Jesper Hour :: Den siste reisen til Phnom Penh

Svenskfødte Jesper Hour kom med boken 'Den siste reisen til Phnom Penh' på norsk nå i høst. En stillfaren lesning fra et levendegjort helvete på jord. Her er et litt generelt utdrag som kanskje forsiktig beskrev situasjonen:

Peking, mai 1977. En strålende vakker forsommerdag ankommer Someth og reisekameraten, Tuot Siphat, den kinesiske hovedstaden. Det er som om brisen som sveiper gjennom Sommerpalasset, Den forbudte by, Den himmelske freds plass og de gamle kvarterene bærer med seg et løfte om en forandring for metropolens millioner av innbyggere.

Kulturrevolusjonen, denne meningsløse og brutale febervillelsen som i et decennium har rystet landet i dets grunnvoller, er over en gang for all. Mao Zedong døde året i forveien, og arvtagerne hans, Firerbanden, er arrestert og fordømmes i de statlige mediene for revolusjonære eksesser. Det nye lederskapet under Deng Xiaopíng skisserer opp en helt ny retning for Folkerepublikken Kina: De fire moderniseringer, den åpne dørs politikk. Eller med andre ord: Markedsøkonomiske reformer.

I ettertid er det lett å se at dette er et historisk vendepunkt. De store, kommunistiske samfunnseksperimentenes epoke i verden går nå langsomt mot slutten. I dette lyset framstår lederne for den kambodsjanske revolusjonen, med sin ultraradikale ideologi og praksis, som fullstendig i utakt med tiden.

Men for Someth og en hel del venstreradikale verden over virker det fremdeles, våren 1977, som om Demokratiske Kampuchea staker ut veien til framtiden. Det er en vakker drøm. Jordens fordømte, de fattigste av fattigbøndene i dette lille landet har reist seg av asken etter de skånselløse amerikanske bombetoktene, og bygger nå et helt nytt samfunn i pakt med sine behov. Man stoler på egne krefter og bygger opp landet trinn for trinn. Det kan bli et eksempel for andre undertrykte folk i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Nå spiller usa og Sovjetunionen dem ut som sjakkbrikker i sin geopolitiske maktkamp. Den kambodjanske veien fører hverken til ranerkapitalisme eller stivnet statsøkonomi, men til reell frihet og selvstendighet. Det påstår i hvert fall propagandaen.

Essensialisme

Ane Farsethås anmeldte en annen bok om Kambodsja i Dagens Næringsliv for 21. november (2007), da Philip Shorts «Pol Pot – Historien om et mareritt» var ferdig oversatt og ble lansert. Farsethås siterte boken fritt, blant annet slik:

Om folk insisterte på å begå borgerlige, individualistiske avvik – som å plukke nedfallsfrukt for å overleve – var det grunn til henrettelse: Bedre at alle sultet, enn at noen fikk «mer» enn andre.* Røde Khmer hevdet å arbeide i folkets tjeneste, men når det folket en hadde, ikke var revolusjonært nok, ville en heller skaffe et nytt. For å understreke det kollektive, skulle alle «jeg» erstattes med «vi», og for å fjerne borgerlige, personlige relasjoner, skulle betegnelsene for familiemedlemmer snus på hodet: Foreldre skulle tiltales med «tante og onkel», mens alle andre voksne skulle tiltales med «mor og far». Det er så en skulle tro khmerene hadde forlest seg på nytalen George Orwell skrev om i «1984».

Khmerenes lokale sympatisører var vel slike som Sigurd Allern, Pål Steigan, nylig avdøde Tron Øgrim** og Dag Solstad – som vel ennå ikke har tatt avstand fra de blodkommunistiske posisjonene fra sytti- og åttitallet. Nok personhets for denne gang. Farsethås repeterte begrepet «essensialisme» for oss:

Vi har jo alle forlengst lært at ett essensialistisk kultursyn, der enkelte grupper «er» sånn eller slik, er så nær en kommer rasisme uten å bringe inn hudfarge.

Eller for å ta selvkritikk: politisk farge.

Mao ...

Åge studerer ved TØH :: 26. november 2007