Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Stieg och Åsa Larsson

Her er du nå :: www » no » blogg » 2008 » 1.T » litteraturblogg

Høsten 2007 ble jeg pådyttet Mannen som hatet kvinner (2005) av en venn, som vel ville meg bare godt; Jeg ville jo ikke være bekjent av å følge med på populærlitteratur, så det tok noen måneder før jeg tok den ned fra hyllen. Men avdøde Stieg Larssons bok ble en positiv opplevelse. Ikke tung, men fengende godt skreven tekst med godt driv – tett imellom cliff-hangerene.

Etter å ha pløyd igjennom første bok – mer eller mindre i ett strekk, med våkenetter og det som hører med – var jeg på jakt etter oppfølgeren; Men å stå som nr. 380 på ventelisten på biblioteket virket uholdbart når man var overtent.

I flere år har man jo hatt som prinsipp at skjønnlitterære bøker ikke skulle eies, de kan jo fås på biblioteket. Én grunn er naturligvis kostnaden ved å kjøpe opp mot hundre bøker i året, men en annen og vel så vesentlig grunn, for undertegnede, er at bøker tar mye plass og veier mye ved flytting. En tredje grunn er jo naturligvis at bibliotek er fortreffelige kulturhus med flote og oppofrende kulturarbeidere.

Uansett: Suget etter oppfølgeren gjorde at ferden gikk til bokhandleren for å sjekke om det fantes noen billigutgave. Dette var tett oppunder jul og Stieg Larsson var fjorårets bestselger, så taiminga var ikke akkurat vel vurdert. Men rett ved siden av den dyre hardcover-utgaven sto det en annen svensk krimbok: Åsa Larssons Svart sti (2006). Ok, vi er jo ikke helt ukjent med det å lese litt tilfeldig valgt litteratur, så billigbok ble innkjøpt.

Åsa Larsson-kicket gikk for øvrig i omvendt kronologisk rekkefølge. Hennes tredje og hittil siste bok ble lest først, dernest Spilt blod og til slutt hennes første, Solstorm (2003). Sistnevnte fikk hun vel forøvrig Svenska Deckarakademins krimdebutantpris for.

Mordere kan være som dyr

Allerede i anslaget til første bok, Solstorm, skulle det senere vise seg at Åsa Larsson muligens kunne ha kjennskap til sjamanistiske teknikker for reising mellom verdener og virkeligheter:

Akkurat i skrittet fra drøm til våkenhet fikk hun en sterk fornemmelse av at det befant seg noen i leiligheten.

OK, det kunne jo være at herværende blogger leste for mye av berøring med det hinsides fornuft inn i teksten, så vi får heller ta for oss et litt nærere bilde. I anslaget til Spilt blod (2004) kunne vi lese:

Jeg ligger på siden på kjøkkensofaen. Får overhodet ikke sove. Nå midt på sommeren er nettene blekt lyse og gir ingen ro. Veggklokken over meg kommer snart til å slå ett. I stillheten vokser pendelens tikking. Hakker i stykker hver setning. Hvert forsøk på en fornuftig tanke. På bordet ligger brevet fra den kvinnen.
Ligg stille, sier jeg til meg selv. Nå ligger du stille og sover.
Jeg kommer til å tenke på Traja, en pointertispe vi hadde da jeg var liten. Hun klarte aldri å falle til ro, tråkket rundt på kjøkkenet som en hvileløs ånd med klørne klikkende mot det lakkerte tregulvet. De første månedene hadde vi henne i bur innendørs for å tvinge henne til å slappe av. Familiens «sitt», «stopp», «ligg» fylte alltid hjemmet.
Nå er det på samme måte. Det ligger en hund i brystet mitt som vil sprette opp hver gang klokken tikker. Hver gang jeg trekker pusten. Men det er ikke Traja som ligger på sprang i brystet mitt. Traja ville bare vandre rundt. Løpe vekk rastløsheten i kroppen. Denne hunden snur hodet sitt vekk fra meg når jeg prøver å se på henne. Hun er fylt av onde hensikter.
Jeg skal prøve å sove. Noen burde låse meg inne. Jeg burde hatt et bur på kjøkkenet.
Jeg står opp og ser ut av vinduet. Klokken er kvart over ett. Det er lyst som midt på dagen. Skyggene fra gammelfuruene ved tomtegrensen ligger lange mot huset. Jeg tenker at det ser ut som armer. Hender som strekker seg ut av sine urolige graver og griper etter meg. Brevet ligger der på kjøkkenbordet.
Jeg er i kjelleren. Klokken er fem over halv to. Hunden som ikke er Traja er på beina. Den løper i utkantene av min forstand. Jeg prøver å rope på den. Vil ikke følge etter den inn i den jomfruelige villmarken. Hodet er tomt. Hånden plukker fra veggen. Forskjellige gjenstander. Hva skal jeg med dem? Slegga. Kubeinet. Kjettingen. Hammeren.
Hendene legger alt sammen i bagasjerommet. Det er som en rebus. Jeg kan ikke se hva det forestiller. Jeg setter meg i bilen og venter. Jeg tenker på kvinnen og brevet. Det er hennes feil. Det er hun som har jaget meg fra forstanden.
Jeg kjører bilen. Det er klokke på instrumentpanelet. Kantete streker uten mening. Veien strekker seg ut av tida. Hendene holder så hardt på rattet at det verker i fingrene. Kjører jeg meg i hjel nå, må de sage løs rattet fra bilen og begrave meg med det. Men jeg skal ikke kjøre meg i hjel.

«Den løper i utkantene av min forstand» og «Veien strekker seg ut av tida» – oh là là en letter psycho start, spør du meg.* Det tok ikke mange sidene å oppdage godt språk, og som eksempel – og helt uten sammenheng med akkurat denne bloggposteringen – lot Åsa Larsson en av sine figurer ytre:

– Når vår herre kommer med døden, kommer djevelen med arvingene.

Og god krim kan fort bli en vandring mellom det poetiske og det prosaiske, eller det urbane og det rurale, som da en annen karakter i persongalleriet lettere ødipalt ble beskrevet slik:

Moren hans må ha skjønt dette med Kristin. Det han hadde festet seg ved hos Kristin, var nettopp likheten hennes med moren. Det litt dukkeaktige utseendet, den behagelige væremåten, den gode smaken.
Men jo visst, moren hadde sett. «Så personlig», hadde hun sagt om hjemmet til Kristin første gang hun besøkte kjæresten til sønnen, «koselig». Det var mens han studerte i Uppsala. Hyggelig og personlig, to fine ord å ty til når man ikke uten å lyve kunne si vakkert eller smakfullt. Og han husket hennes nesten morede smil da Kristin hadde vist fram arrangementene sine med tørkede evighetsblomster og roser.

Ouch – sarkastiske gamlinger! Men det var fordervelse som var temaet, som da:

Det ligger en død død stor gutt i grusen. Nå nettopp satt han i kjelleren med en Marie-kjeks i neven og matet en mus.

Gule Bein

Geografisk var handlingen lagt til Kirunaområdet, Lappland og Nord-Russland – landskap jeg kunne lese både Tromske, Svalbardske og Røyrvikske vinterlige kvaliteter inn i. I Spilt blod bandt for eksempel en ulvetispe historien sammen, og vi fikk flotte beskrivelser av jagende og jagede dyr, dyr i ulik ham. Til slutt var to av dem nyparret:

Ligger etterpå i en haug og peser.
Hun strekker avslappet på nakken og slikker kjeven hans.
Solen synker ned mellom furuene. Beina er slitne og fornøyde.
Alt er nå.

«Alt er nå» – At en tekst er velskreven og rommer forføreriske partier er heldigvis ikke så sjelden en opplevelse lenger. Men det er likevel et par tema som interesserer mer enn andre, for eksempel hull i virkeligheten. Hos Åsa Larsson besto persongalleriet gjerne av kvinner, fortalt med en feminin (og rå) forfatterstemme. Med kvinnekraft følger det jo ofte troverdige skildringer av det tandre. Her fra Svart sti:

Jeg sier at jeg ikke husker. Og det er sant. Men det betyr ikke at jeg ikke vet det. Jeg vet nøyaktig hvorfor jeg skrek. Følelsen er den samme når det skjer, og det har skjedd meg senere i livet også.
En blir ett med resten. Men samtidig driver en av. En følelse av å bli oppløst. Som når en vind tar seg ned i et dalsøkk og oppløser tåken. Svært skremmende. Særlig når en er liten og ikke vet at det er forbigående.
Jeg kan vite at det er på vei. En liksom dovner under føttene, tusen nåler. Så er det som en pute av luft mellom føttene og bakken. En er mer ett med kroppen sin enn en tror, og det er uhyggelig å skilles fra den.
Jeg kunne si til tante: Tenk deg at tyngdekraften plutselig opphørte. Men jeg vil ikke snakke om dette.
Jeg vet hvorfor tante minner meg på flua der vi sitter i bilen. Det er hennes måte å si at jeg er i slekt med mor på. At jeg har mormoren deres i meg.
Egentlig vil ingen vite det. Ikke tante heller.
Jeg er tre år. Jeg sitter på tantes fang ved kjøkkenbordet. tante og far har slitt på hverandre i snart to uker, og far og Antte har dradd til fjells. Tante har bestilt togbillett og pakket kofferten. Nå viser hun meg bilder. Denne mannen har en stor seilbåt. Hun viser bilder av båten.
– Den ligger i Middelhavet, forteller hun.
De skal seile til Kanariøyene.
– Jeg husker det, sier jeg. – Du satt her og gråt.
Jeg peker på forstavnen.
Tante ler. Dette vil hun ikke høre. Nå har ikke Ester noen gaver.
– Det kan du ikke huske, vesla. Jeg har aldri satt min fot på denne båten. Det blir første gangen.
Mor sender meg et fort, advarende blikk. De vil ikke vite, betyr det. At en kan huske både forlengs og baklengs. Tiden går i begge retninger.

Der slapp kanskje katta ut av sekken? Men Larsson tok oss ikke rett inn i matrisen eller Castanedaland. Hun bare antydet, som da hun lot noen stockholmske, pretenderende kunstkjennere kommentere noen naturalistiske bilder:

– Det er interessant med fjellinjene hennes, sier han. – Det finnes alltid en glipe, eller sprekk eller dal eller kløft i landskapet. Ser dere? Her. Og her.
– En verden bakenfor, sier noen.
– Narnia, kanskje, er det en som prøver å spøke.

Å gi slipp på den vante verden er vel av de vanskeligere oppgaver vi kan gi oss selv (når man først har passert noen grenser). Langt uti boken kunne vi lese:

Ester ser noen i speilet. Det ligner henne selv. Etter det vitenskapen vet, finnes det ingen hard kjerne i oss. Mennesket er en grøt av vibrerende strenger. Og luften rundt er like mye en grøt av vibrerende strenger. Det er bemerkelsesverdig at vi ikke daglig går ett gjennom murer og smelter sammen med hverandres eksistenser.
Hun har overlatt seg selv. Til hva kan hun ikke si. Bare vite i et dypere sjikt enn forstanden.

Nå-ja, ikke alle herværende lesere liker slikt, så til slutt kunne man jo ta et mer konkret bilde (for det var jo faktisk en tidvis thrilleraktig krimroman):

... mest denne panikkartede følelsen av ikke å kunne komme løs. Estonia på vei ned under overflaten. Alle utganger blokkert, verden kantrer og vannet fosser inn.
Han hadde festet i tre døgn. han hadde løpt, fra den ene baren til den andre, fra det ene mennesket til det andre, fra den ene festen til den andre. Erkjennelsen like i hælene. ...

Stieg Larsson

Lisbeth Salanders største skrekk, så stor og svart at den hadde fobiske proporsjoner, var at noen skulle le av følelsene hennes.

Boken Mannen som hatet kvinner skulle ellers vise seg å bli starten på en tremåneders raptus med/eller odyssé gjennom svensk krim. Midt i den Larssonske verden fikk jeg det for meg at jeg kunne ta et lite tilbakeblikk på Sjöwall og Wahlöös langroman Roman om en forbrytelse i ti bind; Lengselen etter mye mer god svensk krim var vakt. (Mer om det senere).

I Menn som hater kvinner lot forfatteren en karakter komme med følgende generelle utsagn, over et tomt drammeglass:

Du husker tidsånden. Alle var så optimistiske da Berlin-muren falt. Det skulle innføres demokrati, trusselen om atomkrig var over, og bolsjevikene skulle bli gode kapitalister over natten. Regjeringen ville forankre demokratiene i øst. Hver eneste kapitalist ville være med på ferden og hjelpe til med å bygge opp det nye Europa.

Senere i boken reflekterte en kroat-svensk karakter som følger, over en av sine freelancere:

Alle mennesker må få en sjanse. Han tenkte på sin egen muslimske oppdragelse, der han hadde lært at det var hans plikt overfor Gud å hjelpe de utstøtte.

En tredje figur på et tidspunkt noe defensivt tenkte som følger:

Salander så ut som et ondsinnet nubisk rovdyr som vurderte å prøvesmake litt på Dirch Frode til lunsj.

Hovedfiguren opplevde ellers en reise nordover i Sverige slik (hvilket vel minte meg en del om møtet med Sørlandet, for snart åtte år siden):

Han passerte Uppsala, og deretter begynte det glisne perlebåndet med små industristeder langs Norrlands-kysten. Hedestad var et av de mindre ...
Det siste han tenkte før han sovnet var at han løp en overhengende stor risiko for å bli skogsgal i Hedeby.

Cabin fever!

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no