Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Will F\./ck for Candy

Her er du nå :: www » no » blogg » 2008 » 1.T » musikkblogg :: decollage og dialog

Under tittelen Kulturnytt på nytt skrev Audun Vinger i Dagens Næringsliv for 11. januar (2008) om P2s fjerning av pop og rock. Innledningsvis problematiserte Vinger:

Det skal ikke være lett å orientere seg her i livet. Før Fredrik Skavlan og Dagbladet Magasinet visste vel knapt noen hva kultureliten var – før man eventuelt tilhørte den selv. Nå er det noe de fleste har et forhold til, og en mening om. At skjevheter i samfunnet opptar oss, er både sunt og naturlig. Men samtidig som vi alle vil være rike og suksessfulle, lever vi i en tid da avstandtagen til en kulturelite, eller til en elitistisk tankegang, er alfa og omega. Og da snakker jeg ikke om «folk flest».

Hvilket det vel ikke var helt umulig å assosiere med redaktør Stein B. Hauglids sitering, av Rune Slagstad, i Dagens Næringsliv for 23. januar (2008), da professor Slagstad ble tillagt utsagnet:

Norge er et antiintellektuelt og antiakademisk land ...

Nivellering av status er vi vel ganske gode på her oppe i fjellheimen. Men tilbake til Vingers bevingede etyde:

I de lavere divisjoner av de skravlende klasser,* der nede hvor jeg hører til, er det for eksempel ikke lov å uttrykke kritiske holdninger til «Idol», eller annen presumptivt forflatende fjernsynsunderholdning som er i ferd med å knuse populærkulturens egenart. På samme måte som det ikke er spesielt populært å jamre over Unni Lindell eller Anne B. Ragdes dominans i bokhandelen, eller over at kritikerroste norske spillefilmer går for tomme saler, forbigått av snowboardgrøssere.

Åå-åh, hvor jeg elsker uttrykk som «de skravlende klasser» – hvilken jeg vel selv kunne plasseres i, om man ville ... Selv tar jeg meg ellers, for tiden, den frihet å rakke ned på litterære burugler, selv om det kanskje ikke er sikkert man skal benytte seg av slike muligheter.

Aslak Nore ble portrettert av Hans Petter Sjøli i Dagens Næringsliv for 22-23. september 2007. Nore ble beskrevet som en som hadde refset ...

... den osloske snakkeklassens mest snakkesalige.

Men slike karakteristikker bør man kanskje være forsiktig med i Jante-Norge? (Og man bør kanskje ogso være forsiktig med å signalisere for hurtig omløp i hodet?) Uansett ble også Nores bok Gud er norsk – Soldater fra fredsnasjonen omtalt i Dagens Næringsliv for 29-30. september 2007. Anmelder Bjørn Gabrielsen skrev at Nore hadde tatt ...

... strupeangrep på sitt hjemlands skvaldrende masse.

Hvilket vel var en interessant karakteristikk av en ansamling som muligens betrakter seg som en slags norsk elite. OK, tilbake til Vinger, som innledet slik:

Men det er jo ikke alltid den smale sti er riktigst heller. Før nyttår ble det flagget at kulturkanalen P2 skulle fjerne pop og rock fra sine spilleplaner, og at den individuelle programmeringen skulle erstattes med formatert «jazz og klassisk». For meg er dette signalet – for dette kan jo aldri settes ut i livet – en fornærmelse mot både lytterne og de ansatte i statskanalen. Hvorfor ønske denne segregeringen? Er ikke pop og rock lenger kultur? P2 er den eneste norske radiokanalen som er i nærheten av å presentere noe interessant og informerende på dagtid, i uken.

Oh-yeah! Deretter gikk Vinger inn i en utlegning av hvordan P2, ved å formatere sendeflaten, i praksis reduserte folks tilgang på spennende musikk. Derved ville NRK, logisk nok, miste interesserte lyttere til alternative medier. Så tok Vinger noen refleksjoner omkring nyere orkestermusikk, hvor han blant annet gjorde et poeng av at:

Selv på YouTube er det gode tider for den som alltid har vært interessert i Arnold Schönberg, men aldri har turt å spørre.

Hvilket, jo, var en seriøst morsom formulering, syntes nå jeg da. Og han poengterte at ved å tilby smalere kulturuttrykk i mediebildet, ville mediet ha bidratt til at:

Det blir lettere å ville lære.

Hvilket vel, igjen, er en forutsetning for all utvikling utover primatstadiet, eller?

Mer om formatering ...

Decollage og dialog** (gammelt nytt)

Ole-Martin Ihle var en relativt ny stemme for undertegnede.*** 25. januar (2008) ble Ihle titulert journalist og musiker i magasinet D2, hvor han reflekterte over et opphold i New York, US of A. Vi kunne lese:

Det er mange grunner til å mislike New York, ikke minst new yorkernes sykelige selvopptatthet. ...
Å mislike en by bare fordi alle andre liker den, er kanskje litt smålig. selv om jeg skal innrømme at kunstnere, musikere og matskribenter som ustanselig skal synge byens pris, ikke akkurat pirrer reiselysten.

Hvilket vel vagt minner om en formulering som falt da Bjørn Gabrielsen anmeldte den nye boken fra Torgrim Eggens hånd, Manhattan, i Dagens Næringsliv for 25. september 2007.**** Innledningsvis gikk Gabrielsen en runde med nyere mytologisk materiell:

Men man bor der man bor, man er den man er. Å ønske at man var noen annen eller bodde et annet sted, er å kaste bort sitt allerede i utgangspunktet fortvilet korte og trivielle liv. ...
Og å se sitt blikk i speilet mens man drømmer om New York, er ikke et vakkert syn. Det er det tåpelige åsynet til landsbyknølen som setter seg på bussen for å tilbringe resten av livet sitt i storbyens slum, tiltrukket som en møll til de blinkende lys.

Det første av de to ovenstående avsnittene utløste noen tanker omkring idéfasen før romantikken, som brøt ut for fullt i starten av attenhundretallet; noe i retning av eldre teori av typen landskapet former mennesket, som igjen, så vidt jeg minnes, var lavtysk teori fra nasjonsbyggingens innledning, sånn cirka 1780.

Interpassiv møllknøl

Etter hvert som jeg lette etter tekster av Ole Martin Ihle, fant jeg også at han hadde bedt Maja S.K. Ratkje om unnskyldning i mars 2007. Her følger noen av Ihles egne etterpåkloke betraktninger:

Av alle sakene jeg har skrevet har jeg aldri fått så mange negative tilbakemeldinger fra lesere som da jeg i en panegyrisk anmeldelse av Frode Haltlis «Passing Images» kom i skade for å omtale Maja Solveig Kjelstrup Ratkje som «Morgenbladets midtsidepike», noe som fikk meg til å reagere med en viss vantro. I forrige uke fikk jeg til og med svar på tiltale fra Ratkje selv.
I en griseslakt av albumet «Problembarn» for et par år siden, karakteriserte jeg rapperen Cast som en «rytmedøv livsstilsmuslim» uten å motta så mye som en e-post. Og hvem vet, kan hende vokser hårsårheten blant musikere proporsjonalt med tilførselen av statlige subsidier.

Det var virkelig ikke mye som skulle til for å tråkke en hårsår kulturelitist på tærne. Avslutningsvis skrev Ihle:

Til slutt vil jeg beklage til de henholdsvis danske og finske komponistene Bernt Sørensen og Magnus Lindberg, som jeg kom i skade for å omtale som norske. Her burde jeg gjort bedre research. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke er særlig bevandret i samtidsmusikken, og skal heretter begrense mitt mandat til å sette merkelapper på norsk innvandrerungdom.

Ja, spark på de svarte, eller en hvilken som helst folkegruppe som i øyeblikket er nederst på den sosiale rangstigen i Oslo for tiden! (Alltid et billig poeng.)

Madrugada post mortem

I Dagens Næringsliv for 19-20. januar (2008) anmeldte Per A. Risnes jr. Sortlandsbandets siste skive, selvtitulert som Madrugada. Vi kunne lese:

Fortsatt er dødsårsaken ukjent for de fleste av oss.
Det er ikke fritt for at Sivert Høyems bønnerop av et refreng på åpningslåten «Whatever Happened To You?» sender tankene til de ulne omstendighetene rundt gitaristens endelikt.

For undertegnede kom dødsfallet som en heller trist overraskelse. Madrugada ble siste decennium (som vel tilsvarer to lustrum) norske musikalske høydepunkt – blå nordnorsk melankoli ...

Audun Vinger anmeldte ellers bandet Wes siste skive, Tension & Release i samme avis, og vi kunne lese:

We spiller sin musikk av ren nødvendighet, og med stor kjærlighet til det de holder på med. Det er ikke for å komme i avisen eller treffe jenter. Musikk er deres legning.

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no