Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

'Mariam' av Morten Claussen

Her er du nå :: www » no » blogg » 2008 » 1.T » 2007-litteratur

Boken Mariam (2007) av Morten Claussen ble en spesielt fin overraskelse, etter at den var nappet tilfeldigvis med ut av en hylle på biblioteket. Bakpå stod det å lese:

Hovedpersonen i denne romanen er en gammel skuespiller som på dødsleiet beveger seg som et gjenferd gjennom livets roller, rollene han har spilt på scenen og rolle han har spilt i virkeligheten.

OK, da var settingen satt på plass. Allerede i åpningskapitlet, benevnt (a), var vi inne i en fornøyelig beskrivelse av steder man dør på:

... vi kan enes om at det er et hjem jeg har havnet på, eller heim som det heter seg i dette enorme etablissementet, et gigantisk murbygg i fire samfulle etasjer og med kjeller godt under landjorda og et høyt himmelhvelvet loft, Gud vet hva som er i det alt sammen, og ikke minst hvem, stappfullt av avgåtte skuespillere og operasangere som det er, klovner og sirkusartister og allverdens teknikere og lys- og tonsettere og deres instruktører og inspisienter og scenografer og på- og avkledere, sminkører og musikere og scenearbeidere, ja, flere hundre såkalte pasienter eller beboere er vi minst, i tillegg til de noe mindre senile blant oss med foreløpig status av ansatte, men så langt har jeg ikke møtt ett menneske her på huset som kan teksten sin, enda mindre har forstått noe av den, om de i det hele tatt har kastet så mye som et blikk på replikkene de fikk seg tildelt ved ankomst, fanden ta dem, det er som om komedien deres overhodet ikke eksisterer lenger eller er sluttspilt eller hardt redigert og klippet og limt i, eller så har dramatikeren i dyp misnøye eller av et plutselig personlig vannvidd trukket tilbake skuespillet i sin helhet, det er uansett dårlig stelt, det er sikkert, med oss alle, personlig glemte jeg for eksempel nå i kveld for en stakket stund at jeg er gammel og syk, eller sjuk som man sier her omkring, ved kveldsmåltidet for å være pinlig nøyaktig, og også at jeg i mitt tidligere liv var scenekunstner av noe slag eller i hvert fall har hatt deler av mitt forhenværende virke ved en institusjon som, slik jeg oppfattet det i sin tid, lignet svært på et teater, et departement muligens, eller læreanstalt eller kloster eller begravelsesbyrå, hvis jeg da ikke rett og slett hadde hovedrollen og var forretteren som fikk de døde i gravene sine, nei, det var i sannhet bare en liten birolle, for jeg erindrer ingen applaus lenger eller tilsvarende, nei, tvert imot, men det gjør ingenting, Laura hadde vel også sitt å stri med, hun som spilte min kone dengang, nei, glemt og gjemt for det har vært så mange teaterstykker, så mange kvinneskikkelser og alt dette mot den hvite skyggefulle veggen med et smalt felt lyst litt opp av lampen på bordet innunder vinduet, som jeg nå må ha vendt ryggen til for dermed å kunne studere min egen smale skygge gjengitt som et av sinnbildene på fjellveggen i Platons hule her jeg står: «Har nå disse fanger av seg selv og hverandre sett noe annet enn de skygger som ilden kaster på den motsatte hulevegg?»

Og slik gikk det side opp og side ned, tett i tett spekket med referanser til scene- og litterære tekter – et funn for den som har lest seg opp på teater og skuespilleri, eller er en halvstudert røver, som Hambro sa ...

En liten morsomhet for oss som med et skjevt smil tenker på Sørlandet innimellom, var det også å finne:

... også nå pussig nok, som min far, husker jeg det ikke akkurat i denne stund, hvordan han kunne gjengi en bit bibelord, ja, farsarven, han må ha vært fra sørlandet, havkanten et sted, i randsonen for forstanden uten tvil, ...

Hehe-he ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no