Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Me-TV :: deltakerkultur i dataalderen

Her er du nå :: www » no » blogg » 2008 » 1.T » TechnoWeb (om "ny" teknologi)

Professor Jostein Gripsrud presenterte som vanlig en flott refleksjon i fagfeltet medier og kommunikasjonsteori i Dagens Næringsliv for 1-2. mars (2008). Blogger, kommunikasjon og nettverk er jo blant undertegnedes kulturinteresser. Og vi kunne lese:

... [den] historiske prosess[en åpner] relativt stabile, tett integrerte småsamfunn og storfamilier, og sender befolkningen ut i det Williams kalte mobil privatisering, altså en relativt atomisert og lukket livsform der kjernefamilier og enslige er mobile både geografisk og sosialt, uten sterke bånd til lokale fellesskap. I denne situasjonen er kringkastingsmediene som skapt for å distribuere samfunnsmessig essensiell informasjon fra sentrum til den oppsplittede, mobile periferien, samtidig som de produserer kulturell integrasjon og opplevd samhørighet som erstatning for det tapte bygde- eller landsbyfellesskapet.* Denne sentrum-periferi-modellen ligger i selve det folkeopplysningsoptimistiske begrepet «kringkasting», vår norske oversettelse av «broadcasting»– et ord som opprinnelig betydde å så for hånd, i videst mulig sirkler. Med håp om rike avlinger.
Denne klassiske, «moderne» modellen for massekommunikasjon, er altså basert på klare skiller mellom sentrum og periferi og mellom (få) sendere og (uendelig mange) mottakere. Det har alt lenge vært hevdet at den er i ferd med å bli erstattet av det «postmoderne» internettets «flate» struktur, der deltakere eller brukere stadig veksler mellom avsender- og mottakerroller. Det fins ikke lenger noe sentrum, det fins bare et uendelig spill av forskjeller eller variasjoner mellom likestilte individer og smågrupper. I den grad tv-mediet fortsatt eksisterer, er det som databaser for audiovisuelt innhold, YouTube-varianter der frie og likestilte individer henter ut det individuelt særegne materialet de ønsker seg. Alle er «sin egen kringkastingssjef» i systemet man på engelsk har kalt Me-TV.
I dette sosiologisk sett naive scenariet, meget utbredt i forskning på digital kultur, er spørsmålet om reelle og systematiske sosiale makt- og ressursforskjeller fordunstet. Spørsmålet om kommunikasjonens innhold og funksjon, eller samfunnsmessige verdi, likeså. Svært tynne begreper om «deltakelse» blir gjerne stående som tegn for «demokrati», enten det dreier seg om museklikking i nettavisenes meningsmålinger eller sms-meldinger i nattlige jukeboks-tv. «Fan-fellesskap» som utvikles omkring et eller annet populærkulturelt fenomen, ses av enkelte forskere på digital kultur som ubevisste øvingsgrupper i alternativ kunnskapsproduksjon og radikalt opprør, uansett hvor trivielle spørsmål energien konsentreres om ...

Viljen til å se på nye uttrykk og medier som realisering av fordums drømmer, for eksempel om demokratifrihet, likhet og brorskap i reprise. Lokalt relevant også! Noe senere skrev Gripsrud:

Samfunnet er ikke radikalt mindre preget av sentralisert makt og mobil privatisering enn i forrige århundre. Og internett er i ferd med å struktureres og kontrolleres som mediene forøvrig. Det distribuerer radio og tv og har ellers ofte preg av tradisjonell kringkasting.

For 'semp'l blogg som enveismonoblog ...

I avisen Dagens Næringsliv for 28. mars (2008) skrev Marika Lüders, ved Sintef IKT, om boken Ansvar for ytringer på nett – særlig om formidlerens ansvar (2008) av professor Jon Bing. Mellom annet kunne vi lese:

Innledningsvis skiller han mellom tre typer ansvarlige aktører: originære ytrere – som skaper det medierte innholdet – teknisk personale og overordnede aktører.

Elektronisk post

Karianne Skovholt begikk en større undersøkelse av e-postkommunikasjon og fikk publisert en artikkel i Språknytt på slutten av det Herrens år 2006. Hun viste at e-postkommunikasjon både hadde likheter og ulikheter med annen kommunikasjon. Men kategoriseringen undertegnede falt for, var følgende:

For å forstå de komplekse deltakerstrukturene i e-postinteraksjon kan vi sammenlikne kommunikasjonen i e-post med den i en samtale. Når deltakerne i Agenda** sender en e-post til flere mottakere, åpnes det et samtalerom som mottakerne direkte eller indirekte inviteres til å delta i. Som i en samtale mellom to eller flere personer vil deltakerrollene ofte veksle mellom taler (den som fører ordet), adressater (de som blir eller kunne ha blitt tiltalt med navn), deltakere (synlige lyttere som taleren antar er med i samtalen, men som ikke direkte er adressater) og overhørere (lyttere som det ikke er meningen skal delta i språkhandlingen):

Vi benytter altså 'klassiske' kommunikasjonsmønstre også i nye medier, på nye plattformer. Er det noe universelt her, tro? Eller benytter vi bare tillærte og fungerende strategier fra 'gamle' medier, analoge, til nye, digitale?

Sosialdyret

Og er vi først inne på å eventuelt være fanget i gamle kommunikasjonsmønstre, kan en titt på Karl-Fredrik Tangens tekst om merkevarer i Dagens Næringsliv for 27. februar (2008) kanskje være på sin plass. Innledningen gikk slik:

Institusjoner tenker, hevder antropologen Mary Douglas. I det minste er det sånn at mennesker i bedrifter og departementer kan utvikle en felles forståelse av at institusjonen blir oversett eller misforstått i offentligheten. I en slik situasjon kan det være lett å publisere – men ikke dermed nødvendigvis å kommunisere.
Det som gjør publikasjon lett er ny teknologi. Det som gjør arbeidet vanskelig er at mye av det som publiseres ikke blir informasjon. Teknologiforsker Claude Shannon ga i 1948 den matematiske definisjonen av kommunikasjon som «det som skiller seg ut fra støy». En illustrasjon er prosessen der det gamle modemet skurret når man skulle få pc-en på nett (støy), før nettet leverte informasjon. Kommunikasjonsstrategier leder for ofte til produksjon av støy.
Internett er kanalen der forholdet mellom støy og informasjon er skjevest. Forrige ukes The Economist gransker myndigheters bruk av teknologi. The Economist mener mange offentlige internettjenester preges av kvantitet, ikke kvalitet, og at slike sider gjerne blir dårlig vedlikeholdt, inneholder mye unødvendig og er vanskelige å orientere seg i.

Tangen dro deretter frem nettstedet 1-2-30.no som eksempel på et rikholdig nettsted som ga inntrykk av «først og fremst at det finnes et stort sunnhetsbyråkrati.» Typisk nok hadde også slike «nettsider en tendens til å bli liggende upleid».

I samme slengen oppdaget jeg at Mary var avliden. F! Her er noen utdrag fra nekrologen i The Economist:

Natural Symbols (1970) received a more mixed reception among anthropologists. It was felt to have taken the insights of Purity and Danger too far, and some disliked its defence of Catholic traditionalism.
It introduced the “group” and “grid” tools of analysis, so characteristic of her later work.
The first referred to the clarity of the boundaries around a group to which people belong; the second to the strength of the rules which govern how people relate to one another. Thus, a hierarchical society with strong ties scores highly on group and grid, but an individualist or market-driven one will be weak on both.
In these years Douglas also emerged as something of a public figure...

Nekrolog i The Times ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no