Intellectus

Det overnaturlige og det undernaturlige :: Dagens Næringsliv for 22-23. desember 2007 var spesielt innholdsrikt, slik avisen gjerne er foran høytider. Og Sarah Hambro foresto godt innhold i den nydelige artikkelen Mot strømmen.

Det undernaturlige

Innledningsvis ble André Bjerke sitert, noe som ledet tankene hen til et portrett av Henny Moan på P2 rett før jul.

Moan fortalte at hun møtte, og ble nær med, Bjerke under innspilling av filmen De dødes tjern i 1958. Og de to møttes i synet på hva som – ennå, i dag – benevnes som det overnaturlige. Men Moan hevdet noe i retning av at det overnaturlige var det egentlige naturlige, mens det hverdagslige ville hun heller kalle for det undernaturlige. He-he, slikt ordkløyveri kan man jo kjenne seg igjen i, som når samtaler beveger seg langs velkjente og godt opptråkkede stier og varianter av selvfølgeligheter.

Soundtrack: Gravity is such a drag and we will have our way – Rising Son © Clutch

Forvaltningskriminalitet

Uansett; Hambros poeng var å skrive om mot-dominant forskning og vitenskapelig personell som hadde kommet til teorier og ståsteder som ikke var forenlige med etablerte forestillinger og hegemoniske posisjoner (med dertil hørende godvilje fra bevilgende myndigheter). Hennes første eksempel gikk slik:

Bitte lille julaften 1987 ble den unge historikeren Hilde Henriksen Waage innkalt til krisemøte i Utenriksdepartementet. En rekke avdelingssjefer i mørke dresser og UDs advokat satt klare. De var slett ikke fornøyd med hovedoppgaven Waage hadde levert fra seg til Universitetet i Oslo.

– Det var, for å si det forsiktig, en meget spesiell situasjon. Uten å gå i detaljer, beskyldte de meg for både injurier og ærekrenkelser og truet meg med rettssak, sier Waage.

Hun hadde fått tilgang til Utenriksdepartementets graderte arkiver for å skrive oppgaven «Hva nå med jødene? Norges forhold til Palestina-spørsmålet i perioden 1945-1949». Departementets høye herrer mislikte hva den unge kvinnen fant i det graderte materialet: Fire embedsmenn hadde i perioden 1945-1949 gått bak regjeringens rygg i spørsmålet om israelsk medlemskap i FN. Regjeringen var for israelsk medlemskap, men basert på informasjon fra en av de fire, sendte UD ut en motsatt instruks. Saken ble oppdaget i siste sekund og dysset kraftig ned. Helt til Waage kom på sporet.

UD krevde at hun skulle endre konklusjonene sine på 40 konkrete punkter.

– Du er helt på jordet, sa sjefen i UDs nedgraderingsutvalg.

Men like før hun skulle gå inn, hadde den unge historikeren blitt trukket diskret til side av en dengang ukjent toppembedsmann.

– Dette kommer til å bli ganske ille for deg. Prøv å besinne deg, så skal jeg ordne saken i minnelighet etterpå, hvisket senere utenriksminister Knut Vollbæk.

Oppildnet av den mystiske meldingen gikk Waage offensivt til verks.

– Jeg tror vi er på forskjellige jorder, sa hun. Og nektet å endre et eneste komma i oppgaven.

Tja, en avlevert oppgave er vel nærmest som et offentlig dokument å betrakte; Det som står, det står, til og med med skrive- og kommafeil og det hele ...

Soundtrack: One Thing is for Certain: Willie Nelson Smokes Killer Weed – Willie Nelson © Clutch

Paradigmatiske kvantesprang

Jornalist Hambro gjorde også et sveip innom vitenskapsteori, kanskje for å bidra med nødvendig formal tyngde til artikkelen:

Pilarer, ikke paradigmer.

Noen ganger går utviklingen i forskningen sakte og gradvis, andre ganger rokker nye funn ved hele vårt verdensbilde. Paradigmeskifte, kalles det gjerne når en teori eller forståelsesramme avløser en annen. Begrepet er den amerikanske vitenskapsfilosofen Thomas Kuhns.

– Med en viss rimelighet lar paradigmeskifter seg påvise, sier Espen Schaanning, professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo.

– Kuhns syn er at paradigmer forsvinner når den gamle garde går ut. Det er ofte yngre forskere som tør utfordre dem – og resten av miljøet hopper nærmest som en bisverm over til et nytt paradigme. Paradigmemodellen kan passe bra på fysikk og kjemi, men det spørs om den fungerer på andre fag og emner.

Schaanning mener en mer relevant modell for hvordan forskning utvikler seg, er såkalt pilarisering: Alternative forskere danner motgrupper mot de rådende teorier, uten nødvendigvis å erstatte disse.

– Men man trenger ressurser for å bygge opp alternative teorier. Det nytter ikke å sitte alene.

Og en vitenskapelig sannhet gjelder vel en tyve års tid, mens en medisinsk en varer i en ti års tid, uttalte en overlegebekjent for et par års tid siden.

Norsk eventyrtradisjon

Etter flere eksempler, som fungerte som utdypende parallelliteter, kom Hambro etter hvert tilbake til professor Hilde Henriksen Waage:

Sjeldent politisk korrekt

– Det jeg har gjort som forsker, har ikke fått noen følger for meg senere. Men det er flaks at det har gått så bra, sier Waage.

Professoren nyter stor respekt i historikermiljøet for kritikken av utenrikspolitiske myndigheter. Utenfor fagmiljøet har det vært stritt innimellom.

Midtøsten-eksperten kom for alvor på kant med UD da hun i to rapporter knuste «myten» om Norges rolle i Oslo-prosessen, som kulminerte med fredspris til Yitzhak Rabin, Shimon Peres og Yassir Arafat.

Waage karakteriserte den offisielle versjonen av familiene Holst/Heiberg og Rød-Larsen/Juuls innsats i prosessen som en «eventyrfortelling». I rapportene konkluderte hun med at de norske forhandlerne førte en fredsprosess slik Israel ville ha den.

– Reaksjonene kom først og fremst fra aktørene selv, som så på prosessen som sin egen lille baby. Terje Rød-Larsen og de andre hadde jo monopol på eventyrfortellingen. Jeg undervurderte nok reaksjonene. Jeg hadde jo rakket ned på Norges viktigste eksportartikkel, nemlig fred.

Jo, det var en ganske så salig-kvalmende samrøre av norsk vellykkethet i internasjonalt diplomati:

• Smiling Clinton
• grenseløst internasjonalt skattesnusk
• fredspris
• påfølgende korupsjonslignende bestikkelser i form av
• skattefrie israelske priser
• påskjønnelser og utmerkelser*

I det hele tatt: grisete greier med statens velsignelse og påfølgende utnevnelser som diplomatiske sendebud.** (Lurer på om ikke både Dagens Næringsliv og denne bloggen har vært innom temaet «tette bånd mellom arbeidsbevegelsesfinansiert forskning og departementene» et par ganger tidligere?)

Sosial darwinisme i Akademia

Før vi gir oss med beskheter må vi en snartur innom professor Schaanning igjen, og nok en kommentar til samrøre:

– Min parole er at som intellektuell bør du være i opposisjon til det etablerte, ellers bør du finne noe annet å gjøre. Å støtte opp om det gjeldende system, klarer andre, sier Espen Schaanning.

– Men akademia er en evig kamp om anerkjennelse. Hele universitetet er et rottereir hvor det beste er å få anerkjennelse selv. Hvis du ikke får det, får du det ved å rakke ned på andre. Det er særlig de som står motstrøms, som står lagelig til hugg, sier Schaanning.

Agnes Wold*** forklarer motstrømsforskeres problemer med biologi.

– Det er helt utrolig farlig å gå mot strømmen. Det er interessant å se det på universitetene, hvor det egentlig skal råde stor frihet. Vi er flokkdyr, og de sterkeste genene vi har, er instinktet for å gå i flokk og straffe den som ikke innfinner seg med det. Vi er biologiske skapninger, og man må ha ekstrem bevissthet for å motvirke driften til å hakke på dem som er annerledes og knytte sammen dem som ikke er det. Den bevisstheten finnes ikke på universitetene. Nå prater man bare om «team». Jeg vet ikke når jeg sist hørte ordene «kritisk tenkning».

Åge på Svartlamo'n :: 23-25. februar + 17. mars 2008