Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

'Stjernetasten' av Benoîte Groult (2007)

Her er du nå :: www » no » blogg » 2008 » 1.T » Kommenterte utdrag fra boken

Boken Stjernetasten (2007) av Benoîte Groult: Førsteklasses fransk feminisme! Og vulva kom til syne ganske så kjapt i teksten, for eksempel i formuleringen:

Den dagen da du oppdager dem – fæle, klisne og forsvarsløse – på magen din, og den dagen da de stotrer ma-ma for første gang, vet du at du sitter i klisteret på livstid. Mamma blir som et slags passord, kjent av alle og av oss alene. Det kommer alltid til å åpne alle dører.

Mellom biologi og fransk intellektualisme gikk det fort. Her er ett eksempel fra et modént samvær:

Dermed befinner vi oss midt i de intellektuelle turneringenes fiskerike farvann som vi er så glade i, langt fra kjærlighetens og sjalusiens dødelige virvler.

Tilbake til det fysiske og den stadige gjentakelsen av at «det private også er politisk»:

Det var første gang jeg så et blikk fylt av hat hos ham, første gang han lot seg rive med til å begå en brutal handling. Jeg kjente hvordan man en dag, på ett sekund, kan bli en kvinne som blir slått, av en hvilken som helst mann, eller nesten. Og hvor skrøpelig friheten vår er. Og hvor smertelig den er for den andre.

Litt klassisk åttitallsk offertenkning, der. Det var en gammel kvinne som var forfatter og tidvis fortellerstemme i essay- eller novellesamlingen:

Alderen er også en måte å fjerne seg på. Man begynner å oppfatte livet sitt som et hele, som ikke nødvendigvis bare er en sammenstilling av de begivenhetene det har bestått av. Hver enkelt begivenhet har smittet over på den neste, som til gjengjeld har endret den foregående, slik at man ikke lenger skjelner mellom i går eller i morgen, begynnelsen eller slutten på ungdommen, men et helhetsbilde. Ut fra dette begynner det å stige frem en slags betydning.

Jo, man kan etter hvert ane en lengre tidshorisont, en som tidvis kan bli fylt av for mange minner om infantile gleder:

Ikke desto mindre: Én gamling i livet mitt kan til nød gå an, men med to nærmer det seg overdose! Særlig når mine egne venner også er freidige nok til å bli gamlinger, eller endog til å dø.

Frekke folk, disse gamlingene, og det var begredelige greier, det livet ... To-og-tredve år etter kvinneåret, kunne Groult fortelle:

Noe av det sørgelige ved alderdommen er når man opdager at de verste tradisjonene, de mest opprørende fordommene og de mest fordømmelsesverdige adferdsmønstrene som er blitt glitrende fordømt av sosiologer og psykologer innen alle retninger i tredve år, overlever alt i total uforstyrrelighet.

Vi trengte et sprang tilbake til gladere tanker!

De første levende vesener

Foreldrene er de første levende vesener, og de dekket over intetheten for oss. Vi gikk rolig fremover uten å føle noen svimmelhet. Det var som om de fremdeles holdt oss i hånden. Nå må vi fortsette uten rekkverk. Nå da pappa er død. Og mamma virker plutselig også som om hun er blitt en liten pike igjen. Hun representerer ikke paret lenger, ikke engang halve paret. Da Adrien ble borte, døde hele paret. Alice er igjen, skylt i land på en klippe, like alene som en måke om vinteren.
Xavier rakk heldigvis frem i tide, for Adrien døde langsomt og forsiktig, som et tre som er halvveis ødelagt av slåmaskinen, og som går over ende i langsom kino etter hvert som fibrene gir etter, én for én. Han gjenkjente imidlertid Xavier, med det triumferende blikket som Sønnens tilsynekomst alltid frembringer hos foreldrene – den eneste virkelige etterkommeren, arvingen, hannen, han som skal redde navnet. Altfor mange århundrer, altfor mange sivilisasjoner har satt ham på tronen til at pikene noensinne skal kunne ta fra ham denne kronen, uansett hva slags kjærlighet eller til og med preferanse de har kunnet nyte godt av. Jeg skulle ønske jeg tok feil, men Adriens blikk og Alices stolthet over gutten sin gir meg et lite stikk i hjertet.
I en familie flytter døden alle kraftlinjer. Jorden har gjennomgått et skjelv, og landskapet omformes litt etter litt; hver og en finner seg en ny likevekt. Ved denne anledningen oppdager jeg de svakes betydning. Det er ikke nødvendigvis de som lager bråk og fyller rommet, som er de vesentligste brikkene. Deres herredømme trenger et udefinert materiale, nemlig de andres skrøpelighet, for å kunne utfolde seg. Når man eldes, blir den svake like uomgjengelig nødvendig som den sterke for at paret skal overleve.

Logisk rasjonalitet rundt død. Undertegnede glemte vel å nevne at fortellerperspektivet varierte i løpet av teksten. Det ble litt som da Bjørn Gabrielsen (senere) anmeldte Sara Johnsens White Man i avisen Dagens Næringsliv for 9-10. februar 2008, hvor vi kunne lese:

Hvem som er hvem, og hva som er meningen med det hele, får man bare grep på etter at det har gått en lang stund.

Fortellerstemmen vekslet mellom slektninger i ulike generasjoner, og stemmene var preget (naturligvis) av privatpolitisert feminisme. Her er litt mer fra etter dødsleiet:

Vi håpet å kunne få med oss Alice også for en stund, men hun avslo invitasjonen. Det var hos Hélène i Cannes hun ville søke tilflukt. Hun forklarte at det er blant søsken, når man er så heldig å ha noen, at man best lærer å sørge over en forelder eller ektefelle. Søsknene er de eneste som innehar det samme utsnittet av familiehukommelsen. Foreldrenes død blir først endelig den dagen da barna deres ikke lenger er der for å minnes dem. Da utslettes virkelig minnet om det de var. De overlever som tåkete minner hos barnebarna, som ikke har kjent dem før de ble gamle.

Alice og Adriens, en gjenkjennbar observasjon på døden:

De siste dagene kjempet ikke pappa mer. Han holdt øynene åpne, men det var ingen i dem lenger. Alice så oss reise på samme måte som den skipbrudne som ser livbøyen bli borte, men hun smilte alltid tappert.

Mørkets lekse

Livet – på sin side – oppviste jo også noen sjarmerende etapper, som da forfatteren lot en gjenforelsket kvinne reflektere:

Lykken kommer man alltids ut av det med, men mirakelet lar seg ikke manipulere. Det faller ned fra himmelen uten varsel. Det kommer for tidlig, for sent eller ikke i det hele tatt, og man må klare seg med det som kommer, for ikke noe annet vil noensinne ha den samme smaken eller den fatale opplagtheten.
Den angeren, de beklagelsene og de uklare erindringene som dukker frem når et så kjært vesen blir borte, grubler jeg over hele dagen med hendene i jorden og om kvelden i peiskroken. Et bål er nemlig et levende vesen.

Og avslutningsvis, med utgangspunkt i noe reklamemateriell om virilitet:

Vi brast i latter sammen over denne forfalls- og impotenslitteraturen. Jeg visste ennå ikke at man ikke kan le lenger når man er helt alene. Man kan føre enetaler, og man snakker ofte høyt med seg selv, men underlig nok oppstår det aldri latter mer.
Hvorfor skal man forresten le?

Det er mulig undertegnede ikke er så rent lite enfoldig, for han ler av seg selv (og andre) titt og ofte, også i enerom. Kanskje har man ikke så lenge igjen selv, men å begynne å snakke med seg selv? Det holder da vel med det konstante maset fra den indre dialogen (ja, man hører stemmer)! Ha ellers en god kveld!

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no