Et totalitært pønkepoliti

Jury :: Judge :: Executioner

Vandrehistorier med langsinte* perspektiver er jo noe man, dessverre, støter borti (og til og med forårsaker) iblant. I Dagens Næringsliv for 20-21. oktober (2007) ble Kristopher Hugh Martin Schau portrettert. Journalist Jens M. Johansson siterte Schau slik:

Jeg hevner meg alltid på folk jeg mener har begått urett mot meg. Jeg har notatbøker der jeg har skrevet ned hva de har gjort, for ikke å glemme det. Så kan jeg vente, gjerne et par år, til garden er nede. Men går du inn på mitt område, så går du inn på mitt område. Da har du gått inn i buret. Det er som vokalisten i Megadeth sier: «It's like making love to a gorilla, you don't stop 'till the gorilla is done.»

På sensommeren ble undertegnede konfrontert med en post-pønker som følte seg svært støtt av noe vedkommende mente undertegnede var ansvarlig for. I løpet av foredraget kom det frem at pønker'n tok ansvar for både å bestemme hva som er lov og rett (lovgivende oppgave), etterforskning av påstått "ugjerning" (politiarbeid), juridiske forhandlinger òg utmåling av straff (advokaters og domstolenes domener) samt eksekvering av straff og nyansering av soning (fengselsvesenets oppgaver).

Utsagnene var oppsiktsvekkende, også fordi de ble fremført med stort patos, en misnøye som lignet på foraktfullt hat, eller noe annet ubehagelig noe. Nå-ja, at folk liker å inngi frykt ved hjelp av trusler, er hverken nytt eller radikalt – og forakt føder lite annet enn mer forakt.

Inhumane spøkelser fra fortiden

Så, et par måneder senere, dukket det jaggu meg opp enda et progressivt spøkelse med lignende bastante holdninger. OK, så er man likevel ikke alene om å være gammel og forbitret. Greit nok, men – hmm – hva skjer? Driver folk og organiserer alternative rettssystemer slik Hells Angels, NSDAP og KKK i sin tid gjorde? Eller er dette helt normalt og foregår i andre bydeler også? Hvordan er det på Nardo nå for tiden, tro, er privat vold den nye normen?

Går man vekk fra demokratisk styring og over til fristilte klikker (helt ned på individnivå) – enheter som ikke er underlagt noe fellesskaps styring? Er det ikke også litt merkelig at enkeltpersoner – som verken sitter i formelle verv/posisjoner eller gidder å delta i demokratiske fora – påberoper seg avgjørende innflytelse over (andres) veivalg og meningsdanning?

Ikke vet jeg, men med voldsorientering tror jeg man ikke vil oppnå noe som helst alternativt. Tiden er vel så moden for konfliktdemping som for opptrapping og eskalering. Vold virker på meg som et helt opplagt feilspor som dessverre romantiseres av alt for mange i for mange suspekte sammenhenger, både lokalt og globalt.

Monoton homogenitet

Like interessant, for undertegnede i hvert fall, var hvor langt normeringen av rettroenhet innenfor pønkemiljøene var kommet. Uniformeringen gjenspeiles ikke lenger bare i klesveien og i repetering av slagord fra fastfrosne posisjoner, men kanskje også gjennom et ensartet sett eller snevert repertoar med meninger og koder som emblemer og væremåter – hvilket vel er det samme sagt på en annen måte ...

Kan det være at det har utviklet seg et konservativ-alternativt Jante? Gikk pønken fra å skulle være en revolt til å bli en identitetsmarkør, type logo eller symbol på/for opprør? Òg, er de anarkiske elementene blitt så frustrerte over å ikke kunne realisere sine opphausede mål at de begynner å spise hverandre isteden for praktisk og konstruktivt radikalt arbeid? Er fådimensjonal spredning av negativitet det eneste som er igjen av pønken? Hvor ble det av evnen til abstraksjon? Gikk den tapt underveis?

En sosiolog eller sosialantropolog kunne kanskje svare på det, hvis spørsmålet er forståelig da, utenfor menigheten ... Vel, noen konklusjon vil man ikke finne i denne bloggen (heller). Så vi retter oppmerksomheten mot unge Kristopher igjen, som jo hadde noe å melde:

Kristopher Hugh Martin Schau

... jeg har ikke noe å klage over. Jeg er en hvit mann i Norge. En promille av en promille har hatt det så bra. Egentlig er det litt ulovlig å sutre, men jeg klarer ikke la være. Vi har fått en champagnekultur i Norge! Avisene skriver om «Skal vi danse» og «Idol» som om det er den virkelige verden! ...

– Det er ikke det at jeg tror jeg har rett. Jeg er fullstendig klar over at jeg antagelig ikke har rett i noe, men jeg forstår rett og slett ikke det som foregår der ute. Jeg prøver å holde meg til mine, og ellers oppføre meg dannet når jeg er ute blant folk.

Hvilket jo ikke behøver å være den verste innfallsvinkel for sosial omgang med andre folk. Som Schau tidlig i portrettet anførte, da han ble konfrontert med en eldre tildragelse, er det ikke alltid like lett å holde sin sti ren:

– Som kontakt oppga du direktenummeret til en kjent person som irriterte deg i Justisdepartementet?

– Ja, det var kanskje litt borderline, de greiene der. Lov og rett eksisterte ikke helt for meg på den tiden. I dag tenker jeg mer på konsekvensene. Litegrann mer, i hvert fall. Det kan irritere meg, men der har du vel alderdommen.

Bingo! Uansett, det var foran det kommende TV2-programmet «De sju dødssyndene» Schau ble portrettert i forbindelse med, og han ble sitert slik:

– For meg er dette et livssynsprogram. Vi lever i en møkkete, ullen, nyreligiøs mellomtid. Jeg vil diskutere moral og etikk, og jeg gjør det på den eneste måten jeg kan. Jeg trer ned i helvete.

«Helvete, det er de andre!» lot Jean-Paul Sartre sin fiksjonsfigur Garcin uttale i skuespillet Huis-Clos (Bak/For lukkede dører) fra 1944. Om sin figur, utenom sine sceneroller, uttalte Schau blant annet:

Jeg er for gammel til å forholde meg til folk. Tv har jeg ikke hatt på to år, og jeg har kvittet meg med radioen. Jeg prøvde å krype over på radiokanaler med meningsbærende innhold, men de forlanger også at jeg skal sette pris på Postgirobygget og Kari Bremnes. Det går ikke.

Et sidespark til P2, ville jeg tro. Og – jeg er enig – det er ikke alt som går. Undertegnedes personlige kjepphest er Musikkmassasjen, et program som erstattet den rett og slett fantastiske programposten Wasabi.

Åge vurderer å flytte fra Svartlamo'n :: 20-31. oktober 2007