Voksenhoplæring
I avisen Dagens Næringsliv for 8-9. desember (2007) anmeldte Per A. Risnes jr. Wu-Tang Clans nye skive. Innledningsvis kunne vi lese:
Wu-Tang Clan er hiphop for oss uten saggebukser.
Et av tidenes sterkeste hiphop-kollektiver har brukt seks år på å lage et nytt studioalbum. Det faktum at albumet eksisterer, er nok for mange Wu-Tang-fans. For oss festrøykere som ikke har gått og ventet på ny forsyning, er det i tillegg godt å vite at det er prima vare.
Vel, stort tydeligere behøver man vel ikke være; Det finnes vel et lovverk her i landet. Litt uti anmeldelsen kom Risnes jr. inn på tema som kanskje indikerte at han hadde vært på fest en gang før:
Dette er albumet for deg som bare lar deg overtale til å kjøpe ett eller to hiphopalbum i året. Albumet er et selvsikkert, mørkt og mystisk epos om tegneseriehelter, klassereiser, samuraier, kokain, sjakk og horer. Som en helt vanlig samtale på røykerommet, altså.
Vel, vel ... Tidligere redaktør for Dag&Natt, Audun Vinger, anmeldte James Taylors skive One Man Band i Dagens Næringsliv for helgen 1-2. desember (2007). Vi kunne mellom annet lese:
... Taylors låtkanon – og hans svært typiske uttrykk – trenger ikke mer fokus nå. Han har laget den samme platen i flere tiår, slakkere og slakkere for hver gang. Han gir inntrykk av å være en tørrlagt alkoholiker, som han vel også er, noe som resulterer i en enorm positivitet og fromhet, noe som kan bli ufordragelig i lengden.
Instinktiv innlevelse?
Og i en omtale av en bok som berørte teknologiske skifter (les: plattformer) i musikkbransjen – i Dagens Næringsliv for 4. desember (2007) – benyttet Audun Vinger følgende formulering om bransjens håpløse tilnærming:
... tallene lyser rødt, nytenkingen består i å tenke gammelt ...
Etter et eierskifte i Natt&Dag i høst, meldte jo Vinger overgang/avgang. Både Morgenbladet og Dagens Næringsliv så ut til å ha benyttet hans skriveferdigheter senere, og i tillegg er han vel blitt redktør for Vinduet, hvis jeg har forstått kabalen rett. Uansett, i DN for 22-23. desember (2007) kunne vi lese:
Popmusikken er selvfølgelig i stadig forandring, og den følger samfunnsutviklingen med hensyn til teknologi, trender og generelt verdigrunnlag. Etter internett og YouTube har farsott/døgnflue/gimmickmusikken fått en aldri så liten rennessanse, men det er noen som aldri glemmer Gullalderen.
En viss type popmusikk er konstant, og vil antakelig holde seg slik så lenge skuta kan gå og hjertepumpa slå.
Tja, etter en anmeldelse av The Pearlfisher's Up with the Larks, kom Vinger tilbake til det generelle, og med en noe overraskende analogi til vinanmelderspråk(!):
Pop er et fag, og denne platen må regnes som en arbeidsseier. Det er en fullkommen balanse mellom restsødme og tanniner, mellom symfoni og havrelefse og mellom sorg og glede. Den beste popen er alltid farget med noe blått, og den taler ofte den lille manns sak og omhandler hans baling med de store spørsmål. Økonomisk bruk av stryk og blås understreker dette spillet mellom det hverdagslige og det storslåtte.
Og ellers benyttet Vinger uttrykket:
... et skingrende gitardriv ikke ulikt powerpopbandet over alle, Big Star ...
Noe som minnet om en refleksjon Tellef Øgrim gjorde i høst, i Dagens Næringsliv for helgen 8-9. september (2007), da han anmeldte jvc ux-dm8, et mini-musikkanlegg for hybler. Blant annet skrev Øgrim:
Minst én gang våknet luftgitarrefleksen, et godt tegn på god gjengivelse av god musikk.
Og Per A. Risnes jr. anmeldte Bruce Springsteens skive Magic i Dagens Næringsliv for helgen 29-30. september (2007). Slik innledet Risnes jr.:
Er det noen i live der ute? Er det noen som har litt sjel igjen?
Varianser
Tron Jensen skrev om en innspilling av Georg Philipp Telemann i Dagens Næringsliv for 22-23. desember (2007). Det var The King's Consort som hadde gjort «Musique de Table», som vel utlagt til norsk skulle bli noe sånn som musikk til måltidet eller noe i den dur, eller moll. Uansett skrev Jensen:
Taffelmusikk er egentlig ingen musikalsk sjanger, men vi vet med sikkerhet at utallige av G.P. Telemanns suiter ble fremført ved middager.
Taffel, ok, begrepspresisering – mer:
Georg Philipp Telemann (1681-1767) var en av de første kommersielle aktørene i musikklivet. Under jusstudier i Leipzig laget han et eget klassisk «band», som solgte sine tjenester til bursdager og festmiddager i ikke-kirkelige sammenhenger. Suiteformen passet utmerket: Gjestene kunne skride til bords ledsaget av en høytidsstemt ouvertyre. De raske allegrosatsene må også ha passet perfekt når festen begynte å ta av, mens en menuett mot slutten sikkert var en fin anledning til å bevege seg ut på dansegulvet. Og utartet det hele seg til en fylleorgie, kunne orkesteret alltids bidra med en «furiosa»-sats.
Vel, slik hadde jeg ikke tenkt om klassisk musikk før. Av og til rykker det jo riktignok litt i rockefoten i løpet av klassisk nattradio, men at det skulle være partymusikk, se, dét klarte jeg ikke å kople – så enkel er jeg ...
Party, parti – Spontanejakulasjon?
Og når vi først er inne på klassisk; Jensen anmeldte Mitsuko Uchidas nyutkomne Beethoven – Piano sonatas opus 101/106 i Dagens Næringsliv for 1-2. september (2007). Jensen innledet slik:
Når sluttet den klassiske musikken å være underholdende? Svar: I 1816, definitivt. Da skrev Ludvig van Beethoven sonaten i A-dur, opus 101. Paradoksalt nok, for sonaten innledes med et av klaverlitteraturens mest innsmigrende temaer. Men ganske raskt begynner Beethoven sin variasjonskunst, og vi føres inn i det ukjente.
Og når vi først er inne på sansninger; Arkitektur er jo frossen musikk, mente Goethe, så småelegant presenteres også litt av arkitekturforfatter Torbjørn Færøviks signerte innlegget Kjærlighet i forurensningens tid i Aftenposten 25. mai (2007). Teksten handlet om Taj Mahal ved Jamunas bredd, og inneholdt følgende historiske opplysning:
Keiser Shah Jahan hadde kvinner nok, men ingen var som favoritthustruen Mumtaz Mahal. Tretten barn satte hun til verden, men da hun skulle føde det fjortende, døde hun. Keiseren fortvilte. Hva nå?
Svaret ble Taj Mahal, et monument til kjærlighetens pris – kanskje verdens vakreste. Tyve tusen arbeidere ble mobilisert, og i 1648, etter seksten års arbeid, var verket fullført.
Konseptualisme
Og, apropos grandiose saker; Ole-Martin Ihle anmeldte Håkon Moslets bok Turboneger. Sagaen om denimfolket i Morgenbladets for 26. oktober (2007). Mellom annet savnet han en refleksjon rundt ...
... hvorfor har aldri Turboneger fått det store internasjonale gjennombruddet de har håpet på? Tilfeldigheter og geografi, selvfølgelig. Men årsaken ligger også et annet sted.
Et megaband som Van Halen har i likhet med Turboneger klart å forene idioti og intellekt, skamløs kommersialisme og musikalsk integritet. Men i motsetning til Turboneger går musikken hos Van Halen alltid foran ideen; håndverket seirer over tanken.
Hos Turboneger synes derimot hodet bestandig å komme først ut. Musikken er refleksiv og selvbevisst. Turboneger vil lage rock som er taktil, kinetisk og instinktiv, men musikken deres synes å fortelle det heller enn å være det.
Turboneger som hvit elefant?* Vel, da tar vi vel like gjerne et lite hopp over i konseptkunst, igjen, og siterer Arve Rød, som anmeldte Lars Morells decollager, på Galleri GAD i Oslo, i Dagens Næringsliv for 8-9. desember (2007). Vi kunne lese:
... det oppleves som et problem at Morell, i likhet med flere kunstnere som arbeider med referanser i den radikale konseptkunsten, ofte ender med å estetisere ideene fra sine forbilder. Det som en gang var tenkt som en ikke-estetikk, eller et nøytralt bilde, ender opp som en stil; en estetisk kode på linje med alle andre retninger i kunsten – ufarliggjort og forbrukervennlig.
Tung Tom Tank
Under overskriften Nei og atter nei anmeldte Arve Rød utstillingen Nothing doing av Matias Faldbakken på galleri Standard[Oslo] i Dagens Næringsliv for 6-7. oktober (2007). Innledningsvis ble Faldbakkens verker beskrevet slik:
De vage printene, pent montert bak glass og ramme, er tilsynelatende ribbet for mening og dypere sammenheng. Skal man lete opp en rød tråd her, må man ta i betraktning hele Faldbakkens produksjon over de siste årene.
Hvilket jo kunne bli en ganske så kompleks oppgave, når unge Faldbakken har operert innenfor så mange medier og kanaler at man nærmest må ha vært heltidsansatt – for eksempel i en avis – for å følge verkene og diskusjonene rundt dem. Som Rød skrev litt uti anmeldelsen:
Høyt og lavt altså. Og smalt og bredt, med en vedvarende dragning mot ytterligående posisjoner. Denne dragningen har tidligere kommet til syne i form av ulike ekstreme ytringer forkledd som underholdning – for eksempel Faldbakkens dystert-vulgære og misantropiske romanprosjekt under pseudonymet Abo Rasul tør være kjent stoff. Samtidig har han fått merkelappen «nykonseptualist» som en av de fremste aktørene innen en tungt teoretisk og, i manges øyne, utilgjengelig kunsttradisjon i Norge.
Ane Farsethås anmeldte Faldbakkens 2006-parodi på Ibsens Et dukkehjem under tittelen 'En livsløgn per sms' i Dagens Næringsliv for 16. september 2006. Mellom annet kunne vi lese:
... det er Nora som best får oppsummere den relativistiske forståelsen av frihet hos dem som i stykket kalles Bright Trash-generasjonen: «Nå om dagen er det litt vanskelig å avgjøre hva som er klisjé og ikke.»
Abort under debatt
Nå om dagen er det litt vanskelig å avgjøre hva som er klisjé og ikke, hva som er kunst og ikke, hva som er tabu og ikke – slik kan man også oppsummere Faldbakkens forfatterskap som tidligere har trukket inn fenomener som nazisme og pedofili for å se om det overhodet går an å provosere lenger. Så langt har vel Faldbakken bevist at slike overskridelser vekker mer beundring enn provokasjon. ...
Faldbakkens misantropisk-vittige dialoger blir mer underholdende enn hos de fleste.
Inntil det hele avsløres som et stunt rettet mot fortolkningsindustriens villighet til å finne mening i hver Ibsen-smule, kan vi i alle fall unne oss å humre over det som står på innsiden av permene.
Scary muvie
Arve Rød anmeldte en utstilling av Liv Tandrevold Eriksen i Dagens Næringsliv for helgen 24-25. november (2007). Og Tommy Olsson kunne så definitivt ha rett i at kunstkritikk er den nye rocken, for Rød skrev blant annet:
Puberteten var antageligvis en rystende erfaring for de fleste, slik man vergeløst var overlatt det sjelelige og hormonelle kaos. Denne kanskje mest dramatiske brytningsfasen i utviklingen av vår individuelle personlighet representerer sånn sett en aldri så liten Sturm und Drang-opplevelse for hver og en av oss. Ikke så rart da, at de uregjerlige kreftene som besetter kropp og sjel i denne delen av oppveksten har ...
OK, en liten cliff-hanger lagt inn der, jeg innrømmer det, men mest fordi teksten gikk over i en parabel mellom skrekkfilm og visse kunstneriske landskap, og det ble litt irrelevant for mitt eventuelle poeng. Rød beskrev like etter en trend ved nyere kunst:
... en dragning mot romantikk, mystikk og fortelling. Denne kunsten er emosjonell, impulsiv og dramatisk, fremfor kritisk analyserende slik mye av den avantgardepregede kunsten de siste årene har fremstått.
Skrekkfilmen er mest skrekkelig når den viser oss at under overflaten på de vante ting, lurer død og fortapelse – det Sigmund Freud begrepsfestet som det «uhjemlige». I ekstreme livssituasjoner kan det åpnes en dør inn til dette uhyggelige universet, som kanskje ikke er så langt unna som vi ønsker å tro.
Singel, tildels
Og, apropos pubertet; I Dagens Næringsliv for 22-23. desember (2007) ble også den nyansatte operaregissøren Paul Curran portrettert (og beskrevet som 'Singel, tildels'). Det var en fargerik person som trådte frem i teksten, som var forfattet av Hugo Lauritz Jenssen. Innledningsvis kunne vi lese om Currans senpubertet:
– Det er forbløffende hva du kan tilgi og hva du kan glemme, sier Paul Curran.
Før hun døde kom det til en forsoning mellom mor og sønn. I siste liten fikk de bygget bro over et juv av emosjonell avstand, en avgrunn som bare finnes i nære familierelasjoner. Paul ble kontant sparket ut hjemmefra, 16 år gammel, da foreldrene fant ut at han var homofil. Curran vokste opp i et konservativt, katolsk arbeiderklassestrøk i et blygrått Glasgow. Toleransen for annerledeshet og originalitet var helt ubetydelig.
Den nye operasjefen tilhører tetsjiktet av verdens unge, fremadstormende operaregissører. ... Han gjør et av sine retoriske sirkustriks – og gir selv svaret:
– Når bygget noen sist et hus som var perfekt? Aldri.
Portrettet gikk videre, ispedd absolutismer og vante provokativt dramatiske formuleringer av type «det fantes ingen vei tilbake til Glasgow». På spørsmål om det var artistiske årer hans familie, svarte Curran:
– Absolutt null. Ingenting i det hele tatt.
Så mye for arbeiderklasseidealismen.
Da operaen «En midsommernattsdrøm» skulle flyttes til mormonernes Salt Lake City, sa Curran nei til å kamuflere det erotiske innholdet, gjøre den mer tekkelig.
– Det ville vært meningsløst å fjerne sex fra Shakespeare. De ville ha det rent, pent, søtt. Dette er land der du ikke kan vise en brystvorte. Mennesker har ikke brystvorter!
Han snøfter.
Mer generelt om den nye megainstitusjonen kunne vi lese:
Remlov, Curran og Anne Gjevang er troikaen som skal lede Den Norske Opera. Han håper folk vil være tålmodige, dette enorme «leketøyet» krever delikat tilnærming.
– Man kan ikke storme inn og gå berserk med det. Men jeg ser også muligheten til å utvikle et ungt operaensemble videre. Å drive et kompani, er noe nytt for meg. ...
Dere har brukt fem år på å bygge en ny opera. Da har Norge åpenbart en langsiktig plan.
Arven etter Ludvig
Han er orientert om Fremskrittspartiets fremgang og partiets kulturskeptiske ryggmarksreflekser, men er ikke bekymret.
– Hør. Ingen av oss er idioter. Vi vet at regjeringer ser på kunst og kultur som luksus. Vil de smykke seg med en ny opera i Oslo? Godt for dem! Prisen er at de må fortsette å bevilge penger.
Curran oppsummerer: Avantgardisme og tradisjonalisme er bullshit-begreper. Han avskyr tysk regiteater. Regissøren har en lisens til å tolke historiene gjennom musikken, ikke pervertere dem. Uansett må en ny opera få beholde sin egen logikk.
– Nye verker er uomgjengelig nødvendig, ellers dør operaen. Det finnes faktisk fryktelig mange operaer i Norge, innbyggertallet tatt i betraktning.
Oppsøk gjerne originalteksten; Det var mange perleformuleringer å finne der!
Pene mennesker
Og apropos Peer Gyntsk stormannsgalskap: . I Dagens Næringsliv for helgen 24-25. november (2007) skrev Mari Christine Grydeland om literati, den litterære intelligentsiaen s omgang med annen sosial elite:
Det beste, eller the best of the best of the best, som de sier i USA, er når the literati fester med the glitterati. The glitterati er de veldig rike, eller de veldig berømte (helst begge deler), som dukker opp på fasjonable fester iført noe glitrende. For glitter smitter.
Nok panegyrikk! Grydelands innfallsvinkel var vel muligens noe ironisk, som da hun kommenterte en lett aspirert foreleser som følger:
«Najjatologi, ellipser, mimesis, tempus, digetiske berettelser, prosalyrikk, forstår ni hva jag menar?»
En kjent kritiker nikker rolig på hodet. Jeg forstår ingenting. Jeg ser meg rundt. Jeg ser ingen litterære kjendiser. Forfatteren sier at hun ville kalle boken sin en roman, til tross for at en roman har strukturer som hun oppfatter som falliske og maskuline, i et patriarkalsk system. Hun lener seg frem på talerstolen. Talerstolen er definitivt fallisk.
«Rummet er mytisk landskap,» sier forfatteren.
Gøyal overlast
Vel, tilbake til musikk som tomt tøv: Noe tekst er jo ren toleranseøvelse, og Hugo Lauritz Jenssen skrev om fotografen Anton Corbijns portretter i Dagens Næringsliv for 8-9. desember (2007). Mellom annet kunne vi lese om:
... James Last. Den tyske schlagerfyrsten har utgitt 190 (!) album med sin mikstur av overstadig jublende folkemasser, handclaps og alt fra Bach, Beatles, Abba og wienervalser i uhellige arrangementer under merkelappen Non Stop Dancing. Kompet kan mest nøytralt beskrives som «gøyalt».
Skikkelig postmoderne gumbo, med andre ord! Men nok om meg og mine tolkninger, litt senere stod å lese:
I Nederland spøker de med «James Overlast». «Overlast» betyr støy.
Åge 10-31. desember 2007
Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg
aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508
Denne siden ble sist endret :: 08. October 2008 :: ©
www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no
