Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Folk og fenalår

Her er du nå :: www » no » blogg » 2008 » 1.T » Gløtt frå Glåmdalen (1959)

Utgivelsen Folk og fenalår (Gløtt frå Glåmdalen)* ble utgitt av Glomdalsmuseets Venner i 1959. Samlingen bød på snutter og hverdagsmyter fra dalen der Glomma tradisjonelt har dominert basisnæringene i et par hundre år. Georg Werner-Hansen ga følgende poetiske skildring av elven, under tittelen Glåma:

Langt inne på fjellvidda et sted, der Dovre og Dalarne møtes, blinker et par duggdråper i gryende morgensol. De leker i røslyngen, tindrende livsglade. Et lite vindpust fører dem nærmere og nærmere sammen, til slutt går de opp i hverandre, forenes til en dråpe så stor som dem begge. Tyngden og et nytt lite vindpust får dråpen til å skli nedover stengelen, bit for bit. For hver bit møter den nye dråper som forener seg med den. Sammenslynget når de ned til jordbakken, inn i den. Uendelig tålmodig finner dråpene vei mellom sandkorn og småstein, rives opp og forenes på ny. Langt om lenge råker de en liten åre som en gang for lenge, lenge siden banet en liten og trang og mørk tunnel under torven. Dråpene er etter hvert blitt mange, snart formelig sildrer de ut i en bitteliten pytt bak restene av en rot, et morkent minne fra den gang skogen ennå rådde på fjellet. I vasspytten leker dråpene en liten stund i strålene fra en sol, som nå har løftet seg et godt stykke over Kjølranden. Men ikke lenge, en skal langt! Trang er passasjen dypt i mørke revnen fram til bekken som har det travelt med å komme ned til tjernet. Og her begynner for alvor det store eventyret for dråpen vår, tjernet fortoner seg som et uendelig hav, en ufattelig verden av kamerater, bundet sammen og danset sammen i kveldsbrisen som stryker mildt i vass-skorpen og holder denne forunderlige masse av dråper i uopphørlig bevegelse. I sin rytmiske dans finner dråpen veien til avløpet,** en ny etappe i ferden ut i den store verden. Ferden, som først ender i oseanet – nei, ikke ender der. Storhavet er bare en mellomstasjon det også, i den evige kretsgang, som kanskje igjen – om lykken er god – fører dråpen til en ny oppvåknen som dugg på Rørosvidda en sommermorgen.
Slik, som røslyngdugg i solrenningen, fødes storelva. Og i lyng og kratt og mose milevis i øst og vest leker duggdråpene seg sammen i morgenbrisen, fører kraft og tyngde til elva, i en evig kretsgang. Uimotståelig, nådeløst krevende, trekker storelva til seg fra alle sider, tvinger myriader av glinsende duggdråper sammen i sin favn.
Godt at Glåma-navnet endelig har slått igjennom, det er østerdølenes gamle, gode navn på elva – og er det ikke først og fremst hans elv, kanskje? «Glommen» låter som skurrende knot for en østerdøl, et navn som intet gir av elvas vesen, men som i høyden kan tolereres i mer eller mindre merkantilt betonte sammensetninger.
Og hvor mye rikere klinger ikke Glåma i poesi! Mangt et hyllningskvad er kvedet i tidens løp til Glåmas pris, mangt et åpent natursinn er revet med av den storlinjede harmoni i det landskap storelva har formet og gitt liv.
Slik var Hulda Garborgs bilde av Østerdalen:
Longt i livd av låge, linjemjuke åsar,
millom Kjølen og dei ville jotunheimar,
glid ho som ein sylv-veg, Noregs storelv,
stolte Glåma, glitrande og dronningfager,
speglar himmel, fjell og gyllte reinmos-kollar,
stille tun og grøne, blomestrådde vollar.

Ja, det er gammelt sørsamisk land, dette, som skapt for utmarksgjeting – og kolonialisert først på sytten- og attenhundretallet, som traktene langs kjølen hele veien nordover, òg som et ledd i nasjonsdanning og avgrensning til Sveariket. Hørte jeg noen betvile tolkningen? Sjekk Stortingets annaler og Hulda Garborgs cv, sier jeg bare!

Glåma

Og Georg Werner-Hansen benyttet en liten (og vanligsøt) genistrek ved å likestille naturelement med det lille menneskets lek, humanisering, menneskeliggjøring eller antropomorfisering av naturfenomen må være et enkelt og virksomt pedagogisk grep. Kombinert med tidsakser som rommet så vel døgret, med dets forløp fra morgen til kveld, som evige og tidløse størrelser som kretsgang får man lett assosiasjoner i retning av bestandighet og gjenkjennelighet, og dermed harmonisk sannhet. OK, nok diktanalyse for i natt ...

Musealt ...

Soundtrack: Ping

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no