Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Roman om en forbrytelse

Her er du nå :: www » no » blogg » 2008 » 1.T » Sjöwall och Wahlöö « litteraturblogg

Tre måneder med god svensk krim ble avsluttet med tibindsverket Roman om en forbrytelse fra svenske Maj Sjöwall og Per Wahlöös hånd. Serien ble utgitt i perioden 1965-75 og er ofte blitt beskrevet som begynnelsen på en ny retning innenfor krim i Skandinavia, hvor den gamle puslespillsdetektiven ble erstattet av ekte personer med menneskelige lyter og som ikke alltid lykkes.

Samtidig kan Roman om en forbrytelse for yngre lesere fungere som en innføring i seksti- og syttitallets tenkning og stemninger. Litt likt med hvordan Bjørn Gabrielsen anmeldte Johan Harstads (da) nye bok Hässelby i Dagens Næringsliv for 6-7. oktober 2007:

Det starter i et sosialdemokratisk glansbilde og slutter et sted i en meningsløs samtid. «Søttitallet var ihvertfall godt ment ...,» sier Albert ved en anledning, men tar seg i det: «Eller ihvertfall ment.» Men nå, konstaterer han resignert, er ikke noe engang ment.*

Også for oss eldre kunne tekstene gi fine påminnelser om en enklere tid. Naivt eller ikke: Ved gjenlesning kunne man la seg føre tilbake til en tid hvor ideologisk radikalitet både var levende òg i vekst.

Kritisk død radikalisme

Det politiske ble tydelig utover i krimserien. Spesielt kritikken av den svenske velferdsstaten og politiets rolle i forråingen av folk flest/borgernes hverdag ble temmelig åpenbar. Et utdrag fra Politimorderen (1974, den niende boken i serien) kunne fungere som et eksempel:

Flyplassen var en nasjonal skandale og avkreftet ikke sitt rykte. Selve flyreisen fra Arlanda hadde riktignok bare tatt femti minutter, men nå hadde flyet allerede kretset i halvannen time over den sørligste delen av landet.
Tåke, lød den lakoniske forklaringen.
Og det var nøyaktig hva man kunne vente. Etter at området var ekspropriert og befolkningen deportert, var flyplassen blitt anlagt på et av Sveriges mest tåkerike steder. For sikkerhets skyld midt i et kjent trekkfugltrekk og i særdeles ubekvem avstand fra byen.
Dessuten hadde den ødelagt et stykke natur som burde vært vernet i dag. Skaden var omfattende og uopprettelig og utgjorde grov miljøkriminalitet, typisk for den antihumanitære kynismen i som stadig sterkere var kommet til å prege det som kaltes Det menneskeligere samfunn. Uttrykket sto i sin tur for en kynisme så grenseløs at folk flest hadde vanskelig for å fatte den.
Til slutt ble flyveren lei og satte flyet på bakken, tåke eller ikke tåke. En håndfull bleke, svette passasjerer toget i en glissen rekke inn i terminalbygningen.
Der inne var det som om selve fargesettingen, grått og safrangult, understreket eimen av fusk og korrupsjon.
Noen hadde i hvert fall fått stukket bort en del millioner på den sveitsiske bankkontoen sin – folk i så høye embeter at hver eneste borger skammet seg over sin ubetydelige, rent formelle delaktighet i det svenske skinndemokratiet og dets snart totale forlis.

Noen assosiasjoner til en ti år gammel debatt om plassering av Oslo lufthavn, som vel havnet i tjukkeste arbeidspartiland, rant mig i hu. Nok om det. Også politimenns tilsynelatende fraværende intelligens – i kombinasjon med kun eventuelle positive menneskelige kvaliteter – ble et hyppig tema i serien. Fra et raid på en leilighet på jakt etter to ettersøkte, sto følgende suksess beskrevet:

Planen fungerte utmerket. Forskrekkede naboer ble føyset ned i kjelleren, og vinduene ble skutt i stykker. Den eneste direkte feilen som ble begått, var at tåregassekspertene bare klarte å plassere én granat i leiligheten, og denne viste seg å være en blindgjenger.
Maggan sto på kjøkkenet og vasket opp da vinduet ble skutt i stykker. Da ble hun redd for alvor og bestemte seg for å løpe ut gjennom hoveddøren og overgi seg.
Før hun kom så langt, ble leiligheten stormet.
Maggan var på vei ut i gangen da fem tungt bevæpnede menn og en hund kom brasende inn gjennom døren.
Hunden ... fløy rett i synet på kvinnen så hun falt baklengs på gulvet. Så satte den tennene i det venstre låret hennes, helt oppe i lysken.
– Den hunden vet faen meg hvor man skal bite et ludder, sa en av politimennene og lo.
Siden de straks så at både Limpan og Kasper var forsvunnet, lot de hunden bite henne en gang til, omtrent på samme sted.
– Så får vi i det minste litt nytte av ambulansen, sa den humoristisk anlagte politimannen.

En kynisk holdning til glede for venstreorienterte og/eller politikritiske lesere! I samme bind ble «en figur ved navn Bo Zachrisson» karakterisert som «viden kjent for sin udugelighet». En litt Festus-aktig sidekickrolle ...

Det lukkede roms mysterium

I boken forut, Det lukkede rom fra 1972, kunne vi finne én av Zachrissons bravader beskrevet. Scenen var igjen sprenging av dører og storming av leilighet, hvor to av våre politihelter ved et rent uhell nettopp hadde holdt på å falle ut av et vindu i femte etasje. Og uhell** skulle det bli mer av:

Rönn hadde ikke mistet bevisstheten, og nå kom han krabbende på alle fire over dørstokken mens han famlet etter pistolen som han hadde mistet i fallet.
Neste mann på scenen var Zachrisson, og umiddelbart etter ham fulgte hunden i lange byks. Zachrisson så Rönn krabbe rundt på alle fire med blodet dryppende fra hodet ned på en pistol som lå på gulvet. Han så også Kollberg og Gunvald Larsson sammenslynget og blodige borte ved det knuste vinduet og åpenbart ikke lenger i kampdyktig stand.
Zachrisson ropte:
– Stopp! Politi!
Så løftet han pistolen og skjøt et skudd som traff taklampen, en hvit glasskule. Den eksploderte med et øredøvende smell.
Så snudde han på hælen og skjøt hunden. Dyret sank ned på bakbeina og utstøtte et smertehyl som skar gjennom marg og bein.
Zachrissons tredje skudd gikk gjennom den åpne døren til badet og gjennomhullet varmtvannsrøret. En lang stråle glovarmt vann skjøt fresende ut i rommet.
Han skjøt en gang til, men pistolen klikket og mekanismen låste seg.
Hundeføreren kom stormende inn, vill i blikket.
– De jævlene har skutt Boy, skrek han skingrende og trakk tjenestevåpenet.
Han viftet med pistolen og så seg rasende rundt for å finne noen å hevne seg på.
Hunden hylte verre enn noensinne.
En politikonstabel i blågrønn skuddsikker vest og med skyteklar maskinpistol kom løpende inn gjennom døråpningen, men snublet over Rönn og falt på gulvet så lang han var. Våpenet hans seilte av sted over parketten. Hunden, som tydeligvis ikke var livstruende skadet, satte tennene i den ene leggen hans. Konstabelen begynte å skrike på hjelp.
Kollberg og Gunvald Larsson var i hus igjen, oppkuttede og utmattede, men med to konklusjoner klare i hodet. Pro primo: Det hadde ikke vært noen i leiligheten, hverken Malmström eller Mohrén eller noen annen. Pro secundo: Døren hadde vært ulåst og antagelig ikke engang lukket ordentlig.
Strålen av varmtvann fra badet var skåldende het og dampet, og nå traff den Zachrisson i ansiktet.
Politimannen i vernedrakten krabbet mot maskinpistolen sin. Hunden nektet å slippe taket og hang etter med tennene dypt inne i offerets kjøttfulle legg.
Gunvald Larsson løftet den blodige hånden og brølte:
– Stopp, for helvete ...
Og akkurat i det øyeblikket kastet tåregasseksperten i rask rekkefølge to gassgranater inn gjennom døråpningen.
De falt på gulvet mellom Rönn og hundeføreren og gikk av med det samme.
Noen skjøt enda et skudd; hvem vites ikke med sikkerhet, men antagelig var det hundeføreren. Kulen slo inn i radiatoren en centimeter fra kneet til Kollberg, rikosjetterte hvinende ut i trappen og traff tåregassmannen i skulderen.
Kollberg prøvde å rope:
– Vi gir oss! Vi gir oss!
Men det ble bare hes kraksing.
Gassen spredte seg raskt og blandet seg med damp og kordittrøyk. Den fylte rommet, og ingen kunne lenger se noen av de andre.
Fem mann og en hund stønnet, klynket og hostet der inne.
I trappen utenfor satt gasseksperten og jamret seg med høyre håndflate presset mot venstre skulder.

Det var nesten så man kunne le på seg brokk! – Men innbakt i situasjonskomikken lå det vel rikelig med kritikk av politiets «nye» metoder: Bevæpningen, skjødesløs og uvettug omgang med våpen og generell militarisering av politistyrken ble ubehagelige gjengangere utover i serien.***

Som i boken Brannbilen som forsvant (1969), hvor det stockholmske publikum gikk i utålmodighetsfellen – som en følge av politiets heller lite vellykkede innsats – og valgte å danne borgervern. Vår hovedhelt, Martin Beck, påpekte:

Selve borgervernstanken er en langt større samfunnsfare enn noen enkelt kriminell eller forbryterliga. Borgervernstanken baner vei for lynsjementalitet og summariske retterganger. Den setter samfunnets beskyttelsesmekanisme ut av funksjon.

Kvikke kjekkasserier

Nyoversettelsen var ved Bodil Engen, og vi kunne også lese:

De fire herrene forsvant inn blant de dansende. Skacke sto igjen og lurte på hva libido var for noe. Han måtte slå det opp når han kom hjem.

Forøvrig var det en situasjon der av en mann som «trakk i dress», og det slo meg at dét var et sjeldent brukt verb jeg ikke hadde sett på en stund (brukt om å kle seg). Men tilbake til kropp: I Mannen på balkongen (1967) var det ellers en betraktninger rundt manglende libido å finne:

Ved frokostbordet hadde han en heftig krangel med sin kone om noe så bagatellmessig at han allerede hadde glemt årsaken til den da han lukket ytterdøren bak seg fem minutter senere. Hans del i krangelen hadde for øvrig vært temmelig passiv; det var hans kone som hadde stått for de fleste replikkene.

Mer om kvinner, og vinnende vesen:

Anatomien hennes var ikke uten attributter.
– Vær så god, sa hun.

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no