Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Pengegrisen og pengekrisen

Her er du nå :: www » no » blogg » 2008 » 3.T » Gullkalven

Morten Ånestad leverte en tankevekkende artikkel om pengekrisen i Dagens Næringsliv for 27-28. september (2008). Ånestad hadde vært i London og snakket med den britiske strategen Albert Edwards, en fyr med «stjernestatus i finansdistriktet» og bakgrunn fra Société Generale. Under overskriften Advarer mot global kollaps kunne vi blant annet finne en lettere dialogorientert betraktningsvinkel:

– Vi vil få en global resesjon. I USA og Storbritannia vil en få en dyp resesjon.
[Ånestad:] Hva betyr det?
– En dyp resesjon vil bety et fall i bruttonasjonalproduktet på to prosent på årsbasis.
Edwards fnyser av redningspakken til den amerikanske finansministeren Henry Paulson.
– Glem Paulsons redningspakke. Han har null kredibilitet. Det vil bli redningspakker på rekke og rad. Det vi har sett til nå, er bare subprime boliglån. Du vil få prime-lån, selskapslån, lån til private equity og obligasjonsmislighold [som] vil gå gjennom taket. Du vil få kolossale tap innenfor alle former for lånevirksomhet. Det vil bli et kaos. Jeg har sagt det før og kan gjerne gjenta det. Det kan ligne på Japan, men det blir mye verre, sukker Edwards.
Fem år senere
Edwards minner om at japanske banker først fikk problemer i 1995, fem år etter at boblen brast i Japan.
– I 1995 kom den andre nedgangen og bankene startet å tape. Det er det samme her. De sier at bankene her er bedre kapitaliserte her og at japanske banker bare var rot. Men japanske banker var ikke rot i starten. De ble det bare senere da deflasjonen ble en realitet. Bankene har ett stort problem. Men bankene er ikke problemet. Bankene er bare et symptom på problemene. Problemet er at økonomien kollapser, sier Edwards.

At «økonomien kollapser» er jo en besnærende idé – for noen av oss som ikke eier stort fra før av og som heller ikke har stort å tape. Edwards unnlot heller ikke å peke ut syndebukken:

– Greenspan er den hovedansvarlige for denne boblen og kollapsen, sier Edwards.
– USA hadde i år etter år et tosifret vekst i pengemengden, formuesprisene gikk opp mens sentralbanken sa at en ikke kunne stoppe bobler fra å bli skapt, men at en kunne rense opp i rotet etterpå. Det er oppskriften på hvordan kredittboblen skaper en annen boble, boligboblen, sier han.

Gullkalven

Dagen etter bidro Tor Slette Johansen med en enquête på baksiden av avisen. Det var tidligere ministre og samfunnsstørrelser som Thorbjørn Berntsen ("Leppa fra Grorud"), Johan J. Jakobsen og Sigbjørn Johnsen som ble stilt spørsmålet Hvor skal dette ende?. For undertegnede var det likevel Åse Kleveland – direktør for rikskonsertene og kulturminister for Arbeiderpartiet i perioden 1990-96 – som overrasket med litt perspektiv:

– Den verden som vil kjempe seg opp av hengemyra om et år eller to, vil se annerledes ut på flere måter. Ommøbleringen av maktforholdene i verden påskyndes. USA blir ytterligere svekket. Vi får en påtvungen reduksjon av den materielle vekst som truer verdens miljø.

To sentrale poeng i løpet av tre setninger:

  1. Forskyvningen av økonomisk hegemoni fra den vestlige verden òg i østlig retning fremskyndes av det pågående krakket.
  2. Innstramming betyr mindre forbruk og lavere belastning på kloden!

+

I Dagens Næringsliv for 4-5. oktober (2008) kunne vi lese et intervju med Jens Ulltveit-Moe, en størrelse i norsk næringsliv. Det var Live Fedog Thorsen som førte pennen og spurte ham ut. Et stykke uti kom et litt klumpete formulert poeng:

– Dominansen i Vesten med anglosaksisk kristenkultur er ikke lenger dominerende. Altså våre ideer om demokrati, korrupsjon og bruken av makt.

Ulltveit-Moes poeng er sentralt, for det er ikke bare pekuniær makt som forskyves i disse dager, men også verdisystemene blir utfordret. Og da trenger vi fleksible hoder, dere!

Kjøtt i mørket

Men ikke alt er helt svart. Under overskriften Lys i mørket i Dagens Næringsliv for 25. september (2008) kom jeg over en usignert notis:

Truende kaos og sammenbrudd i verdensøkonomien er kanskje hverken bra for arbeidsinntekt eller rente – men vi kan vente strålende popmusikk.
En innsender på mediaguardian.co.uks MusicBlog analyserer historien: På 70-tallet var punk like mye det vitale svaret på økonomisk krise som på Pink Floyd, og oppblomstringen av band som The Specials, Madness og Joy Division var ren nettoeffekt av knallhard thatcherisme.
Og popmusikken fra de siste 15 fete årene minner bloggeren om Orson Welles' henvisning til hva som kom ut av 400 år med fred og demokrati i Sveits: Oppfinnelsen av gjøkuret.
Nå ser det derimot ut til at det kan bli fart i sakene.

La oss stemme på Fremskrittspartiet neste år, dere, så blir vel katastrofen fullstendig og rett rundt hjørnet!

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no