Gnosis :: kunnskap/innsikt

Det stunder mot jul, igjen, og det er vel greit med litt religionshistorie. Ingrid Synnøve Torp presenterte artikkelen Judas-koden i A-magasinet i forbindelse med påsken i år, og vi kunne lese:

På slutten av det andre århundret skrev biskop Irenaeus av Lyon i sin avhandling «Oppsporing og omstyrting av den falske lære» blant annet om gnostikere. Dette er en retning av kristne som ofte hevder at det å kjenne seg selv, er å kjenne Gud, ettersom selvet og det guddommelige er identisk. Gnosis betyr kunnskap, men det handler altså ikke om vitenskapelig kunnskap, men om selvinnsikt og erfaring. I avhandlingen nevner Irenaeus at gnostikerne har «et oppdiktet verk» for å underbygge enkelte av sine påstander, og at dette verket kalles Judasevangeliet. Men noe fysisk Judasevangelium har aldri dukket opp, før gravraidet i Egypt på 1970-tallet.

Det var ikke helt uvanlig for egypterne i oldtiden å få med seg sine hellige skrifter i graven. Boken med Judasevangeliet rommet også tre andre skrifter, og trolig reflekterer de troen til personen de ble gravlagt med.

– Frem til 200-tallet var det et utrolig mangfold av forskjellige kristne retninger. Men dette mangfoldet er utdødd, forteller professor Einar Thomassen ved Universitetet i Bergen.

Det er kun den kristendommen vi kjenner i dag som har overlevd, og den har overlevert sin egen historie.

En institusjon som har forfattet og overlevert sin egen historie

Frem til 200-tallet var de ulike retningene av kristne mer eller mindre flettet inn i hverandre, men snart begynte den ortodokse kirken å bli mer sentralisert. Alternative grupperinger av kristne ble avsondret, og forholdt seg til sine tekster. Thomassen forteller at de funnene man gjør av gamle dokumenter rommer like mange såkalte kjetterske tekster, som ortodokse eller rettroende. Det tyder på at utbredelsen av de kjetterske tekstene, blant dem de gnostiske, har vært omfattende. Den ortodokse kirken hadde sin bibel, men gjennom de første århundrene etter Jesu død var det ikke snakk om noen bok. Bibelen var på den tiden en liste over godkjente tekster, som stadig forandret seg. Noen tekster ble tatt ut fordi de ikke var gamle nok, andre fordi de etter hvert ble fordømt som vranglære.

Kirkehistorikeren Eusebius skrev på 300-tallet om en menighet som spurte sin biskop om de kunne lese Peters-evangeliet. Først sa biskopen ja, men siden fant han ting i teksten som tydet på at Jesus ikke led ordentlig på korset, han var altså ikke et ordentlig menneske. Dermed mente biskopen at teksten ikke kunne være et autentisk dokument skrevet av Peter.

Først på 300-tallet kom den første Bibelen i bokform. Jesu ord og Paulus' brev la grunnlaget for Det nye testamente, og særlig tekster som fremstilte Jesus som for menneskelig eller for guddommelig, ikke like mye av begge formene, ble valgt bort. Hundre år senere, etter at Konstantin og hans medkeisere hadde vedtatt religionsfrihet i Romerriket og den ortodokse kirken hadde fått anledning til å styrke sin hierarkiske organisasjon, begynte kirken for alvor å forfølge kjettere.

– Med kristendommen kommer vi opp på et helt nytt nivå av intoleranse, mener Einar Thomassen.

Den spanske asketen Pricillian var i år 385 den første personen som ble henrettet for kjetteri. Henrettelsen møtte protester, men kampen mot vranglære tiltok utover på 400-tallet, og i de følgende århundrene ble avvik fra kirkens offisielle lære møtt med hard hånd.

Underveis i denne prosessen forsvant en god del av kristendommens tidlige historie – dens tekster og tradisjoner, men noe av den dukker altså opp igjen i våre dager.

Tja, er det noen parallelliteter mellom historien over og pønkens utvikling seint på sytti- og tidlig på åttitallet, tro – eller kanskje ikke? Uansett, forfatteren Paulo Coelho er, i skrivende stund, spaltist i sosialistblekka Ny Tid. I utgaven for 23. november (2007), skrev han om De sju kardinalsyndene (oversatt av Anne Arneberg):

De sju kardinalsyndene var opprinnelig åtte

Ved kristendommens begynnelse ble disse dødssyndene nedskrevet av den greske munken Evagrius Ponticus (345-399), for å definere menneskenes viktigste negative tilbøyeligheter (det underlige er at den aller mest alvorlige synden på Evagrius' liste var fråtseri ...). Alle disse kunne sende oss til helvete.

På 1500-tallet gjorde pave Gregor de første endringene på listen, da han la til misunnelse og slo sammen hovmod og forfengelighet. Listen ble skrevet om igjen på 1600-tallet, da melankoli ikke lenger var en synd og latskap kom inn i stedet.

Det er fullt mulig at det er litt sammenblanding av begrepene 'dødssynder' og 'kardinaldyder' i teksten, begrep som vel står i et motsetningsforhold til hverandre ...

Ny Tid ...

Åge :: 17. oktober-31. desember 2007

I Dagens Næringsliv for 19-24. mars 2008 kunne vi lese litt mer om dødssynder, da journalist Heidi Kristine Jørgensen i forkant av påsken hadde tatt en prat med kirkehistoriker Hallgeir Elstad. Mellom annet kunne vi lese at Vatikanet i mars hadde oppdatert listen over dødssynder, som ifølge The Telegraph nå omfattet:

• genmanipulering
• å eksperimentere på mennesker
• å forurense miljøet
• å forårsake sosial urettferdighet
• å forårsake fattigdom
• å bli uanstendig rik
• å bruke narkotika

Hallgeir Elstad, førsteamanuensis ved (det protestantiske) Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo, ble sitert slik:

– Dødssynd er et begrep som opptrer i katolsk teologi i særlig grad. Det er spesielt alvorlige laster eller synder som har alvorlige konsekvenser og som åpner for mange andre synder, i motsetning til svakhetssynder eller tilgivelige synder, som er mindre alvorlige synder. Katolikkene mener dødssyndene fører til brudd med Gud og gir evig fordømmelse og fortapelse, under forutsetning av at man ikke angrer synden, skrifter og får tilgivelse. Tilgivelsen formidles gjennom en prest i skriftemålet.

...

Det er ikke bibelsk belegg for at det er syv dødssynder. Man hevder at grunnlaget for dødssyndene er å finne i Bibelen, som ikke inneholder noen oppramsing i den forstand. Man refererer gjerne til 1 Joh 5, 16-17: «Dersom noen ser sin bror begå en synd som ikke fører til død, da skal han be for ham og slik gi ham liv – så sant han ikke er en av dem som synder til døden. Det finnes synd som fører til død, men jeg taler ikke om bønn for den. All urett er synd, men ikke all synd fører til død.»

The Telegraph

Åge :: 21-23. mars 2008

Jesus igjen (2003)

Åge :: 23. juli 2008