Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Skap!

Her er du nå :: www » no » blogg » 2008 » 2.T » Bjørn Gabrielsen i fredagsmagasinet D2

Under vignetten Skap! skrev Bjørn Gabrielsen om hjemlagede overlevelsesduppeditter i fredagsbilaget D2 for 2. mai (2008). Gabrielsen innledet slik:

Jeg er blant dem som ikke får meg til å tro at det alltid skal være lett. Før eller siden kommer den store matvaremangelen til en butikk nær oss, tenker jeg.
Og denne gnagende mistanken er det flere som har. Cormac McCarthys bok «The Road» handler om en fremtid der den eneste maten som er å få, er boksmaten som er igjen fra tiden før katastrofen. I en slik virkelighet skriker selv tenåringsgutter etter ferske grønnsaker.

He-he, litt flash-back til åttitalls undergangsestetikk der, ja, og for eksempel med en assosiasjon til den aktuelle filmen Doomsday, en slags videreutvikling av for eksempel Mad Max iii, men heldigvis uten gamle Tina Turner. Nok om henne.) Det var, som nevnt, overlevelse òg spiring som var tema for sjølberginga denne gangen, og litt uti teksten kunne vi lese:

Tørkede linser kan man lagre svært, svært lenge, og kan derfor være en vettug ting å ha i nødberedskapsboden dersom man er slik skrudd sammen at man venter på tredje verdenskrig eller lignende. De som har sett Charlton Heston-filmen «Soylent Green» fra 1973 vet dessuten at soya- og linseproduktene man kan få kjøpt i fremtiden ikke nødvendigvis er noe man har lyst på. (Hestons meget parodierte avslutningsreplikk «Soylent Green ... is people!» forklarer vel det meste.)
Ekstrem matauk. Men i Skap!s verden er det ikke nok med vennlige tanker om en bærekraftig planet og tilstrekkelige mengder med vitaminer. Mer i vår gate er Ken Neumeyer som i 1981 ga ut boken «Sailing the Farm». Dette er «hard core» selvberging og svart belte i krisehåndtering. Neumeyer veileder sine lesere på ramme alvor i hvordan de kan overleve på havet i årevis dersom krig og sult hjemsøker landejorden. At han selv var vegetarianer og ikke spiste fisk setter bare en spiss på det hele, han tilbyr i stedet en grundig innføring i de forskjellige spiselige sortene av tang og tare.

Og slik gikk teksten med beskrivelser av hvordan man kunne lage vegetabilske melkeprodukter, soldrevne vanndestillatorer og en detaljert beskrivelse av et mellomstorskala spirebrett. Også i D2 for 16. mai fikk vi gleden av Gabrielsens ekvilibristiske evner, da han skrev om ...

Moleskine

En venninne fikk seg en gang en kjæreste som var pen, veltrent og dessuten fransk. Men det er alltid en klump i grøten; han hadde dessverre en pinlig sterk fascinasjon for spin-off produkter fra konsernet som lager Camel-sigaretter. Camel-støvler, Camel-skjorter, Camel-lightere, krus og ølbrikker ... alt syntes han var stas.
Forholdet kunne ikke vare, og la det være en lekse om merketroskap.

Et ganske så typisk gabrielsensk anslag med andre ord, før han benyttet det velkjente paradokstrikset og bekjente sin fascinasjon over Moleskine-notisbøker, og hva man kunne gjøre med slike:

Moleskine har siden [re]lanseringen i 1996 etablert seg som det definitive medium for den oppblomstrende kulturen «journalføring», en mindre privat måte å føre dagbok på. «Journalen» er en reaksjon på teknotjoheien til bloggeksplosjonen, men også en konsekvens av bloggens halvoffentlige form. For hvorfor må man på liv og død skrive dagbok bare for seg selv? Hvorfor ikke lage fortellinger, skryte litt av hva man har vært med på, og lære seg å illustrere og fargelegge igjen? Hvorfor ikke lage en liten notatbok for noen andre? Dermed har nye generasjoner funnet tilbake til hine dagers minnebøker, utklippsbøker og scrapbooks.
I bokhandlene får man også kjøpe egne effektposer til «scrapbooks», med tegneserieaktige snakkebobler med ferdig innskrevet tekst og andre påfunn fra et eller annet trøstesløst klistremerkekontor. Dette er som tyve kroners mms-bilder av kattunger, laget for å kvele din evne til å uttrykke deg på egen hånd, og som er antitesen av alt Skap! står for.

Han tenker og kommenterer godt, den negrodde, som i betraktningen:

Appellen til bøker med blanke ark er at de er så eminent hackbare, de er simpelthen ikke annet enn en plattform for dine påfunn.

For den som eventuelt ikke kjenner Moleskine-produktene, kom en anbefaling på slutten:

På nettet kan man finne sider med skapende mennesker som har solgt sin sjel til en merkevare, for eksempel: moleskinerie.com og flickr.com/groups/mymole.

Moleskine

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no