Ingeborg Arvola :: 40 postkort

Ingeborg Arvolas 40 postkort. Her er ett av dem:

24

Mamma!

Jeg har sluttet å fortelle folk om den pillegale mora mi.
Du sitter inne i hodet mitt med lukkede øyne.
Kan du ikke finne deg et annet sted å sitte?

Etter den siste kisen har det svidd i skrevet, og jeg orker ikke flere bardisker, drinker og glis.

Jeg sitter her i mørket på denne lekeplassen uten barn.
Hengslene til husken knirker sørgmodig.
Som om det sitter en liten jente der borte og husker i mørket.
Jeg vet at det ikke er noen der.
Søppelkassa lukter bananer og gamle minner.
Det er bare meg her.
Jeg stikker hånda ned i buksa og klør, klorer i hårbusten.
Guggen tørker jeg vekk på skjorta jeg ikke husker hvor kommer fra.
Hodet mitt er fullt av deg, mamma.
Kroppen min er tom.

Kroppen min er så tom når ingen knuller den.

Et gap.
Et grin.
Et slamrende vindu i et mørkt hus.

Ser du steinene der borte, mamma?
En av de steinene skal jeg stappe inn i kløfitta mi.
Kulden kommer til å gjøre godt.
Hardheten også.

Hard, sånn som jeg vil være.
En hard stein.
Et hvitt smil.
Du kommer ikke forbi dette smilet.
Ingen kommer forbi.

Så ut til å være skrevet av ei ungjente på rømmen og stilet til en hatet mor, hvis barn prostituerte seg. Noe senere:

32

Mamma!

Rive av en fyrstikk.
Rive av et plaster.
Rive av deg.
Så enkelt burde det være.
Som å rive vingene av en sommerfugl.
Rive et ark i to.

Selv bilene er nedfor.
De trykker seg mot asfalten og sleper seg forbi.
En dame tørker tårer og ser ut på meg.
Et regnvær ville passet til denne rundkjøringa.
De skitne reklameplakatene.
De flate bilhjulene. De sprukne blomstene.

I går gjorde jeg det igjen, mamma. Sendte deg meldinger fra en gubbes mobil.
Han sov, og du svarte ikke denne gangen heller.
Jeg ble værende på værelset, bare i tilfelle ...

Han ville ha en runde til.
Stakk den bulkete greia si inn i klisset mitt, mens jeg stirret på mobilen.
Han lød som en geit da han kom. En forpult, idiotisk geit.
Og du har jo alltid vært en fittekjerring, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg ble værende.

Fy faen.

Enig, jeg ble igjen minnet på om hvor slibrig-konkret Arvola kunne være, som tidligere. Mot slutten:

37

Mamma!

Jeg har kommet meg til dette motellrommet, og nå tror jeg ikke jeg kommer lenger.
Tv-en står på. Michelle Pfeiffer snakker tysk. Hun minner om deg.
Det er varmtvann i dusjen og rust på vasken.
Jeg har fremdeles godt med penger etter han siste.
Godt med penger og ingen mann jeg må vri meg unna.
Trodde det skulle bli deilig med noen stille timer.
Men hva faen skal man med stille timer.
Det er jo bare stille.

Stille.

Og under stillheten strømmer blodet mitt opp og ned fra hodet, og dette motellrommet skulle man tro var langt nok unna deg til at du ikke fins, mamma?
Jeg vet ikke.
Jeg tror ikke det.

Mer Arvola ...

Åge studerer ved TØH :: 26. november 2007