Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Pønkens død

Her er du nå :: www » no » blogg » 2008 » 3.T » punkeblogg

Per A. Risnes jr. anmeldte bandet The Kills album Midnight Boom i Dagens Næringsliv for 19-24. mars (2008). Til slutt kunne vi lese:

De korthugne tekstene har forfriskende one-linere som ikke pakker sannheten inn i bomull:
«Time ain't gonna cure you, baby, time don't give a shit. Time ain't gonna cure you, honey, time's just gonna hit, on you.»
Det er noe Pete [Doherty] burde legge seg under hatten.

Undertegnede blogger finner det underlig hvordan fortidens opprør umerkelig ble transformert til rene markedsmekanismer. I fredagsmagasinet D2 for 22. august (2008) kunne vi lese om tidlig norsk skatekultur, hvor den ikke ukjente Joachim Trier ble blant annet sitert slik:

– i et samfunn som har assimilert alt opprør.

Skribent Osman Kibar kom med en utdypning, da han skrev om Joe Corré i et av D2-magasinene for oktober (2008). Corré var sønn av Malcolm McLaren, «mesterhjernen bak punkbandet Sex Pistols», og Vivienne Westwood, «punkmotens grande dame».

Punkens død

– Det som har skjedd med punken, er ikke helt ulikt det som skjedde med rock 'n' roll. Da rock 'n' roll startet i USA, ble det sett på som en forferdelig kraft som nesten skulle ødelegge landet. Til slutt ble det akseptabelt for alle. Det samme skjedde med punkrocken. Du kan ta det til et visst punkt. Men etter en tid blir det så populært at det destruerer seg selv. Det slutter å virke fordi det blir akseptert av normaliteten. Det blir en akseptert form for søppel, som ikke handler om å forandre noe, men om hårsveis, skinnjakker eller en poplåt. Og bestemoren din liker det.
– Da jeg vokste opp på syttitallet, laget du dine egne klær. Du tok et gammelt stoff, rev det opp og sydde på masse ting, laget alt selv. Du trengte ikke å kjøpe noe som helst. Du trengte ikke å kjøpe en dyr skinnjakke for å være en punkrocker. Denne gjør-det-selv-tilnærmingen er borte for godt. Stadig å konsumere nye klær er det som gjør deg til en god borger. Du kan skifte attityde hver helg for en billig penge. Du kjøper masse klær du ikke trenger, med penger du ikke har, og ender opp med å se ut som alle andre.

So, what's left?

Audun Vinger ga en gjenkjennelig beskrivelse av dagens musikkbilde, da han i avisen for 20. oktober (2008) anmeldte Bjørn Eidsvågs skive Pust:

Eidsvåg har en spesiell evne til å skrive lodne, melodiøse låter som har passe doser kvasi-eksistensiell brodd og selvransakende mannsrollegrubling. Det har gjort ham til en slags nasjonalskald: en from, men funky Cornelis Vreeswijk fra Jens-landet.

En lik ideologisk tomhet nevnte Ola A. Hegdal, da han anmeldte Peter Robinsons oversatte krimroman En bit av mitt hjerte i avisen for 4-5. oktober (2008). Et stykke uti teksten sto følgende:

Det er faktisk mulig å like musikken uten å dyrke livsstilen.
Robinson vender søkelyset mot de mørke sidene ved hippietiden, hvordan «peace and love» brått kunne slå over i ondskapen og sadismen til en Charles Manson. Han setter også spørsmålstegn ved den seksuelle revolusjonen – om det virkelig var et fremskritt at kvinnene mot slutten av sekstitallet ble forventet å gå til sengs med alle som meldte sin interesse.

Interessant å se hvordan han poengterte vendepunktet fra kjærlighetsbudskap til fysisk destruksjon – en transformasjon også pønken stiftet bekjentskap med.

hva kom ut av dette da, tro?

Dette ble, med andre ord, enda en postering hvor din ydmyke blogger reflekterte rundt egen posisjon i en-eller-annen samfunnsstruktur – i et mentalt landskap kanskje ikke så langt fra en formulering som Kjetil Rolness leverte til Dagbladet i juni, i teksten 'Rockens røst i livets høst':

Om nostalgigantomani og ... å forstørre sin fotnote i rockhistorien ... Ingen er for liten eller perifer til å påkalle seg storhet.

Men jeg er ikke helt sikker på om jeg var enig med Rolness på det punktet. Den store historien består jo av mange små, eller mindre historier. Sex Pistols ville ikke ha vært store uten et publikum. En løselig samling av personer er jo bærere av individuelle småhistorier, ubetydeligheter, og hvem kan vel bedømme hvilken som er viktigst?

Mer ...

I D2 for 3. oktober (2008) fikk vi presentert et portrett av den mystiske japansk-franske motedesigneren Rei Kawakubo. Rei ble blant annet konfrontert med begrepet «den japanske skolen», hvorpå hun repliserte:

For meg spiller det ingen rolle hvor jeg kommer fra. Vi er alle ulike nå.

Hvilket vel oppsummerer vår pluralistisk tidsånd temmelig presist, og frodighet trenger vi/jeg! Men det bør selvsagt være en smule innhold også. Audun Vinger slaktet for eksempel Ingerid Stenvold som ny programleder for Lydverket i avisen for 26. september (2008). Blant annet kunne vi lese at Stenvold var en god presentør, men:

Spisskompetanse teller like mye som programlederkompetanse når det kommer til kulturuttrykk når det gjelder pop og rock.

Og like etter:

Den faretruende reklamespoten hvor Stenvold sammenligner trangen til musikk med den etter sjokolade, kan få det til å gå rundt for noenhver. Ikke nok med at det er sex og dop denne musikkens kraft som regel blir forknippet med, sammenligningen gir også indikasjoner om at musikk først og fremst har noe med forbruksnytelse å gjøre. Men nå må jeg ikke anmelde baksideteksten.

Vinger tok seg fint inn igjen, med henvisning til baksideblurb, som det også ble benevnt som. Avslutningsvis skrev Vinger:

Det er ikke meningen å være en grinebiter: finanskrisen og ungdommens råskap opptar meg mer. Men det må være lov å forlange mer av kulturformidling man selv er med å betale for.

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no