Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

USAnia

Her er du nå :: www » no » blogg » 2008 » 2.T » tannløse kompiser i lykkeland

I Dagens Næringsliv-magasinet D2 for 2. mai (2008) skrev Øyvind Holen om Robert Franks skoledannende fotobok fra 1958, The Americans, som kom i restaurert (og lett redigert) nyutgivelse. I den anledning hadde Holen møtt et par fotografer, heriblant Morten Andersen. Innledningsvis kunne vi lese:

Der det offisielle USA på midten av 1950-tallet fremsto i en rosenrød sky av patriotisme, fremtidsoptimisme og sunt forstadsliv, knipset Frank en hverdag preget av raseskille, samlebåndsarbeid, misnøye, mistenksomhet, resignasjon og sinne. «Driveby»-fotografiet var arbeidsmetoden, for Frank hadde ikke tid til å bli kjent med objektene sine. Han skulle videre til neste by, neste småsted, og visste ikke hva objektene hans het eller hvem de var. Han snakket bare med én av dem – en kvinne som giftet seg i Reno. Hun ringte hjem fra en telefonkiosk for å fortelle nyheten, men da la faren bare på røret.
– Han hadde ingen agenda, ingen oppdragsgivere, og brøt med alle regler innen kunstfoto og dokumentarfoto, mener Andersen.

Mot slutten ble fotograf Veroniva Melå sitert slik:

– Han tok et oppgjør med fremtidsoptimismen og skjønnhetskulturen, og ga oss fotografer selvtillit når det kommer til å forholde seg til sosiale spørsmål.

Tannløse kompiser

I D2 for 6. juni (2008) kunne vi under overskriften Tannløse kompiser lese om femti- og sekstitallets produktmaskoter, eksempelvis den eldre Michelin-mannen. Det var Karl Eirik Haug som anmeldte boken meet mr. product av Warren Dotz (2003). Et stykke uti bokomtalen skrev Haug om sekstitallet, da ...

Reklamens gullalder var over fordi magien ved det amerikanske forbrukersamfunnet var begynt å blekne. Glisene til reklamefigurene virket med ett mer irriterende enn sjarmerende. Katastrofer som Vietnamkrigen og president Nixon fikk folk til å våkne. Motkultur ble mainstream.

I en anmeldelse av Brian Wilsons skive That Lucky Old Sun i Dagens Næringsliv for 27. august (2008), presterte Audun Vinger formuleringen:

... et bilde som i all sin enkelhet oppsummerer illusjonen av vestkyst-Amerika, før sekstitallet ble stygt og vanskelig.

Amusant

I magasinet D2 for 26. september (2008) kunne vi lese om livsforlengelse for rike amerikanere (hvilket vel er noe av det vi minst trenger – at amerikanere blir gamle, mener jeg). Artikkelen het forøvrig «Cruiser mot evigheten» og var skrevet av Daniel Goss Butenschøn. Uansett bet jeg meg fast i et parti som liknet mistenkelig på en beskrivelse av en tur med Hurtigruten:

[Båten] «Infinity» er utaskjærs og ruller i dønningene på vei til neste utsikt. Lett overvektige, sjøsyke republikanere – de fleste ombord mener at Barack Obama er en kommunist, og det vil de gjerne snakke om – skjener mot middagsserveringen i restauranten akterut. Dønninger eller ei, de hyppige måltidene er turens sosiale ryggrad.

Lykkeland – la, la, la ...

Journalist og musiker Ole-Martin Ihle leverte en morsom sak til fredagsmagasinet for 20. juni (2008), da han skrev om Jakten på lykken. Etter formuleringen Alexis De Tocquevilles observasjon av «så mange lykkelige mennesker, rastløse midt i overfloden» kunne vi lese:

Amerikanere er ikke lykkeligere enn andre, med de har noen åpenbare fordeler. Simpelthen fordi de fleste av dem tror på samfunnets meritokratiske løfte om like muligheter, er de mer optmistiske i forhold til fremtiden enn for eksempel europeere, som har en tendens til å stagnere oppgitt ved sin lest. At heller ikke amerikanerne nødvendigvis flytter seg av flekken, spiller liten rolle, så lenge de tror det er mulig.

Mer ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no