Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Operettearkitektur

Her er du nå :: www » no » blogg » 2008 » 3.T » arkitekturblogg

Iberiasneglarkitektur

I artikkelen 'Monet for Nothing' i magasinet D2 for 1. august (2008), kunne vi lese om nye kjøpesentre som ødelegger det offentlige fellesrom i våre byer og gamle handelsmønster. Et stykke uti kunne vi for eksempel finne følgende karakteristikk, formulert av arkitekturprofessor Jan Olav Jensen:

– Storsenteret er en urban iberiasnegle. Det spiser opp alle ressursene som kunne styrket bylivet, forstyrrer den sosiale økologien og etterlater seg en urban ørken, sier den prisbelønte medgrunnleggeren av arkitektkontoret Jensen & Skodvin:
– Inne i Sandvika Storsenter er det et yrende liv. Men livet er kapret fra fellesskapet og ført over til Olav Thons aksjeselskap. Denne type senter er som en soppvekst, et slags ugress som har tatt fullstendig overhånd. En klok bonde vil aldri la noe slikt skje med sin åker. Politikerne har fattet veldig gale byplanvedtak i denne saken.

Definisjoner, plan og trend

Stipendiat ved Arkitektur- og designhøgskolen Erling Dokk Holm skrev i Dagens Næringsliv for 7. august (2008) om kapitalprosessene i Bjørvika, blant annet:

En tomt er i utgangspunktet ingenting verdt. Men når den blir gitt en reguleringsplan, forvandles den til et verdipapir, som professor ved UMB Elin Børrud har påpekt.

Under vignetten arkitektur presenterte Dagens Næringslivs fredagsmagasin D2 badelivshistorie i utgaven for 5. september 2005. Fra journalist Mette Karlsviks penn fikk vi blant annet en oppklaring i begrepet brutalisme:

Hallen ble bygd ifølge den rådende arkitekturtrenden, som var «bruit»; rå og basal. Den norske betegnelsen «brutalisme» blir iblant misforstått som «brutal». Dette var poenget: Betongen skulle være synlig, og murfasaden enkel. Dette handlet mindre om idealisme og mer om estetikk: Corbusier og andre toneangivende, franske arkitekter frontet det sanne, ekte, det som ikke hadde en «falsk fasade».

En kitschsk komedie?

Dagens Næringsliv har jo i et års tid levert et temmelig glossy (og tidvis temmelig intetsigende) fredagsmagasin ved navn D2. Responsen på magasinet er blandet i pressen, men det er tydelig at det ligger rikelig med penger bak produktet, som vel helst omtaler og dekker livets mer luksuriøse sider og materielle goder. I D2 for 24. oktober (2008) ble luksusarkitekt Finn Sandmæl portrettert av Daniel Butenschön. Om en Sandmæls kreasjoner på Oppdal kunne vi lese følgende:

Røkke-tunet er et kråkeslott i Pippi Langstrømpe-stil, en Ivo Caprino-kulisse, et makkverk med bunad på, jålete og vulgært. Byggherren måtte lide av stormannsgalskap og de nyrikes mangel på proporsjon.
Arkitekturen ga kitsch et ansikt.

Den stormunnede arkitekten likte tydeligvis oppmerksomhet, slik jo forvokste guttebarn gjerne gjør. Ett av hans lett repetative lyskespark går ofte i retning av kvinner, og intervjueren fant det betimelig å stille spørsmålet:

– Er du overrasket over at mange oppfatter deg som kvinnefiendtlig?
– Ja, fordi folk henger seg opp i de kvinnegreiene og ikke det jeg vil til livs, nemlig udugeligheten og korrupsjonen. Arkitekt-Norge er styrt av Gutteklubben Grei, med Forbundets mektige presidenter og arkitektfirmaer som Snøhetta i spissen. Men den nye operaen er jo fullstendig på trynet! Jeg har aldri vært så skuffet som da jeg så de dårlige løsningene og det dårlige håndverket. Herredoen er det verste jeg har vært med på og taket er en skandale. Og i konkurransejuryene sitter det bare en ambulerende masse av såkalte forståsegpåere som premierer hverandre.

Disse benevnelsene på kvinnekjønn vitner, i undertegnedes øyne, om et skamfert guttebarns kjønnsbilder – noe som Sandmæl gjerne kan plage sine nærmeste med, men for Guds skyld ikke plage offentligheten med. Men det var absolutt interessant å se at han trakk frem de mer mislykkede sidene ved den nye operaen.

Etter å ha lest lovende og panegyriske kritikker i samtlige aviser, fikk jeg sist sommer omsider anledning til å beskue den overprisede bygningen midt i gamle Oslo. Etter et par timers kjøring fra Kongsberg, var det første jeg gjorde å oppsøke herretoalettet. Allerede ved hovedinngangen slo eimen av urin imot meg. Man kan godt si at pissoarene var interessant designet, men likefullt var toalettene en stinkende affære i sommervarmen – en godt designet kloakk?

Sixten Nordström var av en helt annen oppfatning. I Dagens Næringsliv for 8. juli (2008) kunne vi innledningsvis lese:

Verden har i Oslo fått et nytt, praktfullt operahus. Det ligner ikke på noe annet operahus. Arkitektonisk er det fantasifullt, funksjonelt er det gjennomtenkt i den minste detalj, plasseringen er effektfull og akustikken er fenomenal. Det er ganske enkelt et fantastisk verk operaverdenen og Norge har fått, på alle måter.

Men som Alf Marius Opsahl skrev i Dagens Næringsliv for helgen 18-19. oktober (2008), da manusforfatter Alf R. Jacobsen ble tillagt følgende selvkritiske utsagn:

Dumhetens alter er som et liggende åttetall. Det er uendelig.

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no