Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Mamma Mia!

Her er du nå :: www » no » blogg » 2008 » 2.T » Fingerpuling

Spandex og Lycra

Det er mye moro å lese i avisene, spesielt når Tommy Ollon Olsson anmelder saker og ting i Morgenbladet. 18. juli (2008) fikk Olsson publisert artikkelen King Kong Song, en anmeldelse av filmen Mamma Mia!, og vi kunne blant annet lese:

Det vil ingen ende ta. Traumet er å anse som en kronisk tilstand. En verkebyll, sprengfull av alt som var feil med min pubertet (så kan man jo argumentere med at ingenting er riktig under puberteten, og det er også helt korrekt, men jeg mener å huske to-tre ting som gjorde den verdt strevet. abba var ikke en av dem). Og om fem år resirkuleres garantert de samme låtene i en annen kontekst: remix-plate, dataspill, dvd-boks, you name it. Hvorfor?
Jeg mener: Vi skjønte det jo allerede første gang, gjorde vi ikke? Og siden det begynner å bli en god stund siden jeg gikk ordentlig lei, sitter jeg og vrir meg i kinostolen av ulyst. Disse folkene burde da ha nok med gryn – kan de ikke bare la ting få ligge i ro der borte i det sene 1970-tallet?
For Mamma Mia! er ikke en god idé (jeg er saktens ikke sikker på om filmen har en idé overhodet, bortsett fra muligheten til å melke enda noen spenn ut av popmusikkens mest misbrukte arv) ...

Tommy er jo en gammal jævel (les: Svartlamonitt), som faktisk husker hvor ille det var, den gang da – et poeng han absolutt ikke utelot, for eksempel ved å skrive:

... allerede den gang så man muligheten for å holde på pengene: Det var jo mye billigere å mime til et kassettbånd enn å spille live. Fansen ville jo uansett bare se rompa til Agneta Fältskog i tight lycra.

Hvilket vel ikke er så veldig langt unna et sentralt poeng i mye populærkultur (for å legge inn en subjektiv generalisering. Nok om meg). Som vanlig var Olssons anmeldelse fylt av velartikulert nedrakking og språklige finurligheter som kan forveksles med intelligens. Et par eksempler:

Uten musikken er jeg redd filmen egner seg best for barn som er såpass unge at de er helt forsvarsløse og ikke klarer å si ifra, og kanskje noen typer husdyr (ikke de med pels).

Inkligens eller ikke, Olsson tok seg nok en gang inn:

Men nå roter jeg; det var jo filmen jeg skulle si noe om. Den er skikkelig dårlig. Jeg har ikke sett noe så meningsløst siden jeg av ren kinoabstinens gikk og så Lambada, den forbudte dans en gang tidlig på 1990-tallet på Kinosentret i Trondheim. Men den gangen fikk jeg i det minste pule etterpå. Etter å ha gitt to timer til Mamma Mia! har jeg ikke engang lyst.

Mer ...

Fingerpuling?

Olssons anmeldelse fikk et etterspill i Morgenbladet for 25. juli, da Sidsel Pape (lektor i dans ved Høgskolen i Tromsø og danseanmelder i VG) kom med tilsvar. Under overskriften Ensom kjøtteter blant kåte grønnsaker skrev hun om «heteronormative kjønnsroller» (og Olssons seksualliv):

... det er ikke bare fordi Olsson er en ensom kjøtteter blant kåte grønnsaker at han hater Mamma Mia! Jeg trer gjerne støttende til med en begrunnelse han ikke oppgir: Når kvinner tar over leken, seksualiteten og nyter (seg) selv i all offentlighet, da blir noen menn fulle av hat. Ikke særlig rart, for hvem gir frivillig opp sitt privilegium som seksuell premissleverandør og hovedperson i andres liv? Da blir abba teit. Olsson hater Mamma Mia! fordi han ikke er mann nok.

Morsomt! Nok en forkvaklet gammelfeminist ut av skapet!

Mer ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no