Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Canvas Underground :: Pre-PStereo

Her er du nå :: www » no » blogg » 2008 » 2.T » en slags anmeldelse

En merkelig utstilling på Babel i forbindelse med Pstereo: Tre kunsthistorikere i tyveåra kurerte utstillingen Canvas Underground, med tre tilsvarende unge kunstakademikere. Undertegnedes oppsummering: Uforløst.

To av de tre kunstnernes verker hadde lite ved seg, utover å leke med klisjéer.* Likeledes bekreftet fotografiene til Jonas Adrian Lilleengen fellesforestillinger om livet på landet og rurale initieringsriter: Fyllefest på Ørlandet, med andre ord.

Likevel hadde Lilleengens motiver noe tradisjonelt og ortodokst ved seg: Hormoner og skildring av oppvekstår berørte kanskje fler enn undertegnede. For store deler av de fremmøtte, en heller ung forsamling, lå vel perioden ikke så mange år tilbake. Enkle parringsritualer og forsøksvis maskulin kommunikasjon er jo besnærende og kanskje evige rollespill.

Lilleengens velvoksne onkel hadde kommet (roende inn?) til byen og bød på en charmant planlagt spontanopplesning som hyllest til nevøen – en opptreden som satte noen tilstedeværende i herlig forlegenhet, med beskjemmede, nedslåtte øyne og stjålne blikk (en klassiker).

Å kurere curare

Utstillingen var grei den, men den retoriske overbygningen var mildt sagt litt overspent. Kunst er jo personlig, og personlige assosiasjoner har en plass i kunstkritikk, men av og til er plakater og omtaler bedre enn utstilte verk.

Kuratorene hadde sett langt mer i verkene enn hva jeg evnet å tolke inn i uttrykkene, og følelsen av at omtalene omfattet mer kunsthistoriekunnskap enn hva som faktisk var intendert med verkene, kom sigende. Når distansen mellom det assosierte og det faktiske blir for stor, så ryker koblingen og man kan få følelsen av at det går over i velvillige personlige assosiasjoner og digresjoner (kanskje ikke så ulikt innholdet i denne bloggen – det er jo på seg selv en kan kjenne andre).

Utløsende for undertegnedes oppsummering, uforløst, var det overmodige grepet å tillegge Stig Tommy Høviks verk kvaliteter som liknet på Valerie Solanas attentatforsøk på Andy Warhol. Høviks verk var direkte blodfattige, for ikke å si impotente, i forhold til en slik assosiasjon; Det blir ikke sterk kunst av å påberope seg en referanse. En løs parafrase eller hentydende avbildning er ikke det samme som kunst, men kan like gjerne klassifiseres som muntlig nittitallsironi eller tenåringslogikk.

Ellers var det underholdende høy posingfaktor på hele arrangementet. Kle deg ut og bli sett i de rette omgivelsene!

Pre-PStereo

I et annonsebilag for Pstereofestivalen kom jeg tilfeldigvis over spennende tekst. Ulike B/C-kjendiser ble intervjuet om mentale virkninger av festivaler, og Per Fugelli, professor i sosialmedisin ved UiO, kom med følgende utlegning:

– Man bør være forsiktig med å hele tiden oppsøke egen flokk. Det har skumle bivirkninger og skaper stillstand. Man bør være nysgjerrig og allsidig. Noen ganger går man for å se Rosenborg og hyle i kor ...

OK, for å gjenta meg selv til det kjedsommelige: Det er greit å ha et åpent sinn, men blir åpningen for stor så faller vel hjernen ut? Vi går videre:

Vi burde oftere gjøre det motsatte og det utrygge av det vi pleier å gjøre. Festivaler burde ha et mangfold. De burde ha frastøtende rom for å sette seg selv og sine forestillinger på prøve. Vi trenger både motstand og lek. Det har vi jævlig godt av, spesielt ærgjerrige unge strebere i Trondheim. Noen ganger må vi rømme fra det Max Weber kaller "Jernburet". Jernburet representerer plikt og forstand, skjema og prestasjon, regler og rasjonalisering. Stikk av fra det!
Hva gjør det for oss å være en del av noe sammen og føle tilhørighet?
– Da vil jeg sitere Marcel Proust. Han kødder med Shakespeares sitat og sier "Å tilhøre eller ikke tilhøre, det er spørsmålet". Og det er veldig sant. Spørsmålet er om du hører til et sted. Det er viktig for oss mennesker å tilhøre noe, det er en del av helsens grunnmur.

* Mikkel Bugge ga et portrett av samtidskomponist Lars Petter Hagen i Dagens Næringsliv for 2-3. august (2008). Et stykke uti teksten ble styreleder for Norsk Komponistforening, Asbjørn Schaatun, sitert slik:

– I Norge dyrker vi de kunstnerne som gjentar seg selv, som Stein Mehren eller Frans Widerberg, mens Lars Petter kan plutselig finne på å gjøre noe nytt.

Hvilket vel mer eller mindre obligatorisk for en pønker – gammel eller ei.

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no