Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Arkitekturkritikk

Her er du nå :: www » no » blogg » 2008 » 1.T » forsiktig sladder (isteden for debatt)

Under overskriften Frykten for kritikk skrev stipendiat Erling Dokk Holm om arkitekturstandens indre liv i Dagens Næringsliv for 9. januar (2008). Et stykke ute i teksten kunne vi lese:

Det betydelige avviket mellom folkelig interesse og offentlig tilgjengelig kritikk, har sannsynligvis en historisk årsak. Arkitekter deler den samme utdannelse, og det i mye større grad enn de aller fleste kunstdisipliner. Ergo har de en felles forståelse av sin oppgave, og et utviklet lojalitetsbånd til hverandre. Arkitektene forstår seg selv som et laug, derfor er kritikk også blitt sett på som ubehagelig og upassende, og de få gangene en norsk arkitekt har ytret seg negativt om en annen norsk arkitekts arbeider, har betegnelsen «ukollegial» raskt dukket opp.
Når man omgås arkitekter er de ivrige og ofte spisse i sin kritikk av kolleger, men denne kritikken kommer alltid i det private rom. Ingen går ut offentlig med sine meninger. Heldigvis finnes en økende evne til intern kritikk, ...

Her må leseren nesten oppsøke originalteksten for å hente ut direkte navngitte referanser. Grunnen til at ovenstående tekst er tatt inn i denne bloggen, ligger i likhetstrekk med hvordan diskusjonen – eller mangel på sådan saklig debatt – også kan arte seg i den bydelen undertegnede for tiden bebor. Verre er det vel at man her dessverre tidvis ensidig fordyper seg i offentlig personhets, kanskje som følge av man ikke holder fokus på sak. Mal apropos name-dropping:

... påfallende lite av kritikken som artikuleres [er] signert arkitekter. Jan Carlsen i Arkitektnytt har alltid vært en modig mann og lirket inn kritikk på steder der slikt egentlig ikke tåles, men han er tross alt ikke en bevegelse.
En annen årsak til kritikkens begredelige kår, ligger i at det ikke finnes en utdannelse der man lærer å kritisere bygg. Det man lærer er å tegne, og bli utøvende arkitekter. Noe av årsaken til den store kvaliteten på mye norsk litteraturkritikk, ligger selvsagt i at det finnes egne institutter for litteraturvitenskap.
Et annet og begredelig moment, er at det den vanligste formen for offentlig arkitekturkritikk tar form av ren hyllest. Det bades i ord og vendinger man vanligvis ikke finner i demokratiske stater. Pompøst svada som på andre felt ville falt rett igjennom, anses som poengtert nok til å bli gitt trykksverte.

Rene ord for penga! Like etter:

Det virker som om det foregår en konkurranse i å gi Fehn flest mulig smigrende, men substansløse støtteerklæringer ...

Apropos tannløs tekst

Nils Anker (frilansjournalist og tidligere redaksjonssjef i Natt&Dag) skrev om norsk sladder i magasinet D2 for 1. februar 2008. Vi kunne lese:

... «helgelesning» om «livet». Man pakker vammelt privatliv og skittent skvalder inn i begreper som «relasjonsjournalistikk». Man sørger for å pepre tekstene med ord som «sanselighet», «døden» og «medietrykket».
Man bytter ut Ekornes og furuinnredning med Eames-stol og tippoldemors trebord. Og i stedet for «påskekos i hytteveggen», er normen «jeg møtte lettveggen». Du også? Javel. Hvem har sagt at kjendissladder ikke kan være velskrevet, humoristisk, oppriktig om sine hensikter, ja, endog en smule analytisk? At man ikke kan ta dette enorme fenomenet på noe som ligner på alvor?

D2

Money Talks, Bullshit Walks!

Arkitekturskribent Jan Carlsen ga tilsvar i Dagens Næringsliv for 6. februar 2008. Etter en gjennomgang av Erling Dokk Holms argument – hvor Carlsen på høflig vis verdsatte Holms kritikk og tilføyde ytterligere treffende eksempler – avsluttet Carlsen slik:

Det sier seg derfor selv at byggherrene, de mest innflytelsesrike oppdragsgiverne, innehar en maktposisjon – et bestemmende være eller ikke være – overfor arkitektene. Summa summarum: Arkitektprofesjonen får et alvorlig demokratiproblem, ytringsfriheten blir et teoretisk spørsmål i og med at yrkesgruppen pålegger seg streng selvsensur i redsel for å komme på kant med byggherreveldet.
Følgelig er det vanligvis arkitekturskolelærere, stipendiater, forskere, kunstvitere og lignende som griper ordet i arkitektur- og byutviklingsdiskusjonen. De praktiserende hustegnerne og planleggerne foretrekker å ikle seg munnkurv. Jeg vil ikke kalle det feighet; yrkesutøvelsen er som sagt underlagt den som eier tomten og har hånd om økonomien i en mektig byggenæring som, slik Dokk Holm påpeker, omsatte for omlag 200 milliarder kroner i 2006.
Da forstår man hvorfor arkitekter skyr turbulente fagdebatter i massemediene så vel som i egne tidsskrifter. Det er synd, med tanke på samfunnets behov for arkitektenes deltakelse i meningsutvekslinger om hvordan vi bør bygge landet. Men slik er virkeligheten sett fra arkitektenes utsatte tegnestuer.

Må det bli tydeligere enn «en maktposisjon – et bestemmende være eller ikke være» ? Hvilket naturligvis medfører, som Carlsen poengterte: «et alvorlig demokratiproblem, [hvor] ytringsfriheten blir et teoretisk spørsmål». F! kan man jo si.

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no