Kringkasting i en digital fremtid

Den oppvakte medieprofessor Jostein Gripsrud ved Universitetet i Bergen hadde en kultur og medier-kommentar i Dagens Næringsliv for 22-23. desember 2007. Gripsrud kommenterte stortingsmeldingen «Kringkasting i en digital fremtid» som kom sist vår; aktualisert med omkalfatreringer i eierskap og lisenser gjennom 2007, kunne Gripsrud blant annet summere opp som følger:

NRKs P2 ble introdusert av daværende kringkastingssjef Einar Førde som «alpeluekanal» (P1 var for lusekofter, P3 for skinnjakker). ...

Betegnelsen «alpeluekanal» var en morsomhet som tydeliggjorde hvordan de mest solide aktualitets- og kulturprogrammene nå skulle unndras folk flest og i stedet tilbys samlet til en høyt utdannet elite. Forpliktelsene overfor samene ble samlet her, ikke fordi samene regnes som gjennomgående mer intellektuelt anlagt enn resten av befolkningen, men fordi P2s målgrupe ble regnet som mer tolerante og samevennlige enn andre lyttergrupper. Dermed levde en liksom opp til sine forpliktelser samtidig som en hindret at samiske programmer førte til lyttertap for P1.

I høst har en så vedtatt å fjerne all pop og rock fra kanalen, fordi en undersøkelse har vist at den 54-årige kjernelytter (husk Kanal24s 32-årige kvinne) foretrekker klassisk og jazz. Verdensmusikk og folkemusikk skal fortsatt finnes, uten å være nevnt spesifikt av den tenkte 54-åringen. Så det blir neppe mye av sånt. Jazzen vil også bli helt marginal, musikksjef Jorunn Hope er ingen jazzfrik. Slik sikrer en kulturkanalen enhetlighet i overensstemmelse med sosiokulturelle fordommer, men i direkte strid med den sterkt inklusive smaken som nå kjennetegner alle sosiale og kulturelle eliter i Vesten. En prøver å hindre at populærmusikkmotstanderne blant kanalens lyttere får sine musikalske fordommer utfordret ved klingende motargumenter. Dette fullfører en utvikling der P1 og P3 forlengst er blitt rotasjonskontrollerte popmusikkmaskiner som hindrer sitt brede publikum i å møte og oppdage at de kanskje liker både jazz, klassisk og tradisjonsmusikk samt alt imellom disse.

En god oppsummering av en lang tids utvikling, dessverre. På et mer personlig plan kan jeg jo dra en historie fra årene på Svalbard, hvor jeg i protest mot intellektualisering – og med et snev av maoistisk, sjølproletarisert kulturrevolusjonær geist – jobbet med vasking og grøftegraving, mye godt i full ensomhet.

I maskinhallene på det kullfyrte Energiverket var det så mye støy at man måtte benytte hørselsvern. Etter noen dager i full isolasjon inne i slike, ble tankene for påtrengende og jeg kjøpte sånne høreklokker med radio inni.

Det ble P3, det! Men etter et par uker ble man igjen lei av monotoni og repetisjon i den formaterte sendeflaten, og heldigvis fant jeg en kanal hvor folk samtalte og spilte merkelig musikk, P2. Til å begynne med var folkemusikk en utfordring, men man vänjer sej til alt. (Korpsmusikk tok det atskillig flere år å nærme seg, men det var mye fin stalinisme og facisme å finne der også.) Nok om meg, vi må tilbake til Gripsrud, som avsluttet slik:

... i tråd med kommersiell tradisjon undervurderer [NRK] publikums intelligens. De tror folk flest vil ha enda en runde med hagestell, oppussing og turer i skog og mark i stedet for et tilbud om å begripe mer av verden og deres plass i den. NRK1s prime time er nå nesten uten materiale bare lisensfinansierte allmennkringkastere tilbyr. Sånt kommer etter Kveldsnytt.

Slik skjer det en omdefinering av allmennkringkasting i retning av «noe for alle alltid» – på en eller annen kanal. Den opprinnelige BBC-devisen var å «underholde, informere og opplyse» publikum. Forskjellen ligger i oppfatningen av relasjonen mellom institusjonen og publikum. I BBC-formelen ligger det at allmennkringkastingen skal være et samlingssted hvor publikum øker sine ressurser for medborgerlig deltakelse i samfunnslivet. Dagens NRK vil heller være et supermarked der folk velger varer ut fra sin sosiokulturelle bakgrunn – og NRKs fordommer om denne. Hverken elitene eller folk flest skal få noe å bryne seg på eller overraskes av. Velkjente sosiale forskjeller i kunnskapsnivå og orienteringsevne, seinest reflektert i undersøkelser som viser at sosial bakgrunn er avgjørende for læring blant skolebarn, bekreftes og forsterkes.

Allmennkringkasting var tenkt å være en motor for kulturell dynamikk med økt mangfold og utjevning av kulturelle ressursforskjeller som mål. Med bortfallet av opplysningsvirksomme folkebevegelser og etablering av en skole hvor læring stadig mer blir foreldrenes ansvar, er det egentlig større bruk for en slik motor enn noengang. I stedet sementeres klasseskillene.

Nok en statlig falitt? Barna går ikke på skolen for å lære?

Mer ...

Åge :: 22-31. desember 2007