som ikke var skåret opp i ark.

"Forene det nyttige med det behagelige" stammer fra Horats "utile dulci", og "på fersk gjerning" tilsvarer det romerske jurister kalte "in flagranti (crimine)" = eg. "i brennende forbrytelse".

12.12.98 (14)

"Et skolelys" var opprinnelig et vokslys som elever tok med seg og brukte på skolen om vinteren, men senere ble ordet brukt om en fremragende elev. Allerede Cicero brukte uttrykket lumina civitatis (eg. = samfunnets lys) om de ypperste menn i Roma.

"Se lys i enden av tunnelen" er et relativt nytt uttrykk, og vi har fått det fra England. Den første politiker som brukte det, var premierminister Stanley Baldwin i 1929, og dernest den politiske ulykkesfugl Neville Chamberlain i 1937. Så ble det glemt, men amerikanske politikere tok det opp igjen i 1960-årene, særlig i forbindelse med Vietnamkrigen, hvor de til enhver tid mente å se lys i enden av tunnelen. I Norge ble det et politisk moteord i 1980-årene.

"Å sette sitt lys under en skjeppe" har vi fra Matteus 5:15, og "Det gikk et lys opp for meg" fra Matteus 4:16.

"Snakke i vind og vær" – uten mening og plan – går tilbake til Paulus og Ovid, og i norrønt hadde de uttrykket "at verpa ordum i vind."

"Skifte sol og vind" betyr som kjent å sørge for at alle parter får sin rett, fordi skifte her betyr å fordele, jf. skifteretten. I Peer Gynt forlanger den grønnkledde at hvis Peer vil kjæle med Solveig, skal hun også ha sin del: "Hun og jeg skal bytte og skifte deg/farvel, kjære gutten min, i morgen kan du gifte deg!"

"Spre for alle vinder" kommer fra profeten Jeremias. Han spår at elamittene skal bli tilintetgjort, for herrens røst sier: "Og jeg vil la mine fire vinder fra himmelens firehjørner komme over Elam og spre dem for alle disse vinder".

"Vindskjev" har ikke noe med vind å gjøre, selv om det gjerne blir oppfattet slik. Bakgrunnen er verbet å vinde seg = vri seg, jf. norrønt "vinda hofdi" = snu på hodet. I bokstavelig forstand betegner vindskjev at et bord eller en plate er vridd slik at kantene ikke er parallelle. I eldre tid brukte man også adjektivet vindøyet om å skjele, og på svensk heter det fremdeles vinögd.

[ til topps ]

05.12.98 (15)

– Jeg synes det er morsomt og lærerikt å lese om opprinnelsen til ord og uttrykk. Nå vil jeg spørre om noe jeg har sett i en serie som heter 'Dear John' på TV-Norge. Det har det flere ganger stått på skjermen "Stopp en hal". Heter det ikke "Stopp en halv?" Det gir jo ingen mening uten bokstaven v. Kan du si noe om hva dette uttrykket kommer av? D. B., Oslo

"Stopp en hal" er et uttrykk vi har fra sjømannsspråk, og det kommer rett fra engelsk Stop and Haul = slutt å hale, hold an! I seilskutetida sa sjøfolk også "gå en hal," fra engelsk Go and Haul. Det ville si at man gikk med tauet langs dekket istedenfor å stå stille og hale.

Jeg forstår godt at du har reagert på skriftbildet på skjermen, for det ser unektelig rart ut. Danskene skriver "Stop en halv," men på norsk har det alltid hett "stopp en hal". I samme slengen tar jeg med noen andre uttrykk fra sjølivet.

"Hyre" i ha sin fulle hyre har vi fra nedertysk hure, nederlandsk huur = tjeneste til sjøs, men i oljehyre er siste leddet norsk. Det kommer fra det norrøne verb hyrda el. hirda = ta vare på, dekke jf. å hyre seg for turen.

For 150 år siden begynte amerikanerne å impregnere lerret med linolje, og de laget klær av dette solide stoffet. De kalte disse klærne for oilskins, og på norsk fikk vi oljehyrer. Sydvest har vi fra nederlandsk suidwester, som egentlig betydde dekke mot sydvestvinden.

"Splitte mine bramseil" pleide kaptein Vom å si, og han hadde det fra engelsk Split the Mainbrace. Opprinnelig innebar uttrykket at mannskapet fikk en ekstra porsjon rom når de hadde utført en vanskelig jobb med seilet, men senere begynte engelskmennene å si det når de skulle skåle ved en høytidelig anledning. Det ble ofte sagt i juli 1991 da Charles og Diana ble viet.

"Gjøre opp sitt bestikk," fra nederlandsk het bestek opmaken, ville si at man noterte kurs og seilt lengde, for å finne ut hvor man befant seg. Wergeland brukte det i overført betydning i diktet 'Sidste Rejs.'

28.11.98 (16)

– Kjære Ivar Tryti! Jeg har to spørsmål til deg: 1. Hva kommer ordet "kjerring" av, og hva betyr det egentlig? Vi har diskutert det på jobben. 2. Brukes ordet "pianør" på norsk, og hva menes med det? Takk for en fin spalte! I.A. K., Røyken

"Kjerring" kommer av norrønt kerling, som igjen er avledet av karl (= mann). Det norrøne -ingr ble brukt til å lage avledninger av ord som endte på -l, for eksempel gamling, tulling. Senere ble -ling brukt analogisk i ord som sjukling, yngling, ætling.

Alt i sagatiden kunne både karl og kerling ha ulike valører. Karl går trolig tilbake til det indogermanske verbet qer (= å eldes, modnes), og i norrønt var en karl gjerne en eldre mann (jf. vårt kall). Ein kerling var helst en eldre (gift) kvinne.

For 150 år siden skrev Ivar Aasen at kjerring betydde kone, hustru, men at det ofte betegnet "en gammel, eller noget aldrende kvinde", og slik er det jo i dag også.

I noen dialekter kan kjerring ha en nøytral klang, men i de fleste deler av landet har ordet en nedsettende valør, ikke minst i sammensetninger. Det er vel enda et bevis på at vårt samfunn har vært et mannssamfunn og at språket har tatt farge av det.

I norrønt kunne kerling også bety kjølsvin, det vil si bunnstokken som lå under masta.

"Å reise kjerringa" – om å komme tilbake etter et nederlag – var opprinnelig en sjargong i skisport. Ei kjerring var et fall i hoppbakken, og hvis hopperen sto i andre omgang, hadde han reist kjerringa.

"Pianør" – om en pianist – er et ord jeg for min del aldri har hørt, men Vigleik Leira, som er ekspert i nydannelser i norsk, har notert det. Første gang ordet er registrert i skriftspråk, er i Adresseavisen 15. oktober 1988. Der het det i en annonse fra en restaurant: "Vår pianør vil spille". I 1992 skal det ha vært brukt som sjargong i NRK, hvor et program ble annonsert med "Pianør Kjell Bækkelund spiller nå ..."

21.11.98 (17)

"Berget har født en mus" sier vi når et stort arbeid har gitt et resultat som er mindre enn ventet. Uttrykket kommer fra en historie som blir fortalt av Horats i Ars Poetica og av Æsop i en fabel.

Historien går ut på at kong Tachos av Egypt lå i langvarig krig med perserne, og han ba spartanerne om hjelp. Spartanerkongen Agesilaos kom til unnsetning med en hær, men da Tachos så en liten tusling komme, sa han: "Fjellet har hatt veer, Jupiter ble forferdet, og en mus kom fram". Agesilaos svarte: "Du kaller meg en mus, men du skal snart på se at jeg er en løve!" Det kan tilføyes at løven døde på veien hjem til Sparta.

Muhammed og berget

Det blir fortalt at Muhammed en gang ble bedt om å gi bevis for sin lære, og da ba han fjellet Safa komme til ham. Da det ikke kom, sa han: "Allah er barmhjertig. Hvis det hadde kommet, ville det falt over oss og knust oss. Jeg vil nå gå til berget og takke for hans miskunn".

"Hurier," eg. sortøyde kvinner, er betegnelsen på de evig unge og vakre piker som skal glede rettroende i deres paradis.

"Paradis" har vi fra gresk paradisos, men grekerne fikk ordet fra Avesta, som er persernes hellige skriftsamling. Der betegnet pairidaeza de inngjerdede parker og hager som persiske konger hadde rundt sine slott. I Septuaginta, den greske oversettelsen av det gamle testamente, ble ordet brukt om Edens hage. I det nye testamentet og av de første kristne ble paradiset imidlertid plassert i himmelen, som tilholdssted for de salige. Ordet er også blitt brukt om de øverste plassene i et teater, og det er bakgrunnen for barneleken å hoppe paradis. Først betegnet det bare den øverste halvsirkelen av rutemønsteret barn streker opp, men gikk så over til å bety hele systemet.

"Eden," i Edens hage, hvor Vårherre plasserte Adam og Eva før de spiste epler, er av hebraisk opprinnelse, og ordet betyr "gledens sted." I oldtiden tenkte man at det lå i det nåværende Irak.

[ til topps ]

14.11.98 (18)

Amasoner, furier og hurper.

"Amasoner" er stridbare og mannhaftige kvinner, og slik var også oldtidens amasoner. Ifølge gresk mytologi levde det på østkysten av Svartehavet et folk som besto av bare kvinner. Hver vår var de sammen med menn fra nabofolkene, som de gjerne slo i hjel etter å ha paret seg med dem. Derfor ble amasonene også kalt oiorpata = mannemordere. Hvis de senere fødte sønner, slo de dem i hjel med store steiner eller satte dem ut i fjellet for å dø, mens døtre ble oppfostret.

Ifølge et sagn var amasonene døtre av den greske krigsguden Ares, og de var barske krigere. Det heter i myten at de red til de ble hjulbeinte, og de skar av seg sitt høyre bryst for å kunne spenne buen bedre. Selve ordet amasone skulle bety "uten ett bryst" – dannet av preposisjonen a = uten og mastos = bryst, men på alle avbildninger har de to bryster.Mange har tvilt på om amasonene noen gang har eksistert, men i vårt århundre har arkeologer gjort funn som tyder på at det kan ha vært bakgrunn for myten. I området rundt Rostov ved Asovhavet er det funnet kvinnegraver med store mengder våpen og rytterutstyr, og i kvinnenes skjeletter fant man pilspisser. At Sør-Amerikas største elv fikk navnet Rio des Amazonas = amasonenes elv, går tilbake til år 1541, da den spanske oppdagelsesreisende Fransisco de Orellano nådde fram til elva. Han kom i kamp med de innfødte på elvebredden, og da oppdaget de at det blant hans motstandere også var kvinnelige krigere.

"Furiene" var tre søstre som var mer brutale enn amasonene. Det latinske furia betydde raseri, men det betegnet også en ond kvinnelig ånd, og de tre furiene var nådeløse straffegudinner. Vanligvis raste de i underverdenen, men iblant foretok de kommandoraids opp til menneskenes verden. Den eneste gang deres raseri stilnet, var da Orfeus spilte på sin lyre for å få Eurydike ut av dødsriket.

"Hurper" er et heilnorsk ord, for i norrøn tid var minnharpa en jotunkvinne. Navnet betydde "en som har sammensnurpet munn," og det er vel fremdeles det som kjennetegner en hurpe.

07.11.98 (19)

"Dødssynder" var et begrep som ble utviklet av Gregor den store, og det spilte en sentral rolle i kristendommens eldre tider. Mindre synder kunne man sone ved bønn, askese eller bot, men dødssynder førte til evig fortapelse. Det var også en vanlig oppfatning at sjelens tilstand i dødsøyeblikket var avgjørende for menneskets salighet, og at djevelen var til stede ved alle dødsleirer for å forvirre de døendes tro. Derfor skulle presten spørre om de døde i troen på Kristus, og de skulle svare ja. Hvis de var for svake til å snakke, skulle de gi prestens hånd et bekreftende trykk. Da Kristian 4. døde på Rosenborg slott i februar 1648, stilte hoffpresten ham spørsmålet, og den språkmektige Kristian svarte på latin: "Ne dubites". Kanskje tvilte han på prestens språkkunnskaper for han oversatte det straks til dansk: "Tviler ikkun intet derpå".

Ligge på likstrå

Når døden var inntrådt, skulle liket "legges på strå" – et hardt underlag som var dekket av halm. I adelsmiljø ble de døde lagt i riddersalen, hos bønder gjerne på låven.

"Bedemann og eftermæle"

Innbydelser til gravølet ble brakt rundt av bedemannen, som var seremonimester. Hos Albert Engström finner man en tegning fra en begravelse hvor en kone sier til presten: "De där kringlorna ska pastorn vara snäll att ta mär utå. Liket har själv bakat dom". Det lyder grotesk, men Troels-Lund forteller at språkbruken var slik på 1600-tallet. De som kom inn i rommet, skulle bøye hodet og si til den døde: "Gledelig oppstandelse!" Så drakk man "det salige liks skål," og deretter skål "for likets hustru," "for likets barn," bror osv. Disse skålene måtte tømmes til bunns. Så ble lokket lagt på kisten, og den ble ført til kirken. Prosesjonen ble ledet av presten, og følget sang salmer for å skremme bort djevelen, som var ute her også. Hvis det var lang vei til kirken, var det over evne å synge hele tiden. I H.F. Hiorthøys 'Beskrivelse over Gudbrandsdalens prosti' (1785) heter det derfor: "Liket besynges på veien til kirkegården på hver gård de kommer forbi". Ved graven ble det holdt en tale som ble kalt "Eftermæle."

31.10.98 (20)

– "Når jeg sitter på møtene og hører Pensjonistpartiets representant, får jeg lyst til at det skal innføres øvre aldersgrense for å være med i politikken i Norge." RV-politiker Trond Kvist i Bergen og hans type eldrepolitikk.

– "Myndighetene bør bevilge kunststøtte til stjernerestauranter som sliter med å overleve økonomisk." Et utspill som i beste fall må kalles spesielt, fra informasjonsdirektør Eva Bjøreng i Reiselivsbedriftenes landsforening.

– "Jeg tror kanskje ikke jeg bør snakke om moderasjon nå." Den nyansatte Kværner-sjefen Kjell Almskog, som håver inn en årslønn på 7,4 millioner kroner. Blant annet:

– "Jeg har nok å gjøre med å forklare min 10 år gamle sønn hva det er Bill Clinton har drevet med." SV-leder Kristin Halvorsens kommentar til at kirke, utdannings- og forskningsminister Jon Lilletun har stoppet sexinformasjonsvideoene 'Gutter og sex' og 'Jenter og sex' for visning under 10. klassenivå.

– "Når en spiller på det norske landslaget, er en ikke lenger noen voksen mann. En blir i alle fall ikke behandlet som det." Erik "Myggen" Mykland om det ikke å "innrette seg etter et system" og gå på nattklubb og sånt.

– "Da vi jobbet i studio, oppdaget jeg at Grethes dialekt med skarre-r fra Sauda, passet til låtene. Det blir nesten som en tysk aksent." Produsent og Kirkelig Kulturverksted-sjef Erik Hillestad som har oversatt tyske 30-tallslåter til norsk og latt Grethe Svensen synge dem. A Marriage Made in Heaven?

– "Kontantstøtten er noe dritt. Men når vedtak er gjort, må vi akseptere resultatet." Fellesforbundets leder Kjell Bjørndalen som er i hardt vær etter at han oppfordret Thorbjørn Jagland til å godta kontantstøtten.

– "Rykker vi opp, så rykker vi rett ned igjen." Kjelsås-trener Stig Mathisen har et realistisk forhold til lagets prestasjonsnivå nå under kvalifiseringsrunden om opprykk til Eliteserien.

– "Forfattere har en høyst overdrevet status. Det er noe veldig oppblåst over det hele. Forfatterne sprader rundt som stolte haner, mens de i virkeligheten skriver underholdningsbøker for husmødre." Forfatter Arne Berggren om seg selv (?) og sine kolleger.

– "Liftoff for seks amerikanske helter og en amerikansk legende." Utskytningskommentator Lisa Malone i dét 77 år gamle John Glenn og seks andre astronauter i romferja Discovery ble skutt ut fra Kennedy Space Center.

[ til topps ]

31.10.98 (21)

Hudflette

Å flette forbinder vi i dag helst med pikehår, men i norrønt språk ble verbet at fletta brukt om å flå, rive av hud eller klær. Hudfletting eller hudstrykning var en straffemetode som går helt tilbake til oldtiden, og den ble brukt i mange land. Den innebar egentlig at forbryteren skulle bli pisket inntil huden løsnet og falt av ham. Uttrykkene "å våge skinnet" og "hytte sitt skinn" skal ha sin opprinnelse i denne straffen.

I Matteus evangelium heter det at Pilatus lot Jesus hudstryke, noe som var bakgrunnen for senmiddelalderens flagellanter, som dro fra by til by og pisket seg selv til blods. De mente å kunne avvende Guds vrede ved å følge Jesus i hans lidelser. I Inge Krokryggs saga er det også en brutal skildring av hvordan Sigurd Slembe ble mishandlet etter slaget ved Holmengrå i Hvaler i 1139. Snorre skriver at kong Inges menn "flettu hann af klædum," dvs. rev klærne av ham, og ville flå ham levende, men Sigurd blødde så voldsomt "at dei ikkje kunne koma til". I stedet pisket de ham med hvalross-rep inntil huden flerret av ham, og så ble han hengt og til sist halshogget i galgen. I Gulatingslovens kapittel 20 het det at dersom en trell spiste kjøtt fredag, skulle eieren hudflette ham, men i dag bruker vi verbet bare i overført betydning.

Også radbrekke – av tysk radebrechen – bruker vi bare i overført betydning, men i eldre tid var det en reell straffemetode. Den som skulle radbrekkes, ble lagt på et hjul (tysk Rad) og fikk knust armer og bein. Også hos de gamle romere var rota (= hjul) et strafferedskap.

"Ha en rem av huden" er avledet av et eldre "få en rem av huden," et uttrykk som opprinnelig skal ha blitt brukt om helere som fikk sin del av tyvegodset. Huder og skinn var vanlige betalingsmiddel i gamle dager, og mange verdier, også landskyld, ble angitt i hudlag.

Når Peer Gynt sier til den imaginære Sankt Peter at Mor Aase er et ærlig skinn, har nok Ibsen tatt uttrykket fra det tyske eine ehrliche Haut.

27.11.99 (22)

"Øve seid"

"Uten glans og mod trør skogen oppetter berget, som om noen kastet seid på dens rot," skriver Bjørnson i sin 'Kantate til Norges Vel' – det siste diktet han skrev. Seid var en form for trolldom. Snorre forteller at Eirik Blodøks brente inne 80 seidmenn på Hadeland, og Olav Tryggvason fortsatte kampen. Noen seidmenn brente han inne, og andre ble druknet på Skratteskjær. I Heimskringla har Halfdan Egedius laget en dramatisk illustrasjon av deres siste timer på skjæret.

Det heter at Frøya lærte Odin å seide, men stort sett overlot han kunsten til Frøya, som var en vidløftig dame. I skolen lærte vi at hun var gudinne for kjærlighet, men det var gudinnen Vår som sto for stabile følelser og ekteskap, mens Frøya ifølge Snorre var marglynd, dvs. kåt og lettsindig. Hvis vi skal tro Den eldre Edda, var det ikke grenser for hva hun hadde bedrevet med diverse guder.

Allerede de første munker i Norden omtalte Frøya som en portkone, og Bellman kaller Stockholms prostituerte for "Fröjas barn." Når Oehlenschläger i sin nasjonalsang sier at Danmark er "Frejas sal," tenkte han antagelig ikke i de baner, selv om dagens dansker unektelig kan gi oss slike assosiasjoner. I islandsk har de uttrykket "hafa freyjuketti i augum" = ha Frøyas katter i øynene, og det vil si å flørte og kokettere. Frøya kjørte jo med katter, og helt fra oldtiden ble katten oppfattet som et dyr som sto i ledtog med onde makter, hekser og djevler. Også Hekate, den greske gudinne for trolldom, omga seg med mange katter.

"Galder" var en annen form for trolldom, og vårt adjektiv gal kommer av norrønt galinn, som betydde "forgjort av galder." I Ynglingesagaen står det at Odin gol gjalder over jotnen Mimes avhogde hode, og da fortalte hodet ham "mange løynde ting."

"Odmerr" I Eddadiktet 'Hyndluljod' heter det at Frøya løp etter menn at ødi = i brunst, og adjektivet odr er bevart i nynorsk. Ivar Aasen sier at od betyr "urolig af paringsdrift," og som eksempel nevner han odmerr og odpurke. Od brukes helst om hunndyr, sier Ivar Aasen.

13.11.99 (23)

Å forse seg på noe

I eldre tid var det en vanlig tro at en gravid kvinne ikke måtte se noe som kunne skade fosteret. Hvis hun så en hare, ville barnet få hareskår, og hvis hun så en huggorm, ville det få kløft i tungen. Gravide måtte alltid være på vakt så de ikke forså seg på noe som var farlig.

"Korsveier" – fra latin via crucis – var farlige for alle. De var samlingssteder for hekser og troll, og man kunne møte fanden selv på en korsvei. Det skal også ha vært tider da ugjerningsmenn ble hengt og begravet ved korsveier, for der hørte slike folk hjemme.

I Gulatingsloven, kapittel 23, heter det at de som dør skal bli gravlagt i hellig jord, dvs. på en kirkegård, men våre forfedre gjorde et unntak for forbrytere og folk som begikk sjølmord. "Dei skal gravast ned i flodmålet, der som sjøen og grøntorva møtest," heter det i loven.

Å bli begravet i fjæren ble ansett som særlig vanærende, men i Landnåmaboka heter det at en av de første kristne på Island, Audr hin djú úphugda – Aud den dyptenkte – uttrykkelig ba om å bli begravet i fjæren. I hennes tid var det ennå ikke kirkegårder på Island, men Aud den dyptenkte mente at alt vann var hellig etter at Jesus var blitt døpt i Jordan.

Reseda var en plante som ble brukt i medisinen i oldtiden. Ifølge den romerske naturforsker Plinius ville betennelser bli leget dersom man la planten på det betente sted og samtidig uttalte den magiske formularen "reseda morbus, reseda" = still sykdommen, still! Ordet kommer fra latin resedare = lindre, roe ned, og vi har bevart det i våre dagers sedativer – beroligende midler. Det danner også bakgrunnen for begrepet en satt alder. Vi har det fra tysk gesetzt, men tyskerne hadde oversatt det fra latin sedatus = "brakt til å sitte".

Orkideer kunne ha en spesiell virkning. Det greske órkhis betyr testikkel, og planten har fått sitt navn etter de testikkellignende rotknollene. Ifølge gammel folketro kunne planten gjøre folk kåte.

[ til topps ]

06.11.99 (24)

Hestehoven

"Der stikker hestehoven fram," sier vi når noen avslører en baktanke eller noe lureri som hittil har vært skjult. Uttrykket henger sammen med den gamle tro at djevelens ene fot var formet som en hestehov. Fanden hadde også ord på seg for å være svart, så i eldre tysk het det der schwarze Fuss sieht hervor – den svarte foten kikker fram.

"Hestekurer" kommer fra Tyskland. I gamle dager var det vanlig at tyske smeder også var dyrleger for hester, og deres behandling kunne være svært hardhendt. De opererte med glødende jern og tenger, så man måtte ha en hestenatur hvis man skulle tåle kuren.

"Hestehandel" blir brukt om en avtale mellom politiske partier eller grupper, hvor den ene part oppgir en idé eller et prinsipp mot et løfte om å få igjen noe på et annet område. Tyskerne snakker helst om Kuhhandel, men Bismarck kalte det Pferdehandel, og for nordmenn gir vel hestehandel et riktigere assosiasjonsinnhold.

"Apostlenes hester" er en ubrukelig metafor, fordi den er fullstendig utslitt. Den går da også helt tilbake til Matteus evangelium. I middelalderen ble den latinske formen "per pedes apostolorum" særlig brukt om de fattige fransiskaner-munkene, som alltid måtte gå til fots, i motsetning til de rike benediktinerne, som hadde hester.

"Spenne kjerra foran hesten" er et gammelt uttrykk for å gjøre noe på en bakvendt og meningsløs måte. På latin het det å sette plogen foran oksen, og den formen har de fremdeles i fransk, spansk og italiensk. Den engelske Put the Cart Before the Horse er belagt i 1475, og en tilsvarende form er gammel i tysk.

Ifølge gresk mytologi var det Poseidon som skapte hesten, og Vergil sier at kong Erichthonius av Troja var den første som kjørte med firspann. Begrepet hestekrefter ble skapt av James Watt.

"Sporenstreks" – fra tysk spornstreichs – henspiller på en hest som setter opp farten når rytteren setter sporene i den.

20.11.98 (25)

Senere ble det vanlig å la en skål flyte i bollen, og da drakk alle av den. Når et barn ble født, var det barnsøl – som er blitt til vårt barsel, ved forlovelse var det festarøl og ved død arveøl. Når folk drakk jul, som de sa, åpnet de gjerne med å drikke Jesu skål, deretter Guds skål, og så Den hellige Ånds skål.

Resten av teksten mangler på nettstedet!

30.10.99 (26)

"Allehelgensdag" kommer fra norrønt "allra heilagra messa." Kirkens syn var at alle kristne martyrer burde bli minnet, men etter hvert ble tallet på helgener for stort. Derfor ble det laget en kollektiv minnegudstjeneste for alle dem som ikke hadde fått sin egen dag. I år 609 lot pave Bonifacius den 4. hente 28 kjerrelass med martyrben fra Romas katakomber og fikk dem murt inn i Pantheon, som nå skulle få navnet Santa Maria ad Martyres. Dagen var opprinnelig 1. mai, men i år 834 flyttet Gregor den 4. datoen til 1. november.

"Håndspåleggelse" har sin bakgrunn i Bibelen og innebar en overføring av Den hellige Ånd. I Apostlenes gjerninger heter det at da Stefanus var blitt steinet, lot mange seg døpe i en by i Samaria. Derfor ble Peter og Johannes sendt til byen, og de la sine hender på de døpte, som på den måten ble delaktige i Den hellige Ånd.

Simoni

Blant dem som ble døpt i Samaria, var også den lokale trollmann Simon. Da han så hvordan håndspåleggelsen virket, gikk han med penger til apostlene og ba dem gi ham den samme makt til håndspåleggelse. Men Peter sa til ham: "Ditt sølv være forbannet, både det og du selv, fordi du tenkte å kjøpe Guds gave for penger". Etter hvert fikk ordet simoni den generelle betydning "Handel med hellige ting," og det ble mer og mer utbredt. Alt på 300-tallet begynte det å komme klager over at biskoper mottok bestikkelser for å ordinere prester, og senere ble geistlige embeter ofte solgt til høystbydende. Da Gjeble Pederssøn i 1523 var i Roma for å få godkjent valget av biskop Olav i Bergen, heter det i en rapport at han måtte "smøre kardinalers, kurtisaners og andres hender med dukater – foruten hvad Paven selv fick."

"Gå med hodet under armen" er et uttrykk som kan henspille på flere forhold. I mange legender om kristne martyrer blir det fortalt at de bar sitt hode under armen etter at de var blitt halshugget, og det var en vanlig folketro at spøkelser kunne opptre med hodet under armen. Det samme får vi høre om trollkjerringer i norske eventyr.

[ til topps ]

23.10.99 (27)

"Jeg fyser på den gode steika," sier trøndere når de kjenner duften fra kjøkkenet, og i mange dialekter snakker folk om fysemat = lekker mat. Verbet går tilbake til norrønt språk. "Mik fýsir," sa nordboene når de hadde lyst på noe, og adjektivet fú úss betydde begjærlig, lysten. Våre forfedre brukte også adjektivet fýsiligr om noe som var tiltalende. Det ordet hører vi sjelden i dag, men motsetningen ufyselig har holdt seg i språket.

Nå var det ikke bare mat man kunne fyse på. Man kunne også være ølfus og hevnfus, og Ivar Aasen sier at i Østerdalen ble fus brukt om å være geil, og å fysasts om å være seksuelt opphisset.

Snorre forteller at i tiden omkring 1020 var det et ampert forhold mellom Olav den hellige og Olav sveakonge. Begge herjet i den andres grenseland med ran og drap, og som vanlig var det bøndene det gikk verst utover. Islendingen Hjalte Skjeggeson forsøkte å megle mellom kongene, og han fortalte svenskekongen at folk i grensestrøkene "váru fú úsir at fridr yrdi" = fuse på at det skulle bli fred, men det hjalp ikke. Sveakongen var så sint på sin norske kollega at han forbød sine menn å omtale Olav ved hans rette navn. De måtte kalle ham "inn digri madr" = den tjukke mannen. Senere tok nordmennene igjen da de kalte Magnus Barfots svenske rival for tjóbreidr, som betydde "rumpebrei."

Magnus Barfot. I norrøne sagaer hører vi flere ganger om folk som fikk "hugget av foten ovenfor kneet," og den kjepphøye Gunnlaug Ormstunge sier til Eirik jarl at man ikke skal halte så lenge begge føttene er like lange. Bakgrunnen for denne språkbruken er at det norrøne fótr ble brukt om hele benet. Magnus Barfot gikk ikke uten sko, men ifølge sagaen berleggjadr = med bare legger, dvs. med kort kjortel, en mote han hadde støtt på i Skottland.

Også i dagens norsk er det mange som blander sammen begrepene ben og fot. Den som er språkbevisst, vil si at en jente kan ha flotte ben, men hun fryser på føttene!

16.10.99 (28)

Ursuladagen

Magellanstredet i Sør-Amerika har fått navn etter den portugisiske sjøfarer Fernao Magalhaes, men selv kalte han sundet for "De 11.000 jomfruers strede". Grunnen var at han oppdaget passasjen den 21. oktober, og denne dato var en av de store høytider i middelalderen – Ursuladagen, eller de 11.000 jomfruers dag.

Ifølge en katolsk legende var Ursula en engelsk prinsesse som sammen med 11.000 jomfruer dro på pilegrimsferd til Roma omkring år 400. På hjemveien ble de tatt til fange av hunnerne ved Køln, og alle ble drept den 21. oktober. Tallet 11.000 virker urimelig høyt, og det beror antagelig på en feillesning av de romerske tegn XI.M.V. M-en ble oppfattet som mille = tusen, men sto nok for martyr, mens V-en sto for virgo = jomfru. Da ble det bare snakk om elleve jomfruer.

Jomfru har vi fra tysk jungfrau = ung frue, og ordet ble dels brukt om en ugift kvinne av adelig stand, dels om en uberørt pike. Også det greske parthenos betydde opprinnelig ugift, ikke uberørt. Det er grunnen til at flere greske gudinner, bl.a. fruktbarhetsgudinnen Kybele, ble omtalt som jomfruer, til tross for at de kunne ha mange elskere og også barn.

Jomfrukrans

"Det lader piker ille at gå for titt i dans, de derved kan forspille jomfruers æreskrans," skriver Petter Dass. Han visste hva han snakket om, for da han skulle begynne sin geistlige karriere, hadde han problemer fordi han hadde "begått leiermål med sin trolovede Margrethe Andersdatter." Slikt var kjedelig for en som skulle bli prest, så Petter Dass måtte skrive til kongen i København og be om nådig tilgivelse. Etter en del klabb og babb fikk han i 1673 tilgivelsen fra Kristian 5., som selv hadde begått atskillige leiermål med en tenåringspike. Hun ble adlet.

Det var tradisjon i Europa at bruder skulle bære en æreskrans av blomster som symbol på at de var uberørt. Jomfrukransen skulle helst være flettet av myrte, for den var Afrodites yndlingsblomst. En slik myrtekrans kunne også legges på graven til en som døde som jomfru.

09.10.99 (29)

"Skuebrød" er omtalt flere steder i Bibelen, og vårt uttrykk er oversatt fra det hebraiske "lehem ha-panim" = Guds åsyns brød. Skuebrød var de tolv usyrede brød som ved sabbaten ble lagt fram for Herrens ansikt på et bord ved alteret. De ble hver uke byttet ut med nye, og bare prestene hadde lov til å spise de gamle skuebrødene.

"Få stener for brød" har vi fra Bergprekenen, hvor Jesus sier: "Hvilket menneske er det vel som vil gi sin sønn en sten når han ber om brød?".

Det gamle uttrykket "å spise nådens brød" innebar at en person ble underholdt av noen som syntes synd på ham. Eldre og uføre var avhengige av slektningers barmhjertighet, og allerede i Talmud – fra 200-tallet – heter det bittert: "Livet blir mørkt for den som må spise nådens brød fra sin neste".

Dugurd og barkebrød

Dugurd er avledet av norrønt dagverdr, og verdr = måltid går igjen i eftasverd og nattverd. Kostholdet i sagatiden var skralt for folk flest, og mange levde på randen av hungersnød. Følgen var at maten vanligvis ble rasjonert i familiene, og det var gardkona som hadde til oppgave "at skipta mat" = dele ut porsjonene.

Den viktigste kornsorten var bygg, men i uår måtte folk spe på med bark. Det beste var almebark, men i de deler av landet hvor det ikke vokste alm, brukte de furubark. I det finske nasjonalepos Kalevala heter det også at finnene i uår spiste tallbrød (svensk tall = furu). På Island, hvor det ikke var skog, brukte de tørket lav.

I Sverres saga heter det at da Sverre og birkebeinerne dro fra Värmland til Norge, levde de mest på bark og frosne bær, men om våren drakk de bjørkesaft – deir sugu birkju. Som kjent blør bjørka sterkt når den blir hugget om våren, og noen kalorier blir det vel i sevjen.

Fisk og fenad

Langs kysten spilte fisk en stor rolle for kostholdet, og fenaden bidro med sitt. Fenad forbinder vi helst med fenalår, men det norrøne fénadr omfattet både småfe og storfe, selv om det gjerne var sauene som ga flest kalorier. Folk hadde sauer overalt, og ingen hadde den gang kommet på den bisarre idé at når sauer ble konfrontert med ulver, skulle man ta parti for ulvene.

[ til topps ]

02.10.99 (30)

"Kjøpe katta i sekken" er et fast uttrykk i mange språk. I eldre tid var det bare snakk om å kjøpe i en sekk – i betydningen å kjøpe usett. Første gang katta dukker opp er i en historie om Till Eulenspiegel, som skulle ha solgt en katt i en sekk og foregitt at det var en hare. I dagens tysk brukes vendingen "ikke kjøpe katta i sekken" mest for å rettferdiggjøre de såkalte "prøvenetter," dvs. seksuelt samvær før ekteskapet – i den utstrekning det i vår tid er nødvendig å unnskylde slikt samvær.

"Slippe katta ut av sekken" henger sammen med det nevnte uttrykk. Når katta er sluppet ut, kommer det faktiske forhold for en dag.

"Henge bjella på katten" kommer fra Æsops fabel om musene som unnfanget den gode idé å utstyre katten med en bjelle som skulle varsle dem når den kom. Spørsmålet var bare: Hvem skulle henge bjella på katten?

"Rake kastanjene ut av ilden" er hentet fra La Fontaines fabel om apen Bertram som tvang katten Raton til å krafse de stekte kastanjene ut av ilden, hvoretter Bertram spiste dem selv.

Kattegat er et navn vi har fått fra nederlandske sjøfolk. Ordet betyr "kattehull," jf. gatt = anus hos fisk, og det skulle betegne at passasjen var så trang at bare en katt kunne sno seg gjennom. Før nederlenderne hadde sin storhetstid på sjøen, ble havstrekningen gjerne kalt Jyllandshavet, i norrønt Jótlandshafit, mens danskene kalte det Norgeshavet.

Nordsjøen er også et navn vi har fått fra nederlenderne, som kaller havområdet for de Nordzee. I norrønt språk het det Englandshafit, som – sett fra Norge – var et mer naturlig navn. Danskene kaller det som kjent Vesterhavet.

Skagerrak er dannet av norrønt skagi = nes, odde – jf. Skagen – pluss rak = rett. Navnet skulle betegne den rette strekning ved Skagen.

Doggerbanken er avledet av nederlandsk dogger(boot) = fiskebåt, jf. norsk å dogge = ligge stille og fiske.

24.12.99 (31)

"Galge og gren" var i eldre tid et uttrykk for å bli henrettet ved hengning. Ordet galge betegnet opprinnelig en bøyelig gren eller et ungt tre som man bøyde ned når noen skulle henges. Så festet man delinkventen til tretoppen og slapp, slik at han ble svingt opp i luften. Det ble kalt vippegalge.

Allerede i Ynglingesagaen hører vi at kong Agne ble hengt opp i et tre, etter initiativ fra hans kone Skjålv, og i Magnus Barfots saga forteller Snorre hvordan det gikk da Magnus skulle henge høvdingen Steigar-Tore fra Fron i Gudbrandsdalen. "Da treet slo opp, var Tore så tung at halsen rauk sund, og kroppen datt ned på jorda."

Først i senmiddelalder ble det laget konstruerte galger i Norden. De kunne ha flere etasjer, og småtyver ble hengt nederst. Hustrutyver skulle henge øverst, for den som stjal en annen manns kone, var den verste av alle tyver. Hvis tauet røk, skulle den dømte settes fri, for da var det "gudsdom" – Guds vilje. Galgene ble gjerne plassert på en høyde nær en allfarvei, til skrekk og advarsel for dem som kom forbi. De som ble hengt, kunne ikke legges på kirkegård, men ble gravet ned på galgebakken.

Galgeberg i Oslo het i middelalderen Mortustokkar (eg. Pinestokkene), jf. å martre og martyrium. Galgen der ble stående til omkring 1830, og da det i 1935 skulle reises en boligblokk på stedet, ble det under gravingen funnet knokler av hengte forbrytere.

I Sachsenhausen ble galgen satt ned i et hull i asfalten i den såkalte Lagerstrasse, og alle fanger måtte se på at kamerater ble hengt. Da vi kom inn fra arbeidet julaften 1943, hadde SS-mennene plassert et juletre der, og de brukte galgehullet som juletrefot. Noen timer senere gikk fange nr. 41730, Arnulf Øverland, rundt i de "norske" brakkene og leste sitt dikt 'Jul i Sachsenhausen'. Det åpner slik:

Et juletre er tent på galgebakken!

Vi sitter benket ved vår suppeskål

og dufter stille av den sure kål,

og har det hyggelig her i barakken ...

18.12.99 (32)

Argelist

"Stor makt og argelist han bruker mot oss visst," heter det om djevelen i salmen 'Vår Gud han er så fast en borg,' og argelist har vi fra tysk Arglist = ondskapsfull listighet. At djevelen var en versting, var alle enige om, og hans argelist gjorde at han kunne skape seg om på mange måter. I Stjórn – vår eldste bibeloversettelse – heter det således at slangen som forledet Eva i paradiset, i virkeligheten var djevelen selv.

Adjektivet argr hadde for øvrig en dårlig klang i norrøn tid. Det innebar seksuell perversitet, hos kvinner nymfomani, hos menn homofili, og våre forfedre var ikke så tolerante overfor homofile som Rosemarie Køhn. I sin bok 'Germania' forteller Tacitus at germanerne druknet homofile menn i myrer, og i Gulatingsloven kapittel 47 heter det at man straffritt kunne drepe den som beskyldte en mann for at han hadde latt seg bruke som kvinne.

"Være besatt" har vi fra tysk besessen sein, og troen på at mennesker kunne bli besatt av djevelen eller av onde ånder går tilbake til Bibelen. Hos Lukas står det at Satan for inn i Judas Iskariot, og det var en vanlig mening at djevelen bodde i onde menneskers hjerte, slik Gud bodde i de gode.

"Eksorsisme" – djevelutdrivelse – har vi fra det gresk-latinske verb exorcizare = utdrivelse ved besvergelse. Hos Matteus leser vi at Jesus en gang møtte to menn som var besatt, men han drev de onde ånder ut av dem og inn i noen tilstedeværende griser, som straks styrtet seg ut over et stup og druknet i Genesaret sjø.

Den treske slangen

Adjektivet tresk har vi fått fra eldre nedertysk treresch = listig, renkefull. At kvinner hadde ord på seg for å være mer renkefulle enn menn, var kanskje årsaken til at slangen i paradiset ofte er blitt fremstilt som en kvinne. I kirkemalerier i mange land er den utstyrt med kvinnehode og kvinnebryst, og i Kongespeilet heter det at slangen hadde jomfruansikt – "meyligt andlit".

[ til topps ]

11.12.99 (33)

"Prosit" er en bøyningsform av det latinske verbet prodesse = gavne, og formen betyr egentlig "Gid det må gavne deg!" På tysk er ordet en vanlig form for å si skål, og tyskerne kan si Prosit Neujahr = Godt nyttår og Prosit Mahlzeit = Vel bekomme.

Prosit har likevel oftere vært sagt til en som nøs, fordi det å nyse har vært knyttet til overtro. På latin hadde de uttrykket "sternuere omen" = gi et varsel ved å nyse, og varselet kunne gå ut på at den som nøs, ville bli rammet av pest eller dø på en annen måte. Det kunne romerne unngå ved å si Prosit!, mens grekerne i oldtiden sa "Zevs bevare deg" når noen nøs. Tyskere i middelalderen sa "Gott helfe dir," dagens engelskmenn sier "Bless You," og islendingene "Gud hjálpi tér" – Gud hjelpe deg!

Å nyse kunne også bety at et ønske ville bli oppfylt. "Det nøs jeg på," er en gammel talemåte, og den skulle innebære at det som er sagt, vil bli bekreftet eller gå i oppfyllelse.

Også denne forestillingen stammer fra oldtiden. I Odysseen blir det fortalt at da Penelope ønsket mest intenst at Odyssevs skulle komme hjem og straffe de innpåslitne frierne hennes, nøs sønnen Telemakhos kraftig. Penelope jublet innvendig, fordi hun forsto at hennes ønske ville bli oppfylt, noe som også skjedde.

Ve og vel

I moderne norsk brukes ordet veer fortrinnsvis om smerter ved fødsel, men i gamle dager betegnet det også andre former for smerte og ulykke. I Apostlenes gjerninger er det tale om dødens veer, og Ibsen skriver om "sinnets lyst og sinnets veer." Å interessere seg for en annens ve og vel vil derfor si å føle med vedkommende både i medgang og motgang. Vi har oversatt uttrykket fra tysk "weh und wohl."

Som kjent er ve også en interjeksjon, jf. "akk og ve." På latin var den tilsvarende form Vae! "Vae victis" = ve de overvunne, skal gallerkongen Bremnus ha sagt etter at han hadde seiret over romerne i år 390 f.Kr.

04.12.99 (34)

"Forlange ens hode på et fat" kommer fra Matteus evangelium. Der heter det at da fjerdingsfyrsten Herodes feiret sin fødselsdag, lot hans svigerinne Herodias sin datter Salome danse for ham og gjestene. Herodes likte dansen så godt at han ved ed lovte å gi piken det hun ba om, uansett hva det var. Etter å ha rådført seg med sin treske mor, ba Salome om å få døperen Johannes hode på et fat. Bibelen forteller at Herodes ble ille til mote over hennes ønske, men han følte seg bundet av sitt løfte. Derfor lot han Johannes halshogge og ga hans hode til Salome, som så bar det til sin onde mor.

"Vokse en over hodet" har vi fra Esras bok. Da Esras fikk høre at israelittene hadde tatt seg hustruer fra andre folk, rev han hår ut av sitt hode og skjegg og satt i stum sorg. Men ved aftensofferet kastet han seg på kne og sa: "Min Gud! Jeg skammer meg og blues for å løfte mitt ansikt opp mot deg, for våre misgjerninger har vokst oss over hodet, og vår skyld når til himmelen". Da gråt hele folket og lovte å skille seg fra de fremmede kvinner.

"Den gamle Adam" – om menneskets syndige natur – har sin opprinnelse i Paulus brev til romerne, hvor han sier: "Vårt gamle menneske ble korsfestet ved ham (Jesus) for at syndelegemet skulle bli til intet, så vi ikke mer skal tjene synden". I brevet til efeserne sier Paulus at man skal avlegge "det gamle menneske, som forderves ved de dårende lyster." Menneske heter på hebraisk adam, og det var derfor nærliggende å oversette "det gamle menneske" med "den gamle Adam."

"Dommedag" – fra norrønt dómadagr – latin dies irae – er blitt skildret på mange måter. En gammel forestilling er at engler skal blåse i basuner og forkynne dommen for menneskene. For noen lyder den på latin: Venedite benedicti patris mei! = Kom, min faders velsignede! For de andre heter det: "Ite maledicti in ignem eternam!" = Gå, dere fordømte, inn i den evige ild! De salige får se at de fordømte går sin tunge gang til helvete, og de gleder seg over at synderne får den straff de fortjener.

24.11.99 (35)

– I Willa Cathers bok 'Lucy Gayheart' heter det: "Isflakene skvalpet innpå hverandre på sjøen, regn og tøsne styrtet ned". Jeg finner ikke ordet tøsne i noen ordbok. Kan du si hva det betyr? K.O. M., Eiksmarka

Tøsne = tø-snø = våt, smeltende snø. I 'Olav Audunssøn og hans børn' skriver også Sigrid Undset: "Slud og tøsne drev ind i svalen ..." Som et apropos kan jeg nevne at i noen dialekter blir kakelinna kalt "lefse-tøa"!

– Du skrev nylig at æresgjeld er gjeld som man ikke er juridisk forpliktet til å betale, fordi den skriver seg fra veddemål, kortspill eller sex-tjenester. Jeg mener at jeg en gang leste – jeg husker ikke hvor det var – om en rettssak hvor en prostituert ble dømt til å gi tilbake det kunden hadde betalt henne, fordi han angret på sex-kjøpet. Da kom vel jussen inn i bildet likevel? G. A., Skedsmo

Du har kanskje lest om saken i Bjørn Bjørnsens 'Arbeiderbladets historie,' som kom ut ved avisens 100-årsjubiluem i 1984. I korte trekk var saken slik: En belivet natt hadde en velkjent grosserer i Oslo tilbudt en kvinne 7000 kroner for en hyrdestund, og damen aksepterte. Da grossereren våknet neste morgen, fikk han bondeanger, så han gikk til kvinnen og forlangte å få pengene tilbake. Hun nektet, og dermed anla han sak mot henne. Avisene offentliggjorde damens navn, men ikke grossererens, men redaktør Carl Jeppesen gjorde det omvendt. Retten fastslo at damen skulle ha 1000 kroner for sin innsats, men kunden skulle få tilbake 6000. Dommen bygde antagelige på lovens ord om at det er straffbart "å utnytte en annens nød eller uforstand." Den kjente grossereren manglet vel heller ikke forstand, men det er mulig hans nød var så stor den natten at han tilbød kvinnen den eventyrlige summen.

[ til topps ]

03.11.01 (36)

– Jeg arbeider med en hovedoppgave om håndverksfag og skriver bl.a. om hvordan lærlinger har fått sin fagkunnskap gjennom tidene. Der har jeg brukt flere uttrykk fra kapittelet 'Håndverk og handel' i din bok 'Språkets ville vekster.' Nå lurer jeg på om du har flere faguttrykk som du ikke omtaler i boka. Hva med for eksempel "rette baker for smed" og "skomaker, bli ved din lest"? I. S., Bærums Verk.

"Rette baker for smed" kommer fra Wessels artige dikt 'Smeden og Bageren.' Det finner du på ethvert bibliotek, så jeg vil ikke bruke min snaue spalteplass til å gjenfortelle det. Vær bare obs på at rette her betyr å henrette. Den arme bakeren ble jo henrettet for det drapet smeden hadde begått.

Skomaker-uttrykket stammer fra Efesos i Lilleasia. Der levde på 300-tallet f.Kr. Apelles, som var den mest berømte maler i oldtiden. Den romerske forfatter Plinius d.e. forteller at da Apelles en gang hadde en utstilling, var det en skomaker som påtalte en feil ved en sandal på et bilde. Apelles rettet feilen, men da skomakeren begynte å kritisere andre ting, hadde Apelles avvist ham med ordene: "Skomaker, bli ved din lest!"

Denne forklaring, som går igjen overalt, er ikke helt korrekt, for ifølge Plinius sa Apelles: "Ne sutor supra crepidam" = "Ikke lenger enn til sandalene, skomaker," men meningen blir jo den samme.

"Slå alle over samme lest" kommer også fra skomakerarbeid og brukes som å skjære alle over én kam, men å sko seg har ikke noe med sko å gjøre. Det kommer fra norrønt "at skáast" = tjene på noe.

"Ingen vet hvor skoen trykker, som ikke har den på," stammer fra en ekteskapelig konflikt i det gamle Roma.

"Er faren din glassmester?" henspiller på en gammel vits om at glassmestere fikk gjennomsiktige barn.

Opprinnelsen til "å gjøre fiasko," fra italienske far fiasco, er omstridt, men antagelig har det oppstått blant glassblåsere i Venezia for å karakterisere dårlig fagarbeid (fiasco = flaske).

20.10.01 (37)

Øre – legemsdelen – går tilbake til den urgermanske formen auzan, som i urnordisk ble til auRo og i norrønt til eyra, som det fremdeles heter på islandsk. "Tunt er modureyrad" (= tynt er morsøret), sier et islandsk ordtak, og de fleste barn vil ha erfart at hvis de gråter eller klynker om natten, vil mor våkne lettere enn far.

Ivar Aasen gjengir et uttrykk for det motsatte – hava tjukke øyro – og han nevner vendingen å reisa øyro. I dag snakker vi heller om å spisse ørene, fra tysk die Ohren spitzen, nederlandsk de ooren spetsen.

"Takk, at du har lånt meg øre, som du råder, vil jeg gjøre," sier den forgremmede Huhu i dårekisten til Peer Gynt, og det uttrykket går helt tilbake til norrønt "ljá eyrna til at heyra."

"Øre" – mynten – har sin bakgrunn i latin aureus, som var en gullmynt i Roma. Det er dette ordet vi har bevart i løsøre, av norrønt "lauss eyrir" = rørlig eiendom, til forskjell fra "fastr eyrir" = fast eiendom.

I de siste tiårene er penger som kjent kommet sterkt inn i idrettens verden. Før toppfolkene i fotball og langrenn går sin gang, får de gjerne en peptalk fra ledere som lover dem gull og grønne skoger hvis de seirer. Mange eldre finner det usmakelig, for slik var det ikke i deres tid. Da fikk de høyden en genser eller et sigarettetui for en førsteplass. På Kongsvinger fikk Sverre Farstat et vaffeljern da han vant!

Går vi svært langt tilbake, finner vi likevel paralleller til dagens lønnssystem. Snorre forteller at før slaget på Stiklestad holdt Olav den hellige peptalk for sine krigere, og han lovte dem et stort utbytte hvis de seiret, for motstanderne, Hårek av Tjøtta og andre, hadde "gnógt bædi lond ok lausir aurar" – nok av både land og løsøre.

"Der er intet nytt under solen," heter det hos Predikeren i Bibelen. "Om noen sier: Se, dette er nytt – så har det vært til i framfarne tider, lenge før oss," sier den sutrende Forkynneren, som han skal hete i nyere bibler.

15.09.01 (38)

Søndag kommer fra norrønt sunnudagr, av sunna = sol. Også på latin hadde dagen navn etter solen – dies solis – men med kristendommen gikk man i flere språk over til å kalle den Herrens dag, latin dies dominicus, fransk dimanche, spansk og portugisisk domingo. I år 321 bestemte keiser Konstantin at søndag skulle være den offisielle høytidsdagen istedenfor lørdag, som var den jødiske sabbaten.

Mandag, norrønt mánudagr, har vi oversatt fra latin dies lunae – månegudinnen Lunas dag, fransk lundi.

Tirsdag, norrønt to(r)sdagr, har vi delvis fra latin dies martis = (krigsguden) Mars' dag, jf. fransk mardi, men den norrøne krigsguden het Tor. I genitiv var formen Tos, så r-en i tirsdag er kommet inn fra nominativ. På nynorsk heter det som kjent tysdag og på svensk tisdag. Islendingene sier tridjudagur – den tredje dagen.

Onsdag, norrønt ódnisdagr, går tilbake til Odin, og det gjør også Wednesday og nederlandsk woensdag. I noen språk fikk kirken skiftet ut det hedenske navnet med "midtukedagen." I tysk ble det Mittwoch, og på Island og Færøyene heter det midvikudagur. Nynorske ordlister og ordbøker fører også opp formen mekedag, men om den er utbredt i dagens dialekter, skal være usagt.

Torsdag, norrønt tórsdagr, har selvsagt navn etter guden Tor. Kristi himmelfartsdag het i norrønt helgí torsdagr.

Fredag, norrønt frjádagr, ble i Romerriket kalt dies veneris = Venus' dag, etter kjærlighetsgudinnen, jf. fransk vendredi. I Norden var Frøya og Frigg kjærlighetsgudinnene (opprinnelig én gudinne), og ekteskap skulle helst bli inngått på en fredag, som var lykkedag. Med kristendommen ble fredag en ond dag, på grunn av korsfestelsen, og i England var det vanlig at dødsdømte skulle bli hengt på en fredag.

Lørdag, norrønt laugardagr, har sin bakgrunn i laug = bad, vask, genitiv laugar, for på lørdager skulle vikingene vaske seg med laudr = askelut. Det kunne nok trengs!

[ til topps ]

21.07.01 (39)

– Kjære Tryti. Jeg har to spørsmål til deg. Nylig leste jeg i en Oslo-avis: "Hvis Høyres fremgang fortsetter, må Bondevik finne seg i å spille andrefiolin". Heter det ikke å spille annenfiolin? 2. Folk sier: "Det blir en pinn til hans likkiste". Oppsto det uttrykket da legene påviste sammenhengen mellom sigaretter og lungekreft, eller er det eldre? G. G., Skien

I tradisjonelt riksmål var regelen at ordenstallet het den annen, men det ubestemte pronomen den andre. Man skulle skrive Oscar den første og Oscar den annen, men den ene var lys, den andre var mørk. Vi hadde altså samme forskjell som i engelsk Charles the First – Charles the Second, men "the one – the other." Jf. tysk Friedrich der erste – Friedrich der zweite, men "der eine – der andere".

Denne forskjell har vi ikke i dansk, svensk og nynorsk. Dansk har "den anden" i begge betydninger, svensk og nynorsk bare den andre. På nynorsk skal det hete: "Dei bur i andre etasje". I bokmål er det valgfritt – annen eller andre etasje.

I 'Rosmersholm,' annen akt, spør enkemannen Rosmer: "Rebekka, vil du være min annen hustru?" men rektor Kroll insinuerer at hun var hans andre hustru mens Beate levde. Når det gjelder ditt eksempel, heter det tradisjonelt å spille førstefiolin og annenfiolin, men formen andre – er ekspansiv også som ordenstall. I NRK sier de helst andre juledag og andre påskedag, og i nyere bibler står det Første Mosebok og Andre Mosebok.

"En pinn til ens likkiste" er meget eldre enn tobakk og sigaretter. Allerede for 2.500 år siden skrev den danske lyriker Pindar i en av sine oder: "Bekymring gir en nagle til vår likkiste, men en glad latter trekker den ut igjen". Denne naglen/pinnen/spikeren går igjen i mange språk, jf. engelsk A Nail in My Coffin, tysk ein Nagel zu meinem Sarge, nederlandsk een nagel aan mijn doodkist. Opprinnelig var det snakk om noe/noen som plaget en og slet en ut, så det var først i det forrige århundre at sigarettene kom inn i bildet.

07.07.01 (40)

Bryster og behåer

Bryst, av norrønt brjóst, kommer fra den germanske grunnformen breusta, som opprinnelig bare betegnet kvinnens bryster og hadde sammenheng med det eldre tyske verb briustern = svulme opp. Ordet bryst er blitt definert på forskjellige måter. I den ærverdige 'Norsk riksmålsordbok' heter det: "Rundaktig forhøyning som ligger på hver side av overkroppen hos kvinnen".

Behå er et ord vi har fra svensk, og i Norge ble det brukt første gang av Dagbladet i 1955. Også den fulle formen brystholder er relativt ny, for plagget ble lansert først i 1912. I 1933 kom typen Sesam, som skulle kneppes foran, men den slo ikke an, til tross for at den skulle være en fordel for begge kjønn. Enda nyere er toppløse kvinner, som dukket opp i Saint-Tropez i 1963. De ble jaget og bøtelagt av fransk politi, men moten slo igjennom.

For europeere har det nesten alltid virket anstøtelig dersom hvite kvinner ikke tildekket brystet. I 'Divina Comedia' skrev Dante forarget om frekke tøyter i Firenze "som uten skam blotter bryster og brystvorter," og teologen Olivier Maillard tok enda hardere i. Han lovte slike kvinner at de skulle komme til helvete, "og der skal de bli hengt opp etter sine skamløse jur."

På den annen side forteller en gresk myte at det første vinbeger i verden ble laget som avtrykk av den skjønne Helenas bryst, og den franske konge Henrik 2. skal ha brukt sin elskerinne Diane de Poitiers' bryst som modell da han fikk laget sitt private drikkekar. Hun hadde meget små bryster, for slik var moten på 1500-tallet.

Om den kjente hetæren Phryne i Aten heter det at hun en gang sto tiltalt for gudsbespottelse, men hennes forsvarer Hypereides blottet hennes bryst for dommerne, og da frifant de henne. Kort tid senere vedtok atenerne en lov som sa at det var forbudt for tiltalte å vise fram intime deler av kroppen for å påvirke dommerne.

16.06.01 (41)

"På de skrå bredder" betyr som kjent på scenen. I eldre tid sa man bare på scenens bredder, men senere puttet man inn adjektivet skrå. Årsaken var at man på noen teatre hadde gitt gulvet en svak helling utover for at scenen skulle få en større romvirkning.

Farser på teater og i kjøttbutikker har felles opprinnelse. De er avledet av latin farcire = fylle, stappe inn, og på gamle teatre hadde man ofte muntre innslag mellom aktene i seriøse skuespill. Et annet latinsk ord for skuespill var spectaculum, av spectare = se, speide, men i studentmiljø fikk dette ordet etter hvert et annet innhold.

Varieté kommer fra latin varietas = avveksling, kabaret fra fransk cabaret, som opprinnelig var et lite vertshus, og revy fra fransk revoir = å gjense, fra latin revidere = se på ny.

Tablå kommer også fra fransk og er en forkortelse av "tableau vivant" = levende maleri. Det ville si at man på en scene framstilte et kjent maleri ved hjelp av levende personer, som var iført de samme klær og inntok de samme stillinger som figurene på maleriet. Kunstarten skal ha blitt skapt av forfatterinnen Stéphanie de Genlis.

Det mest kjente tablå i norsk kunsthistorie ble lansert i 1849. Da gikk våre toppfolk i malerkunst, diktning og musikk sammen om å lage tablå av Tidemand og Gudes 'Brudeferden i Hardanger'. I en båt på scenen i Christiania Theater hadde man plassert byens mest prominente herrer og fruer, og forestillingen ble ledsaget av Andreas Munchs dikt 'Der ånder en tindrende sommerluft varmt over Hardangerfjords vanne' – framført til Kjerulfs musikk. Det ble en enestående suksess, og det heter at teppet gikk opp og ned 18 ganger før publikum sluttet å klappe.

I første del av 1900-tallet ble det også vist tablåer i Dovrehallen i Storgata, men de var av en annen type. Der ble kjente skulpturer framført som tablåer av unge kvinner som hadde mindre klær på seg enn bøndene i Hardangerfjorden. Det var de mest frivole innslag man hadde på norsk scene før Max Lefko introduserte striptease på Chat Noir sommeren 1949.

[ til topps ]

02.06.01 (42)

Spise kirsebær med de store

Avstanden mellom de sosiale klasser er blitt markert på mange måter ned gjennom tidene. Alt i middelalderen het det at når man sto overfor en overordnet, skulle man vise sin underdanighet ved å ta av seg hodeplagget, og fremdeles har vi uttrykket stå med hatten i hånden. I mange tyske småstater skulle folk også ta av seg hatten når fyrstens tomme vogn kjørte forbi. Det var ikke av respekt for kusken som satt på hundsvotten, men fordi vognen tilhørte fyrsten.

Et lignende forhold ligger bak uttrykket "å spise kirsebær med de store." Uttrykket stammer fra tysk middelalder, og den gang ble kirsebær bare dyrket i klostre og hager som tilhørte adelsmenn. Bæret ble derfor regnet som en eksklusiv frukt som allmuen skulle holde seg unna. Det het at hvis noen likevel forsøkte seg, ville adelsmannen kaste eller spytte steinene i ansiktet på den forvorpne. "Mit ihm ist nicht gut Kirschen essen" = Med ham er det ikke lett å spise kirsebær, sier tyskerne om en ufordragelig og hovmodig person.

Appelsiner og rosiner

Appelsintreet hørte opprinnelig hjemme i det sørlige Kina, men det ble ført til Europa av portugisiske sjøfarere. I Sør-Europa ble frukten i den første tiden kalt portogallo = den portugisiske, senere arancio og orange. I Norden var sydfrukter så godt som ukjent, men da de omsider kom, var det hollandske kjøpmenn som brakte dem hit, og sammen med fruktene fikk vi derfor de nederlandske ordene.

Appelsin = eg. "eple fra Kina," har vi fra nederlandsk appelsien, og aprikos fra abrikoos. Rosiner går tilbake til latin racemus = drueklase, som på engelsk og fransk ble til raisin, mens vi fikk den nederlandske formen rosin.

"Rosinen i pølsa" kommer fra en skikk som var vanlig når folk laget pølser i gamle dager. I endene av hver pølse skulle de putte inn en rosin, og den var det beste i hele pølsa. Ordet pølse har vi fra nedertysk pule, nederlandsk peul = fruktbelg, så grunnbetydningen av ordet er belg, sekk. Pølser ble jo laget ved at man stappet hakket kjøttmasse ned i dyretarmer.

24.03.01 (43)

Engelsk invasjon i norsk @EpostStil:

I bølge etter bølge har ord og uttrykk skyllet inn over vårt land, bunnfelt seg og bidratt til å skape det norsk vi i dag taler og skriver. I eldre tid ble de nordiske språk lite påvirket av engelsk, fordi det var så få skandinaver som skulle engelsk. Hennes og Mauritz har annonser om "Sale" istedenfor "salg," men det firmaet er så språklig evneveikt at det også vakler i bruken av "hun" og "henne," så det er spesielt.

Resten av teksten mangler på nettstedet!

24.02.01 (44)

Opprinnelsen er det arabiske tambur = tromme, og på fransk fikk man diminutivformen tabouret = liten tromme. Ved det franske hoff hadde hertuginnene i lang tid et spesielt privilegium, det såkalte "droit de tabouret" – de hadde rett til å sitte på polstrede taburetter når kongen eller dronningen var til stede. Senere ble det vanlig i Frankrike at ved regjeringsmøter kunne bare kongen ha en stol med ryggstø, mens hans ministere skulle sitte på taburetter.

Resten av teksten mangler på nettstedet!

[ til topps ]

17.02.01 (45)

"Vi alene vite hva som er til folkets beste," sa Frederik 6., og han ble støttet av sin arrogante førsteminister Stemann. Når en konge uttalte seg som regent, sa han ikke jeg, men Vi – en tradisjon som gikk tilbake til Romerriket. I år 284 var Diokletian blitt keiser, men i 286 utnevnte han Maximianus til medkeiser, og i 293 to keisere til. Fordi det var flere keisere begynte man å bruke "pluralis majestatis" = eg. storhetens flertall, og skikken ble bevart også senere da det bare var én keiser som styrte.

I den motsatte enden av stilskalaen finner vi "det nedlatende vi" – "Hvordan har vi det i dag, da?" Ifølge 'Norsk Riksmålsordbok' brukes det særlig overfor barn, kvinner og husdyr! Tidligere pleide sykepleiere å bruke denne formen overfor pasienter, men det kunne bli mislikt. Det fortelles at en gammel mann på et aldershjem lenge hadde ergret seg over en pleierske som alltid sa: "Og her kommer kaffen vår," "og nå skal vi få litt havresuppe i tåtekoppen vår". En kveld satt gamlingen oppe og leste, enda klokken var blitt mange, og så kom pleiersken inn og kvitret vennlig: "Og nå er det vel på tide at vi kommer oss til sengs?" "Ja, bare begynn å kle av deg du, så kommer jeg straks," svarte gubben. Da sluttet pleiersken å bruke vi-formen.

I eldre tid var det også vanlig å bruke han og hun i tiltale. Opprinnelig var det en høflig form, men etter hvert ble den bare brukt overfor folk som sto lavere på den sosiale rangstigen. Både tyske og svenske konger brukte den overfor sine undersåtter.

Karl 15. besøkte en gang det anatomiske instituttet i Uppsala, og han sto lenge og iakttok en medisinerstudent som dissekerte et lik. Det var jo et makabert syn, og til slutt spurte kongen: "Säj, tycker ni inte att det är obehagligt?" Men studenten svarte: "Nej, Ers Majestät, han känner ingenting, ty han är död".

27.01.01 (46)

"Tordenskjold han var polisk, gikk omkring og solgte fisk," heter det i den gamle visa, men i dag er det sjelden vi hører ordet polisk. Det er en forvanskning av politisk, og den opprinnelige betydning var utspekulert. I dagens norsk har det fått en annen valør og betegner helst en godmodig, litt kokett opptreden, jf. et polisk smil.

Underfundig er også et ord som få bruker, bortsett fra Kåre Willoch. Det kommer fra nedertysk undervundich = slu, lumsk, og egentlig innebar det noe illevarslende, selv om det har fått et mildere assosiasjonsinnhold i tidens løp. I Salomos ordspråk blir det fortalt om en ung gutt som var ute på gatene en kveld i skumringen. "Da kom en kvinne ham i møte i en skjøges klær og med et underfundig hjerte," heter det i Bibelen. Den underfundige kvinnen grep fatt i gutten, kysset ham og sa: "Kom, la oss beruse oss i kjærlighet! For min mann er ikke hjemme, han er reist langt bort. Og hun forførte ham ved sine glatte leber". Men fra hennes hus går veier til dødsriket, sier Salomo.

Også vår egen straffelov omtaler underfundighet i forbindelse med sex. I paragraf 194 heter det at man kan få fem års fengsel dersom man skaffer seg samleie "ved særlig underfundig adferd." Når det gjelder sex, kan vel begge kjønn opptre litt underfundig, og det blir da opp til domstolene å avgjøre hva som er særlig underfundig. Er det riktig grovt, kan man vel få noen timers samfunnstjeneste for det.

"Uforment" er også et rart ord. I dårekisten i Kairo opptrer som kjent den forgremmede figuren Huhu. Han beklager seg til Peer Gynt over hvordan det har gått med språket i landet hans – hvordan det en gang var, og hvordan det er blitt. Han sier: "Men i tiden lengst forgangen/rådet der orangutangen ... Uforment han torde skrike/han var hersker i sitt rike. /Akk men så kom fremmedåket / og forplumret urskogsspråket / Firehundreårignatten ruget over apekatten". Uforment henger sammen med det norrøne verb at meina, som kunne bety å hindre eller forby, jf. svenske ordbøker som forklarer förmena som "inte tillåta."

20.01.01 (47)

Kyrillisk alfabet

Den hellige Kyrillos var en greker som virket som misjonær for kristendommen i Øst-Europa, og da måtte han lære seg slaviske språk. Ifølge tradisjonen greide han i år 862 "ved Guds hjelp" å skape det alfabetet som ble grunnlaget for russernes skriftspråk. Kyrillos tok utgangspunkt i det greske alfabet, men det hadde bare 24 bokstaver, så for å gjengi de spesielle slaviske lydene måtte han lage flere, og resultatet ble et alfabet med 33 bokstaver. I dag blir det brukt i de land som ved skismaet i 1054 kom inn under den ortodokse kirke – Russland, Bulgaria og Serbia. Vestslaverne bruker det latinske alfabet, fordi de ble værende under romerkirken. Kyrillos kom i strid med paven, fordi kirken den gang hevdet at Bibelen bare måtte gjengis på de tre hellige språk: Hebraisk, latin og gresk. Det endte likevel med at paven godkjente at Bibelen ble oversatt til Kyrillos' språkform, som også er blitt kalt kirkeslavisk eller gammelbulgarsk.

For oss blir spørsmålet: Hvordan skal vi gjengi kyrillisk skrift med vårt alfabet? Svaret er ingenlunde enkelt, jf. navnet Khrustsjov, som førte til endeløse diskusjoner for 40 år siden.

Man kan transkribere ordene mekanisk, dvs. overføre bokstav for bokstav etter bestemte regler. Det er "den vitenskapelige transkripsjon," som blir brukt i vitenskapelige arbeider og bibliotek. Dette prinsippet er imidlertid dårlig egnet til bruk i aviser og oversettelser, fordi det uvegerlig vil føre til en gal uttale. Derfor har mange forsøkt å finne en løsning som ligger mellom den vitenskapelige transkripsjon og ren lydskrift.

Norsk språkråd har arbeidet mye med dette problemet, og NTB følger stort sett språkrådets regler. Det innebærer at hovedstaden i Tsjetsjenia skal hete Groznyj, og seierherren i slaget ved Stalingrad skal på norsk hete Georgij Zjukov – ikke Sjukov, som vi er vant til å se i de fleste bøker.

[ til topps ]

06.01.01 (48)

"Holde seg i skinnet" og "gå ut av sitt gode skinn" er uttrykk som henger sammen med forestillinger i sagatiden. Våre forfedre trodde at alle mennesker hadde sin skytsånd – fylgje eller vardøger – som fulgte mennesket og også kunne opptre der mennesket ville komme. Dette vardøger kunne ha dyreskikkelse, og noen mennesker hadde evnen til å bytte sin skikkelse med dette dyret. De kunne skifte ham, og når de skiftet ham, fikk de dyrets styrke og egenskaper.

Det best kjente eksempel var berserkene. Når de kom i kamp, kunne de gå ut av sitt skinn, og da trådte dyret i menneskets sted. Snorre forteller meget om berserker, og vi hører om dem i Egils saga – sagaen om den islandske skald og villmann Egil Skallagrimsson. Der blir det fortalt om hvordan Egils far, Grim Kveldulfsson, en gang gikk ut av sitt skinn. Da holdt han på å drepe sin egen sønn, men en av trellkvinnene hans ropte til ham og fikk mennesket i ham tilbake. Det førte til at han lot sønnen leve og drepte trellkvinnen i stedet.

"Skinnhellig" har vi fått fra nederlandsk schijnheilig. Allerede i 1640 ble en skeenhelig person i svensk forklart som en munnkristen, og en tilsvarende omtale finner vi i Holbergs komedie 'Pernilles korte Frøkenstand'.

Som kjent brukes leddet skinn – ofte for å betegne at noe bare tilsynelatende er det som det gir seg ut for å være, jf. skinnangrep, skinnmanøvre, skinndød, mens den skinnbarlige djevel kommer fra nedertysk schinbarlik = livaktig, tydelig.

"Å telle på knappene" var en gammel form for elle-melle. Når man var i tvil om hva man skulle gjøre, tok man skiftevis i knappene på et klesplagg og sa "skal – skal ikke?" Det ordet som falt på den siste knappen, avgjorde saken. Vi har fått uttrykket fra det tyske an den Knöpfen abzählen, og i Tyskland sa folk ja-nein, ja-nein når de tellet på knappene. Gudmund Hernes sier for øvrig at for en ung kvinne er det for sent å telle på knappene når noen drar glidelåsen.

16.12.00 (49)

– Hva er opprinnelsen til navnet Trysil? På reiser i Sverige har jeg sett at -sil og -sel ofte går igjen i stedsnavn, og at det gjerne er steder som ligger ved elver. Har -sil noe med elv å gjøre? E. F., Stokke

Ja, sil – norrønt sil og silvetni – er en strekning hvor en (dyp) elv renner stille og rolig. Vi har jo også verbet å sildre = renne sakte. På svensk heter det sel, og i ordbøker blir det forklart slik: "Sel = lognt vatten mellan sar, särskilt i Norrland. Ofta i ortnamn: Lycksele, Mellansel".

Hva Try- i Trysil står for, er omstridt, men det er kanskje et elvenavn, Trya. De fleste navn som begynner med Try-, kommer ellers fra tretallet. I norrønt ble tallet bøyd som et adjektiv, så det het for eksempel trír menn, trjár konur, trjú ú born. Så gikk lyden jú ú over til en y-lyd, jf. Djú úpr – dyp og fjú úka – fyke. Tryvann – norrønt Trjú úvotn – har navn etter de tre vannene Store og Lille Tryvann og Skomakertjernet. Den norrøne u-lyden – lang eller kort – kunne også gå over til en y-lyd, jf. skú úfa – skyve, skuld – skyld, skuggi – skygge.

"En skygge av seg selv" blir det sagt om en person som er sterkt svekket av sykdom eller annen motgang, og uttrykket stammer fra den romerske dikter Marcus Lucanus. I 'Pharsalia' skildrer han krigen mellom Cæsar og Pompeius, og etter at Pompeius har tapt, heter det: "Han står der fremdeles, men bare som en skygge av sin tidligere storhet".

Stebarn – "Skule Bårdssøn var Guds stebarn på jorden," sier kong Håkon i 'Kongsemnerne,' og forestillingen om at stebarn – norrønt stjú úpborn – ble behandlet dårligere enn andre barn, går helt tilbake til Euripides. I 'Alkestis' skriver han at den andre moren alltid vil forfølge stebarnet og se på det "med et blikk som en giftig slange." Lignende skildringer går igjen i mange eventyr, særlig hos brødrene Grimm. Stemoren herset med barna, satte dem til det verste arbeidet og lot dem gå sultne til sengs.

25.11.00 (50)

"Fata morgana" var ifølge romerne et overnaturlig vesen – en fe som het Morgana, og hun hadde evnen til å skape luftspeilinger. På norsk snakker vi om hildringer, og fenomenet skyldes at lysstråler kan bli brutt på en spesiell måte i det luftlaget som ligger like over jord eller sjø. Dermed kan man se noe som ligger under synsranden. Fata er flertall av latin fatum = skjebne, som selvsagt er opphevet til fatal og fatalisme = skjebnetro. Våre forfedre i sagatiden var fatalister, noe som i høy grad satte sitt preg på eddadiktning og sagaer. I et norrønt ordtak het det: "Engi má vid skopum vinna" = ingen kan stå imot skjebnen, og det samme ligger i uttrykket "det var så laga" – det gikk slik lagnaden ville.

"Gå sin skjeve gang" har en lignende bakgrunn. I norrønt het det "láta skeika at skopudu". "At skeika" var å gå skjevt, og "at skopudu" = etter skjebnens bestemmelse. At skapa kunne bety å fastsette på forhånd, og verbet ble særlig brukt om skjebnen.

Mye av det samme lå i verbene fjetre og kogle. Også de innebar at overnaturlige vesener tok makten fra menneskene og trollbandt dem. "Hva for en koglende, fristende makt er der dog ikke i synden lagt," sier Margit i Ibsens 'Gildet på Solhaug'. Hun føler seg maktstjålet og forhekset når hun står og overveier om hun skal helle gift i drikkebegeret til sin forhatte ektemann, slik at hun kan bli forenet med den elskede Gudmund.

"Å pønske på noe" går tilbake til latinens pensare = veie, vurdere, og vi har fått ordet via fransk penser. Pussig nok er ordet beslektet med pensum, som opprinnelig var et tilmålt dagsarbeid, den oppveide mengde ull som en slavinne i Roma var pålagt å spinne i løpet av en dag. På 1600-tallet begynte tyske skolefolk å bruke ordet om den mengde stoff som en elev måtte ha gjennomgått før han kunne melde seg opp til eksamen.

"Kompensasjon" har samme opphav. Compensare betydde å oppveie, utjevne, og compensatio = lik avveining.

[ til topps ]

04.11.00 (51)

Blanke våpen

Den opprinnelige betydningen av blank var "skinnende hvit," jf. fransk blanc, men ordet fikk også valøren ren, åpen, og det er den vi har bevart når vi snakker om å kjempe med blanke våpen, tilsvarende engelsk To Fight Fairly. Blank kan også brukes forsterkende, jf. gi blanke faen, blank løgn, midt på blanke formiddagen.

"Stenguns" fikk de fleste nordmenn ikke høre om før etter 8. mai 1945, men milorg-folk som tok imot slipp, ble kjent med våpenet allerede under okkupasjonen. Ordet er dannet av initialene til oppfinnerne Shepherd + Torpin + England + Gun (skytevåpen).

"Bantamvekt" er en av de laveste vektklasser i boksing, bryting og vektløfting, og første ledd var opprinnelig en betegnelse på dverghøns fra landsbyen Bantam på Java. Haner av bantamrasen hadde ord på seg for å være særlig aggressive og tapre i kamp.

"Venstre" – som politisk begrep – har vi fra fransk la gauche. Det stammer fra den franske nasjonalforsamling i 1789, hvor de radikale satt til venstre for presidenten.

Ekteskap til venstre hånd – morganatisk ekteskap – er en gammel betegnelse på ekteskap mellom en fyrste og en kvinne av lavere rang. Under vielsen ga mannen bruden bare sin venstre hånd, som uttrykk for at hun ikke fikk fulle rettigheter som hustru.

Vis-à-vis

"Ondverdir skulu ernir klóask," sa Erling Skjalgsson til Olav den hellige da de møttes i Boknafjorden i 1028, og Snorres replikk blir ofte oversatt med "ansikt til ansikt skal ørner klores." Også vis-à-vis betyr egentlig ansikt-til-ansikt, av det foreldede franske vis (i dagens fransk visage), men uttrykket har gått over til å bety (rett) overfor. Fransk-norske Annette Thommessen, stifteren av NOAS, var litt uheldig da hun i sin tid oversatte uttrykket rent bokstavelig og sa at "muslimske innvandrere kan få sjokk når de blir stilt ansikt til ansikt med nakne kvinnebryster".

21.10.00 (52)

"Gravenstein" er en av våre beste eplesorter, og den har fått navn etter slottet Gråsten i Sønderjylland. Etter den dansk-tyske krig i 1864 ble området tysk territorium – inntil 1920 – og slottets tyske navn var Gravenstein. Her ble eplesorten odlet fram.

"Vår Jesus, den deiligste pode," skrev salmedikteren Brorson i sin tid, og i dag virker ordvalget påfallende, fordi pode gir oss ironiske assosiasjoner – Det er meg en fin pode! Ordet kommer fra latin putare = beskjære, kviste, og vi har fått det via nedertysk pote = ung plante, stikling. Verbet brukes primært om å okulere trær og busker, men vi kan også pode inn vaksiner og kunnskaper.

"Stiklinger" er avledet av å stikke. Det norrøne verbet het at stinga, men i preteritum (fortid) het det stakk. Av denne formen oppsto en ny infinitiv, å stikke, mens den gamle ble bevart i et sting i tøy og sting i brystet.

"Å stikke en ut" = fortrenge en, danke ut en rival, har vi fra tysk ausstechen, som stammer fra middelalderens ridderturneringer. Det er også opphavet til å stikke i kortspill og til uttrykket "Stikk den!"

"Stikke til sjøs" har vi fått fra nederlandsk sjømannsspråk in zee steken.

"Røsslyng" betyr egentlig "hestelyng," av norrønt hross = hest, jf. engelsk horse, tysk Ross. I nød spiser faen fluer, heter det, og hvis hestene ikke kunne få bedre for, måtte de ta til takke med røsslyng. De slapp likevel å spise tang, men det måtte kuene i Nord-Norge gjøre, forteller Petter Dass i 'Nordlands Trompet'. Slik var det i mange kyststrøk i vårknipa, og sauer ble ofte satt ut på holmer for å beite på tang. Der var de også trygge for ulver, som det var mer enn nok av, til tross for at de den gang ikke ble beskyttet av stortingsmenn.

Eskimoene på Grønland spiste også tang, antakelig ut fra et ubevisst behov for C-vitaminer, og det samme gjorde skalden Egil Skallagrimsson og andre islendinger i saganatten.

16.09.00 (53)

– "Iblant forundrer det meg hvordan enkelte journalister slurver ned språket. Nylig kunne en NTB-melding fortelle at en sau på Lista var blitt skjenket sørpe full av noen ungdommer som ville ha moro med den. De unge ville nå få et oppgjør med politiet, het det i Aftenposten, "for det er utilbørlig å behandle en sau så lemfeldig." Dette må da være galt språk? Flere ganger har jeg også sett at aviser skriver "overhode ikke," men t-en skal da være med? Hva er opprinnelsen til overhodet?," skriver E. T., Asker.

Ja, lemfeldig behandling er det stikk motsatte av det NTB-meldingen forteller om, for lemfeldig betyr skånsom, forsiktig. Første ledd er adjektivet linn = mild, som går tilbake til latinens lentus = myk, langsom, jf. keiser Augustus' valgspråk "Festina lente" = skynd deg langsomt.

I norrønt het det linr, og Ivar Aasen oppgir fra dialektene formen linnferdig. Vi har det samme ordet i Ibsens 'Ballongbrev': "Tvilen kommer lindt til orde, er det riktig stort det store?"

At n-en i linn er gått over til m, skyldes assimilasjon med den følgende f-lyden, jf. uttalen komfirmasjon for konfirmasjon. Iblant kan vi støte på formen lempfeldig, og den uriktige p-en har nok kommet inn fra lempelig, som kan bety noe av det samme.

Du har også rett i at t-en skal være med i adverbet overhodet, for et overhode er noe ganske annet. Vi har fått ordet fra tysk überhaupt, og det stammer fra krøtterhandel i gamle dager. I eldre tysk sa man "über houbet kaufen," og det innebar at man kjøpte en samlet bøling, i motsetning til "stückweise kaufen," hvor man tellet dyrene.

"Stikke hodene sammen" har vi også fått via tysk, die Köpfe zusammenstecken, men det går tilbake til latin conferre capita = eg. "samle hodene." I norrønt hadde de uttrykket "hnepta hofdum," og hnepta betydde å trykke sammen.

[ til topps ]

09.09.01 (54)

"Et onomatopoetikon" er et såkalt lydmalende ord, dvs. at det gjengir den lyden som ordet betegner, f. eks. å suse, visle, summe og mjaue.

Onomatopoetika har de vel i alle språk, og i arabisk finner man et par artige eksempler. Der heter hund au-au, og katt heter maumi. På kinesisk heter katt miau. Man skulle tro at dyr uttrykker seg likt hvor de enn befinner seg, men Helene Uri i Norsk språkråd har dokumentert at det gjør de ikke. I Norge sier grisene nøff-nøff, i England oink-oink og i Nederland knor-knor. Norske hunder sier voff-voff, engelske how-wow og tyske hau-hau.

Våre høner sier klukk-klukk, svenske ka-ka-ka og finske kot-kot. I Nederland sier hønene tok-tok, mens de franske som seg hør og bør har trykket på siste stavelse og sier cotcotdé. Norske haner sier kykeliky, de engelske cook-a-doodle-doo, de tyske kickeriki, de franske cocorico og de russike kukareku. På norsk heter fuglen gjøk, men engelsk har cuckoo, tysk Kuckuck og nederlandsk koekoek. Alt på latin het denne fuglen cuculus.

I norrønt het en kråke ein kráka, og ordet gjenga den uskjønne lyden denne fuglen lager. På kong Sverres tid gled imidlertid den lange a-lyden over til å bli uttalt som en å-lyd, og da kráka ble til kråke, ble ordet mindre onomatopoetisk.

Hvorvidt det er et onomatopoetikon når vi sier at kalkunen gobler, kan diskuteres, men på engelsk har to gobble fått den rare avleggeren gobbledygook, som er en betegnelse på byråkratisk ekspertspråk. Ordet ble laget av kongressmannen Maury Maverick fra Texas, og på spørsmål fra en ordbokredaktør opplyste Maverick: – "Da jeg laget ordet, tenkte jeg på den gamle kalkunen hjemme i Texas. Den så alltid så oppblåst ut når den spankulerte rundt i hønsegården. Og når den var riktig fornøyd med seg selv, da strakte den halsen fram og sa 'gobbledygook'. Mange av våre byråkratiske eksperter minner meg om den kalkunen".

01.09.01 (56)

"Det kan du ta gift på" er et uttrykk som har vært forklart på flere måter. Noen har ment at det henger sammen med middelalderens såkalte "gudsdommer," hvor man overlot avgjørelsen til en høyere makt, ved jernbyrd, flyteprøve eller lignende. Man kunne også la en mistenkt spise gift. Hvis giften ikke skadet ham, hadde han snakket sant og var uskyldig.

Andre har hevdet at uttrykket har sin bakgrunn i farmasien. Den syke kunne trøstig ta medisiner som inneholdt gift, fordi mengden var avpasset slik at den ikke ville skade ham. "En drakonisk straff" er en straff som er urimelig hard, og uttrykket stammer fra den atenske lovgiver Drakon, som levde for 2.600 år siden. Hans syn på forbrytelser og straff var det stikk motsatte av det vi i dag finner i KROM, og dette satte sitt preg på hans lovverk. Alle de straffer Drakon fastsatte, ble umenneskelig harde, og trusselen om dødsstraff gikk som en rød tråd gjennom alle hans lover.

"Å håndheve en lov" har vi fra latinens manu tenere, som betydde å holde i hånden, å støtte – og som er opphavet til det engelske to maintain. Den bokstavelige betydning av å håndheve en lov er derfor å støtte loven.

"I dyre dommer" har ikke noe med rettssaker å gjøre. På norrønt kunne dómr også bety tilstand eller egenskap, jf. fattigdom, rikdom, ungdom.

Være sakesløs

Verbet "at saka" betydde på norrønt å beskylde en for noe. Partisippformen sakadr kunne bety skyldig, mens sakslauss betydde uskyldig. Ordet er bevart i moderne norsk, hvor en sakesløs person er en som er skyldfri, en som rettslig slett ikke kan anklages for noe.

26.08.00 (57)

Et spørsmål om tall.

– "Du hjalp meg en gang med ordet 'matte,' og dine opplysninger er allerede tatt inn i matematikk-ordboka jeg nå arbeider med. For øvrig leser jeg stadig din lørdagsspalte med stor interesse. Nå har jeg et par andre spørsmål: Heter det et tyvetall gjester eller et tyvetalls gjester? I aviser ser jeg begge former. Skriver denne uttrykksmåten seg fra gammelnorsk?" R. S., Oslo

Jeg ser også begge former i avisene, og begge er tillatt i offisiell rettskriving. Jeg for min del foretrekker formen med s – tyvetalls – som er genitiv av et tyvetall. Vi bruker jo ofte en slik beskrivende genitiv når det gjelder mål og tid, jf. et fem meters tau, et øyeblikks varsel, tre ukers ferie. Ofte foretrekker vi sammensatte former – femtiårsjubileum, Hitlers tusenårsrike.

I norrønt kunne de si f. eks. "tolf einir talsins" = bare tolv i tallet, mens ordet àr helst ble brukt om åring, avling. Om en tolv års gutt ble det sagt at han var tolf vetra gamall. Vetra var genitiv flertall av vetr, og våre forfedre brukte gjerne genitiv ved utstrekning og alder.

Når vi snakker om tall, har jeg lyst til å spørre om du som matematikk-ekspert kan gi meg og leserne av denne spalten svar på et spørsmål som jeg iblant har undret meg over: Hvordan greide folk å multiplisere og dividere i den tiden de bare hadde romertall? Det har jeg aldri forstått. De arabiske tallene kom jo til Europa først i høymiddelalderen, og araberne hadde begrepet null, som de – så vidt jeg vet – kalte sifr. Italienerne oversatte sifr med nullo, av latin nullus = ingen, og via Tyskland fikk også vi i Norden ordet null, mens siffer gikk over til å bety talltegn. Men hvordan i Herrens navn greide folk i Europa å regne så lenge de bare hadde romertall?

[ til topps ]

05.08.00 (58)

"Kriminell lavalder" er en forvanskning av lovalder, dvs. en aldersgrense som er fastsatt ved lov. Professor Nikolaus Gjelsvik gikk i sin tid inn for at man skulle bruke den språkhistorisk riktige form lovalder eller lagalder, men forslaget ble ikke godtatt. Det må også sies at lavalder er et godt ord, fordi betydningen er klar.

I Magnus Lagabøters landslov fra 1274 var den kriminelle lavalder 15 år, i Kristian 5.s norske lov ble den senket til 10 år, i 1894 hevet til 14, og i dag er den 15 år. I eldre tid ble alderen regnet etter vintre, dvs. hvor mange julenetter man hadde levd.

Reglene for myndighetsalder var mer kompliserte, og de varierte atskillig ned gjennom tidene. Dessuten kunne man bli erklært umyndig på grunn av drikkfeldighet – eller som det het "en høy grad av trettekjærhet og prosess-syke."

"Voldtekt" har vi fra norrønt "taka konu med valdi," og ta av dage fra "taka af dogum".

"Tre samfulle dager," dvs. tre dager uten avbrytelse, kommer fra norrønt samfeldr = uavbrutt, men i ett vekk har vi fra tysk in einem Weg.

Fra tysk kommer også slående bevis og den slagne landevei, fra schlagender Beweis og die geschlagene Landstrasse.

"Kjempe med ryggen mot veggen" er et uttrykk som er skapt av den engelske forfatter Elizabeth Gaskell. Hun brukte det om en god forsvarsstilling, hvor man var sikret mot angrep bakfra. Slik blir uttrykket forsatt brukt i noen språk, men på norsk betegner det bare at man er hardt presset og ikke har noen mulighet til å slippe unna.

"En pyrrhos-seier" er et velkjent uttrykk. Pyrrhos var konge i Epeiros i det nordlige Hellas, og han vant to slag mot romerne, først ved Heracles og så ved Asculum. Hans hær led imidlertid så store tap at da han ble lykkeønsket med den siste seieren, skal han i følge Plutark ha sagt: "Hvis jeg vinner en slik seier til, er det ute med meg". Fire år senere led Pyrrhos et alvorlig nederlag mot romerne ved Beneventum, og til slutt falt han i et felttog mot Peloponnes.

22.07.00 (59)

"Kiste" kan ha mange betydninger på norsk. Vi har fått ordet fra gresk-latin cista, som kunne være både en kiste, en kasse og et lite skrin. I vårt land var det tradisjon å legge verdifulle saker på kistebunnen, enten det var penger, dokumenter eller høytidsklær. Sparepenger som lå der, ble ofte kalt grunker, fra svensk grunk = bunnfall.

Brudekiste og leddik.

I pietistiske Kristian 6.s tid ble det bestemt at man måtte være konfirmert for å få lov til å gifte seg. Loven kom i 1736, og i Norge ble den opphevet først i 1903.

Mange jenter begynte å samle brudeutstyr straks de var konfirmert, og de la sakene i den såkalte brudekista, som helst skulle være rosemalt og ha fine beslag. De minste gjenstandene ble lagt i et lite rom som ble kalt leddik – et ord som kommer fra nedertysk ledeke og egentlig betyr "en liten lade".

Likkister etter status

I 'Garman & Worse' har Kielland gitt en grell skildring av de ulike begravelsene til konsul Garman og sypiken Marianne fra arbeiderstrøket Westend, og i dansketiden ble gravferder bestemt av sosial rang. Myndighetene i København hadde funnet ut at det ofte var "megen stor Overdaadighed og unyttige Omkostninger" når bønder ble begravet, og det ville de ha slutt på. I 1682 kom det derfor en forordning om hvordan folk i de forskjellige samfunnslag skulle begraves – hva man kunne servere i gravølet, hvor mange hester som skulle trekke likvognen m.m. Alt var avhengig av sosial rang, og det het også at bare de høyeste klasser kunne la likkisten trekke med fløyel. Allmuen skulle ha enkle trekister uten noen form for pryd.

"En dårekiste" – av nederlandske Dorenkiste – var et mentalsykehus før i tiden, og i dag er trælakista det islandske ord for fengsel!

I Peer Gynt sier Peer at han vil måle Anitras hjernekiste for å se om det er så mye plass at han kan gi henne en sjel, men som kjent vil Anitra heller ha smykker enn sjel.

"Cisterne" kommer fra latin cisterna = vannbeholder, men også dette ordet er avledet av cista = kiste.

15.07.00 (60)

"Pass" er et ord som har mange betydninger på norsk. I uttrykket "Det var til pass for deg" har vi det latinske passus = skritt, jf. fransk pas. Det nedertyske to passe betyr egentlig "i riktig målestokk," og det ligger bak når vi sier at en person har oppført seg upassende.

Vi har det samme i "å være utilpass" = dusement, og i eldre norsk brukte man her formen upasselig.

I Jeppe på Bjerget blir det sagt at Jeppe er upasselig, dvs. syk, og vi har nyere eksempler. I 1899 skrev Aftenposten om et forestående sykkelritt mellom verdensmester Wilhelm Henie og norgesmester Aksel Gresvig, og i omtalen het det at Gresvig "i noen dager har vært meget upasselig på grunn av forkjølelse".

At pass blir brukt om (omtrentlig) mål, finner vi allerede i Peder Claussøn Friis' verk 'Norrigis Beskrifuelse' fra 1613, der det heter at Vardø "ligger ved en Pas under den 70 Grad".

Pass kunne også bli brukt om omtrentlig tid. Peer Gynt spør kapteinen i Nordsjøen om skuta vil være i havn ved daggry, og kapteinen svarer: "Så ved pass, i fall ikke natten blir altfor hvass". I dag er uttrykket foreldet i norsk, men på svensk er "vid pass" fremdeles brukbart.

"Pass" for reiser i utlandet har en annen opprinnelse. Det stammer fra italiensk passo, som er en kortform av passaporto = eg. tillatelse til å passere en havn. Første ledd i ordet er imperativ av latin passare = seile forbi, og en passasjer var opprinnelig en person som var på gjennomreise. Fra fransk har vi en passant = i forbifarten, og vi sier at en mote er passè. Melde pass i kortspill kommer også fra fransk, fra passer = eg. la spillet gå forbi.

"En passer" i geometrien går tilbake til latin compassus = omkrets. På fransk heter en passer un compas, mens tyskerne sier ein Zirkel.

"En passiar" har et helt annet opphav. Det var opprinnelig et krigsråd som ble holdt på et skip i marinen, og ordet kommer antakelig fra malayisk bitsjara, over nederlandsk pitsjaring. En annen teori går ut på at opprinnelsen er det latinske substantiv passer = spurv, og i så fall skulle ordet bety fuglekvidder, det at alle snakker i munnen på hverandre.

[ til topps ]

08.07.00 (61)

Støvets år

Det heter i Første Mosebok at da Adam og Eva hadde spist det fatale eplet, sa Gud til Adam: "Støv er du, og til støv skal du vende tilbake," og støvets år er derfor blitt brukt som grense for den tid som er menneskene beskåret her på jorden. I følge Bibelen skulle det være 70 år, for i Salmenes bok heter det: "Vårt livs tid, den er sytti år, og når der er megen styrke, åtti år".

"All kjødets gang" stammer fra Første kongebok, hvor den døende David sier til sønnen Salomo: "Jeg skal gå all kjødets gang; så vær du sterk og vær en mann!" I nyere bibeloversettelser heter det: "Jeg går all jordens vei ..."

Å gå til sine fedre – om å dø – har vi fra Dommernes bok 2:10.

"Å beskikke sitt hus" har vi også fra Bibelen. I Annen kongebok står det at da kong Esekias ble dødssyk, kom profeten Jesaja og sa: "Så sier Herren: Beskikk ditt hus! For du skal dø og ikke leve lenger". Men Esekias vendte sitt ansikt mot veggen, gråt høyt og ba inntrengende til Gud. Det førte til at Herren sa: "Jeg har hørt din bønn, jeg har sett dine tårer. Se, jeg vil helbrede deg, og jeg vil legge femten år til din alder."

Også Mor Aase ville beskikke sitt hus, for på sitt dødsleie sier hun til Peer Gynt: "Hent heller postillen i kottet, / jeg er så urolig til sinns ..." Som kjent vil Peer heller til Soria Moria slottet, til gilde hos konge og prins.

Postiller hadde man i mange norske hjem i gamle dager, selv om det for øvrig var smått med bøker, og en postill var en samling prekener eller andre religiøse tekster. Ordet er oppstått av prestenes formulering "post illa verba sacrae scripturae" = etter disse ord fra den hellige skrift. Det ble sagt når de hadde lest dagens tekst fra Bibelen og så gikk over til å utlegge den.

Postillene ble gjerne brukt til høytlesning og oppbyggelse rundt om i hjemmene.

01.07.00 (62)

"Å ledsage" kommer av norrønt leid = vei, pluss segja = å si, så ordet betyr egentlig "å si veien." I sagatiden var "einn leidsagi" en veiviser. Vi har også ordet i skipsleia og langt av lei. En ledestjerne – norrønt leidarstjarna – betydde egentlig "veistjerne."

"Å stå i ledtog med" har samme opphav. Først betydde det å være ifølge med en annen, men senere ble det bare brukt om å være med på noe ulovlig eller kritikkverdig.

"Den lede satan" inneholder det norrøne adjektiv leidr = ond, forhatt, og det tilsvarende substantiv leida = ulyst, motvilje, er bakgrunnen for å føle lede ved noe.

Å se skjevt til noen kommer fra Første Samuelsbok, hvor det blir fortalt at da Saul og David kom tilbake fra krigen mot filisterne, kom dansende kvinner ut mot dem og sang: "Saul slo tusenere, men David slo titusener". Deretter heter det: "Fra den dag så Saul stadig skjevt til David".

"Innful og bondeful" kommer fra norrønt fùll, råtten, stinkende. Vi har en variant av ordet i dialektuttrykket fu, som kan betyde både podeks og vulva, av norrønt fud.

Det norrøne fudflogi var en mann som rømte fra sin festarmøy før bryllupet, mens en jente som stakk av i samme situasjon, ble kalt ein flannfluga, av flann = penis og fluga = noe som flyr eller flykter.

"En bleikfis" var opprinnelig en person som skrantet fordi alvene hadde blåst en sykdom på ham. Det samme ligger i elveblest og i å ha en gusten hudfarge, som skulle skyldes alvenes gust = pust.

I Håkon Herdebreis saga, kapittel 12, hører vi for øvrig om en mann i Bergen som var blitt bleik fordi han hadde latt seg årelate. Da han ble mobbet for dette, førte det til et slagsmål som høvdingen Erling Skakke blandet seg inn i, og 14 mann ble drept, forteller Snorre.

"Jypling" har ifra norrønt djùplendingr. Ordet betydde en underjordisk, men gikk etter hvert over til å betegne en umoden kjekkas.

17.06.00 (63)

"Å være lett på tråden" har en uviss opprinnelse. Den danske filolog Kristoffer Nyrup mente at tråd i denne forbindelse var avledet av verbet å trede. At en kvinne var lett på tråden, skulle bety at hun var lett – eller løs – på foten. Andre tror at uttrykket først ble brukt om kvinner som var sjuskete i søm eller spinning, og at det senere ble sagt generelt om kvinner som ikke var så nøye på det.

"Den røde tråd" er av relativt ny dato, og opprinnelsen kan tidfestes nøyaktig. I den engelske marine hadde man oppdaget at det ble stjålet tauverk, og det ville man han slutt på. I 1776 ble det derfor bestemt at i alt tauverk som skulle brukes i flåten, skulle det bli spunnet inn en rød tråd, som viste at tauene var kronens eiendom.

"Trekke i trådene" kommer fra dukketeater, hvor artisten holdt alle tråder i sin hånd. Han dirigerte sine marionetter, og en marionett var opprinnelig en liten figur som forestilte jomfru Maria.

"Komme til hektene" har vi fra dansk, hvor hekter kunne bety penger. Først ble det sagt om en som fikk tilbake verdier han hadde mistet, men senere ble det brukt i overført betydning.

Gå fra konseptene henspiller på taleren som har skrevet ned – konsipert – det han skal si, men har mistet manuskriptet og derfor blir stående fast eller kommer ut av det.

"Strø sand på" stammer fra den tid da man ikke hadde trekkpapir, dvs. før 1870. Tidligere strødde man fin sand over det man hadde skrevet, og på alle skrivebord sto en lite bøsse med sand til det bruk. "I sted" er en tertefin variant av i stad = nylig, som går tilbake til det norrøne "tegar i stad" = straks på stedet. I noen dialekter bruker folk uttrykket om den nærmeste framtid – Jeg skal gjøre det i stad – og slik kunne det også bli brukt i norrønt.

"Tertefin" kommer fra nederlandsk tertlik = fin, snerpet, og ordet henger sammen med sart = lite robust.

"Robust" har vi fra latin robustus = kraftig, av robur = styrke.

[ til topps ]

08.04.00 (64)

"Kaste den første sten" har vi fra Johannes' evangelium 8:7. Der blir det fortalt at fariseerne kom med en kvinne som de stilte foran Jesus og sa: "Mester! Denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i hor. I loven har Moses foreskrevet at slike kvinner skal stenes. Hva sier du?"Jesus svarte: "Den av eder som er uten synd, han kaste den første sten mot henne". Jesu ord henspilte på den jødiske tradisjon at anklageren skulle kaste den første sten mot den dømte.

"Himmelropende" har vi fra første Mosebok, hvor Herren sier til Kain: "Din brors blod roper til meg fra jorden".

"Himmelfallen" kommer fra Lukas' evangelium, der det fortelles om Satan som falt ned fra himmelen, mens "å sette himmel og jord i bevegelse" stammer fra profeten Haggai.

"Et slag i luften" har vi fra Paulus' første brev til korinterne 9:26 og "roten til alt ondt" fra hans første brev til Timoteus.

Bank i bordet!

I alle kristne land har man skikken med å banke i bordet hvis man har sagt noe som kan lyde overmodig, jamfør engelsk Touch Wood, fransk touchez du bois, tysk Holz anfassen.

Opprinnelig het det at man kunne sikre seg mot ulykker ved å røre en flis av korset, senere greide det seg med et kirkeinventar og enda senere med en kirkedør. Gjenstanden måtte imidlertid være av tre, og handlingen innebar at man søkte beskyttelse under korset.

"En jeremiade" – en langtekkelig klagesang – kommer rimeligvis fra profeten Jeremias. Han var ingen munter mann, og han brukte svært mange ord for å uttrykke sine dystre profetier.

"Gråt og tenners gnidsel" stammer fra Matteus' evangelium, hvor Jesus forteller sine disipler hva som skal skje ved verden ende. Da skal englene gå ut og skille de onde fra de rettferdige, og de onde vil bli kastet i ildovnen, hvor det skal være gråt og tenners gnidsel.

"Tåreperse" går tilbake til en salmebok som ble utgitt av den danske presten Jesper Rachløv i 1684. Boka hadde tittelen 'Taare-Perse, Gudelige og aandelige Sange' og kom i mange opplag.

04.03.00 (65)

– Da jeg var barn, leste jeg i bladet 'Magne' en fortelling hvor forfatteren brukte uttrykket "legge glødende kull på ens hode". For et barn hørtes det nifst ut, og jeg vet ennå ikke hva det betyr. Har du en forklaring? L. M., Rykkinn.

Det betyr å gjengjelde ondt med godt, for når vi er snille mot en som har opptrådt stygt mot oss, vil han få samvittighetsnag. Tanken – som vi også finner i Jesu Bergpreken – er vakker, selv om mange har erfart at det kan være så som så med anger og botferdighet hos onde mennesker.

Uttrykket blir gjerne forklart med en henvisning til Salomos ordspråk 25:21-22. Der heter det: "Hungrer din fiende, så gi ham brød å ete, og tørster han, gi ham vann å drikke. For da samler du gloende kull på hans hode, og Herren skal gjengjelde deg det". (Å gløde het i norrønt språk "at glòa," og formen levde lenge i vårt språk, selv om den nå er død.) Teologer sier gjerne at det bare er et symbolsk uttrykk, men noen har ment at det beror på en feilaktig oversettelse. Den riktige form skulle være "for da samler du gloende kull på hans ildsted."

Mye tyder imidlertid på at uttrykket er eldre enn kristendommen. I en demotisk historie fra det gamle Egypt blir det fortalt om tyven Chaemvese som trenger seg inn i trollmannens Noferkaptahs gravkammer og stjeler fra ham en tryllebok. Trollmannen tar det med ro, for han vet at boken bare vil skade tyven, og at han vil bli nødt til å levere den tilbake. Det skal også skje i samsvar med en gammel ritus – tyven må ha en gaffelstav i hånden og et bekken med brennende kull på sitt hode.

Det hele ender slik trollmannen har sagt. Etter at Chaemvese har vært utsatt for en alvorlig ulykke, innser han sin forbrytelse og følger riten. Han går tilbake til gravkammeret med brennende kull på hodet, og trollmannen gir ham en vennlig mottakelse.

08.01.00 (66)

"En offentlig hemmelighet" – noe alle vet, men som skulle vært holdt hemmelig – stammer fra den spanske dramatiker Calderóns skuespill 'El secreto à voces,' som ble oversatt til tysk med tittelen 'Das öffentliche Geheimnis.'

"En dyd av nødvendighet" går tilbake til kirkefaderen Hieronymus.

"I et nøtteskall" – med få ord, konsentrert – har vi fra engelsk In a Nutshell, men uttrykket har sin opprinnelse i latin. I Plinius den eldres 'Historia naturalis' blir det referert at Cicero hadde sagt at et håndskrift av Iliaden var så lite at det kunne få plass "in nuce" = i en nøtt.

"Landsfader" er et begrep som går tilbake til den catilinariske sammensvergelse i Roma i år 63 f. Kr. Da Cicero hadde avslørt Catilina, ga romerne ham ærestittelen "pater patriae" = fedrelandets far. Den samme tittelen ble senere gitt til flere romerske keisere, bl.a. Augustus. Da han døde, ville senatet gi hans enke Livia tittelen landsmoderen – mater patriae – men Tiberius motsatte seg dette.

"En mesen" – en rik person som støtter kunstnere eller vitenskapsmenn – er også et begrep vi har fått fra det gamle Roma. Det er avledet av Caius Maecenas, en steinrik romer som ga økonomisk hjelp til Horats og andre diktere.

"Et lukullisk måltid" stammer fra den romerske gourmet Lucullus. Han var en dyktig hærfører som på sine eldre dager arrangerte overdådige middagsselskaper, hvor gjestene delikaterte seg med påfuglhjerner og lignende snadder.

"Gastronomi" er avledet av gresk gaster = mave og kulinarisk av latin culina = kjøkken.

Være liv laga

Både de gamle romere, grekerne og våre egne vikinger var fatalister, og i norrønt språk hadde de uttrykket "vera svá laginn" = bestemt (slik) av skjebnen. Ivar Aasen forklarer liv laget som "beskikket at leve".

Dagsavisen ...

Neste post :: oversikt :: forrige postering

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no