Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Hagefesten hos Aschehoug

Her er du nå :: www » no » blogg » 2008 » 1.T » Odd W. Surén (2007)

Jeg ventet meg mye av novellesamlingen Adgangtegn (2007) av Odd W. Surén. Mens jeg var i helvete et par år nylig, var han en av røstene som kom igjennom. Et par utdrag:

Jeg hadde vært på Aschehoug forlags berømte hagefest. Jeg hadde truffet Tormod, min gamle venn og gode kollega, blant andre. Jeg hadde vært høyrøstet og erklært en sympatisk redaksjonssekretær for min forlovede, folk rundt meg lo, det oppmuntret meg til mer bajaseri. Det var i det hele tatt en dag for vidløftige erklæringer, allerede i drosjekøen utenfor en av byens brune puber, hvor noen av oss alltid møtes på vei til hagefesten, erklærte jeg høylytt, til et par kolleger som syntes det var langt mellom drosjene, at jeg anså det som under min verdighet å reise med trikk.
Jeg husker at jeg med det samme tenkte at verdigheten bare nevnes når dens nedre grense skal trekkes. Ingen sier noensinne: Det anser jeg for over min verdighet.
Men vi fikk drosje, i alle fall, og vi kom oss til Hagefesten. Og Åslund, forlagssjefen, som besitter en sjelden kombinasjon av jovialitet og autoritet, kjente nok lusa på gangen, for han så på oss, pekte mot enden av hagen, og ropte: Der nede er krana, gutter!
For andre år på rad regnet det under hagefesten, og arrangørene delte ut regnfrakker av tynn, klar plast. Jeg tok på meg frakken mens jeg snakket med en kollega, og jeg forsøkte å innbille henne – eller egentlig slett ikke, jeg forsøkte vel heller å innbille henne at jeg forsøkte å innbille henne noe, hvilket hun naturligvis var klar over, slik at hun på sin side forsøkte å innbille meg at hun virkelig trodde at jeg forsøkte å innbille henne noe – at regnfrakken min i virkeligheten var en usynlig dress jeg hadde kjøpt av travkusken Atle Hamre, og at den var forferdelig dyr. Jeg fortalte henne at jeg hadde finansiert innkjøpet ved å selge sønnen til en av våre tilstedeværende kolleger, til et barnløst ektepar, altså først kidnappe ham og så selge ham. Der står han, sa jeg så, og pelte på Tormod, min gamle venn og gode kollega, det var sønnen hans jeg stjal. Jeg er veldig lei for det, la jeg til. Jeg skal aldri gjøre det mer. Sorry, altså! Jeg sa at jeg hadde fått 25 000 kroner for guttungen. Jeg tok til og med Tormod i hånden og unnskyldte meg, men om det var fordi jeg hadde solgt sønnen hans, eller fordi jeg bare hadde fått 25 000 kroner for ham, gikk neppe helt tydelig fram av unnskyldningen.
Jeg var kort sagt i strålende humør.
Og senere var det middag for noen få av oss, utvalgt etter for meg ukjente kriterier, enda senere befant jeg meg på Kunstnernes Hus, hvor jeg, nær sagt min vane tro, fant det på sin plass å kommunisere med omverdenen på språk jeg ikke behersket. Og der, etter noen lange tirader på tullerussisk til min russiskkyndige redaktør, opphørte plutselig minnet.
21 år etter debuten er jeg veteran på Aschehougs hagefest. Jeg vil påstå at jeg simpelthen kan den festen. Jeg vet hvilket tempo som gjelder, jeg går omkring, leter etter kjente, blir selv oppsøkt, jeg spiser, jeg mingler, jeg finner dokøen i tide, noe slett ikke alle klarer. Denne gangen gjorde jeg alt slik jeg alltid har gjort på hagefesten. Jeg følte meg pigg og frisk. Jeg endte på Kunstnernes Hus, som vanlig, jeg brøytet meg inn i trengselen, snakket med folk, tøvet slik jeg har for vane enten jeg drikker eller ei, alt var slik det pleier å være. Men jeg ble borte, av en eller annen grunn. Fullstendig borte. Jeg gikk meg vill i en privat tåke. Og da jeg kom til meg selv, var jeg edru. Eller slik følte jeg meg i alle fall. Edru. Klar. Ikke dårlig på noen måte. Verken tung i hodet eller urolig i magen. Og jeg så drosjen med skiltet «Oslo Taxi», og bare det at jeg var på jorden, og ikke månen, gjorde meg varm i øynene, og at jeg var i Oslo, der jeg burde være, og ikke i Timbuktu eller Anchorage, der jeg slett ikke burde være, var naturligvis også en lettelse, og jeg hadde penger og mobiltelefon, og jeg viftet med armene og drosjen svingte og stoppet.
Jeg husker at jeg tenkte: Jeg er reddet!

«Jeg», «jeg», «jeg» – denne forfengelighetsimpulsen som Odd W. Surén er så god til å skildre. Og denne gangen hadde hovedfiguren hans klart å rote bort skoene under black-outen, noe som medførte en del kompromitterende videreverdigheter.

Man er 45 år og har ikke begått dumheter i fylla siden 20-årsalderen. Man regner seg for sikker. Et sivilisert menneske, som ikke ligger noen til byrde. En som har kontroll. En som, på sine sjeldne Osloturer, gjerne går fra Kunstnernes Hus og tvers gjennom Slottsparken midt på natten, alene og uten frykt. En som klarer seg, som ikke regner det for sannsynlig å bli utsatt for noe, men som naturligvis har vett til å bekymre seg for mulige ytre farer.
Jeg liker å gå gjennom Slottsparken, selv når det er en omvei, og selv om jeg vet at det ikke er å anbefale. Jeg møter som regel grupper av folk der, og jeg er klar over at uheldige episoder kan skje. Avoid crowds, tenker jeg derfor alltid, av en eller annen grunn alltid på engelsk. Unngå mengder. Det passer jeg på. Det passet jeg nok på nå også.
Farene innenfra hadde jeg glemt å regne med.

© magnus* (Klikk for å se flere av magnus' bilder!)

En helt ubetydelig hendelse

Jeg satt i Ludvig bar på Hotel Neptun i Bergen og snakket med en gammel og hvithåret mann, han virket lærd og reflektert og jeg likte å høre på ham.

Et typisk Surén-anslag, før han fortsatte med selve historien:

Han ville fortelle meg en historie om en bitte liten hendelse, sa han. Noe ørlite som likevel hadde gjort dypt og livsvarig inntrykk på ham, som et apropos til eller snarere en innvending mot noe jeg nettopp hadde sagt, om at det meste her i verden, etter min erfaring, forandret seg etter det mønsteret Thomas Kuhn skisserte i sin bok om paradigmeskifter i vitenskapshistorien. Noe tøyer grensene for det som kan forklares med eller innlemmes i den tradisjonelle forståelsen, så skjer det en brå overgang til et nytt sett av muligheter, sa jeg. Det gjelder i alle forhold, påsto jeg, uten å nevne at jeg siktet til noe helt spesifikt, en diagnose jeg hadde stilt for min egen sinnstilstand noen måneder tidligere, og som jeg nå tenkte på hele tiden.
Den gamle mannen sa at det nok kunne være sånn at det måtte skje et eller annet voldsomt for å ruske opp i noe, i alle fall at det ofte var slik, men det var ikke nødvendigvis et kjennetegn for alle viktige erfaringer. Noen ganger kan noe ørlite åpne for uventede innsikter, sa han. En setning i en bok kan være nok, eller at man plutselig møter et fremmed blikk i en folkemengde, man gjør seg uventede tanker om de andre, og kommer ikke fra disse tankene senere. Man er dyttet ørlite grann ut av kurs.

magnus*

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no