Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Madonna-slakt

Her er du nå :: www » no » blogg » 2008 » 2.T » Indieverdenens vakreste vrangforestilling

Pasjonsløst oppgulp

Audun Vinger griseslaktet Madonnas seneste skive i Dagens Næringsliv for 26-27. april (2008) – i og for seg ikke så oppsiktsvekkende, i og med at også andre aviser tilbød lignende kritikk av Hard Candy.* Men få skriver like godt som Vinger, som blant annet leverte fragmentet:

Alle har rett til å fronte sin seksualitet, og til å gjøre hva de føler for, men tidvis må jeg holde meg for øyne og ører under avspilling. «Hvor er verdigheten», etcetera.

Spot On! Kan ikke disse gamlingene bare slutte å spille – eller i det minste kunne det vel være et kvoteringssystem for gamliser på musikkfronten. Alle vet jo at det innen rytmisk musikk svært sjeldent kommer noe brukbart fra folk over 25. Som Vinger skrev mot slutten:

Som ellers i hip hop og R&B i dag hører vi klar inspirasjon fra house og techno i produksjonen, men det kunne med fordel ha blitt tatt enda lenger. Hun burde heller ha lagt seg etter produsenter fra Get Physical-labelet, eller i den andre retningen laget en musikal om adopsjon fra Afrika, eller uansett noe mer personlig enn dette pasjonsløse jaget etter å være «where it's at». Ihvertfall med tanke på at hun er flere år for sent ute.

Kjedelig, altså – dønn kjedelig oppgulp uten spor av originalitet. Retire! Og har man ikke noe originalt å komme med, snakker vi vel om husmorpop. Alternativt kunne vi ha snakket om tilstedeværelse og ekte innlevelse i musikken, selv om begrepet American Presence vel ikke er ukomplisert eller helt uten politiske konnotasjoner.

Indieverdenens vakreste vrangforestilling

Spørsmålet om hvorvidt Madonna hadde noe å fare med, ble forøvrig ytterligere kommentert da Vinger anmeldte Scarlett Johanssons debutskive Anywhere I lay My Head i Dagens Næringsliv for 20. mai. Vi kunne lese at:

... piken har bestemt seg for å tolke låtkatalogen til idiosynkrasiens førstesanger.**

Og det var sangeren Tom Waits som ble benevnt på dét viset. Videre kunne vi lese:

Det er dog ikke «egg&sausage»-versjonen av Tom Waits hun konsentrerer seg om, her går hun et skritt til venstre i ikonifiseringen av seg selv. «Lost in Translation» fikk en vel så samlet (mannlig) filmpresse til å spørre seg selv om de var forelsket, sexister, eller kun på sammenbruddets rand. Noen jeg kjenner ble så grepet av Johanssons rollefigur at han måtte ta seg en pils etter filmen. På pressevisning klokken ti om morgenen. Ingen av hennes filmer etter dette har invitert til lignende begeistring hverken på den ene eller andre måten. Men denne platen er derimot et vitnesbyrd om at hun faktisk er indieverdenens vakreste vrangforestilling.
Hun synger som hun snakker, mørkt og nesten litt off-pitch. Det er lett å komme trekkende med Nico som sammenligningsgrunnlag, grunnet det lave registeret på stemmen, og det noe erotisk-kjølige ved hele hennes person. Men vel så mye som det, er det vokalister som Hope Sandoval fra Mazzy Star, eller Sinéad O'Connor (for ikke å snakke om Tanita Tikaram), eller for den saks skyld Jason Pierce fra Spacemen 3 og Spiritualized som faller en i hu. Sistnevntes narkotiske gospelrock kan også brukes som en bøye når det kommer til det musikalske uttrykket.
Det er mye distansert nærvær på platen. Det dirrer. Det drømmer. Mesteparten av æren for dette må tilskrives produsent David Sitek fra det eventyrlige Brooklyn-bandet TV on the Radio. Det putrer og koker oppi gryta, med en kvast 4AD og litt My Bloody Valentine sakte kokt inn. Om Madonna hadde hatt sjel og teft ville hun valgt nettopp ham som samarbeidspartner.

Neste blogg :: oversikt = forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no