Samlingene 'Betzys sommer' og 'I lyset' samt 'Det skal nok gå alt sammen, men hvor hen?'

For noen år siden ville en av tidligpønkerne skrifte. Han ville absolutt fortelle meg at da det sto på som verst, hadde han i smug lyttet til Tina Charles og Donna Summer, representanter for den bloddiskoen som vi som pønkere jo hadde vært så insisterende på å ta avstand fra.

I tid falt, forøvrig, ovennevnte sammen med en forferdelig reklame for vaskemidlet Omo Color  – eller var det noe annet, tro? – hvor en svartkledd goth-rocker fikk besøk av bandet sitt hjemme og ble tatt på fersken i rosa tyllskjørt lyttende til en eller annen bimbo-aktig synthpop-sang. (Sementering av klijéer! Nok om det.) Håvard Syvertsen hadde i åpningsnovellen Hete fra gjennombruddsboken Betzys sommer og andre fortellinger (2000) en snutt om noe fjernt beslektet:

... hele tida kverner denne idiotiske sangen i hue, plager meg, har bare tatt meg i besittelse, ikke sant, flytta inn i huet og blitt der. Jeg nekter å si hvilken sang det er og hvem som synger den, det er faen meg ille nok som det er, den bare kverner og kverner, lar meg ikke være i fred, det er nesten så jeg danser, og jeg beveger leppene, former ordene: Jeg kan ikke la være. Foreløpig greier jeg å holde lyden tilbake, ingen hører noe, men jeg er redd for at det skal briste, at det skal strømme ut av munnen min; jeg kan jo ikke synge.

Jo, det er ikke mer enn tre år siden jeg selv ble hardt rammet av samme fenomen. Min dypeste medfølelse (med fiksjonspersonen) – Nok om det! Betzy var nok en kvinne som sleit med virkeligheten, slik Syvertsens skikkelser jo gjerne gjorde – på randen av felles virkelighet og individuelt kaos. I hovednovellen Betzys sommer sto å lese:

Han tok et nytt trekk av sigaretten, så la han armen rundt skulderen hennes og klemte henne inntil seg. Nei, tenkte hun. Men så merka hun at hun sank inn mot ham, at hun la ansiktet mot brystet hans. Plutselig kom det en lyd ut av henne, en lav, stygg lyd, som om litt av skriket glapp ut av henne, hun visste ikke. Jeg kan ikke skrike en gang, tenkte hun. Hun kjente handa til Bjørn stryke seg over hodet. Hun løfta sigaretten mot munnen, handa hennes skalv, da hun fikk sigaretten opp til munnen, merka hun at leppene også skalv. Plutselig så hun for seg sitt eget ansikt, det kom mot henne, hun så at det vrengte seg, åpna seg foran henne. Hun mista sigaretten, den falt ned i vannet og slokka. Hun reiste seg opp.

Etter tragedien begynte ikke dagene

Hun sovna på sofaen. Hun reiste: gjennom våkenetter foran TV-apparatet, hun sto utafor vinduene og så det blå lyset over ansiktet sitt. Hun gikk gjennom gatene, fikk ikke sove, det var tidlig morgen, hun prøvde å huske noe, men hun kunne ikke. Hun passerte endeløse dager i huset, hun reiste seg og så ut av vinduet ned på bussene, ungene som kom hjem fra skolen, hun tenkte det samme om og om igjen, hun kunne ikke la være. Hun satt på en kafé, dagene begynte ikke. Hun la armene på bordet og så ut av vinduet, men øynene var lukket, hun så at hun gikk på et fortau, det var vinter, en januarmorgen, og hun frøys i de tynne klærne. Snøen la seg i håret, hun tenkte at hun var nesten framme, rundt svingen så hun bensinstasjonen og litt lenger butikken der ...

Cliff-hanger! Hos Syvertsen kunne man finne mange flott formulerte partier som ville være vanskelige å gjengi uten lengre utdrag og større kontekst. Men noe kunne stå alene:

Vennligheten deres holdt på å drepe henne. Noen dager seinere blei hun utskrevet. Arnfinn kom og henta henne og tok henne med hjem. Da han gikk på jobb, hadde hun funnet fram kjøttkniven og begynt å skjære i armen. Det var bare skuespill. Hun hadde besvimt, han hadde funnet henne på badet. Han hadde reist hjem i lunsjpausen. Han hadde holdt rundt henne, vogga henne. Hun hadde reist seg opp, bedt ham om å gå, jeg skal ikke gjøre noe mer, hadde hun sagt. Han hadde kjørt henne til sjukehuset, dytta henne inn i bilen, og hun hadde blitt sydd sammen. Hun hadde ligget i senga, og alt hadde vært hvitt igjen.

Hmm, skuespill? Ikke helt overbevist om eventuelle usannheter der, men samtidig kan det jo være vanskelig å sette ord på kaoset. Og det er ikke rasjonelt, men heller noe intuitivt eller instinktivt eller noe som beveger seg ut fra ikke-logiske lovmessigheter eller tilfeldige synaptiske (kort)slutninger ...

Det hadde vært en betennelse i hodet, tankene som kverna og kverna. Hun hadde prøvd å snakke med ham, hun hadde tigget ham om å komme tilbake, hun hadde grått og bedt. Han svarte henne, men fra et annet sted, et sted der hun ikke hadde noen makt. Det er jo ingenting. Gang på gang, og hun så ham forsvinne lenger bort for hver gang. Likevel kunne hun ikke slutte.

I lyset

I romanen I lyset, som kom i 2002, bidro Håvard Syvertsen med nok en tander skildring av en barndom preget av en mor som slet. Syvertsen var god til å skildre barnets betraktninger av komplekse voksenforhold. Forsøker man å tenke tilbake til egen barndom, vil man kanskje se lettere naive og forenkelede tankerekker, som i et eksempel fra anslaget og første side:

Det er bare en lysstråle igjen, mellom mamma og meg. Hun synger.

Undertegnedes mor gikk ut av tiden i april, noe som medførte flere dypdykk i minnenes verden, og noe i Syvertsens tekst vakte gjenklang. Skiftninger i stemningene mellom mor og far i fortellingens første del var gode. Da farsskikkelsen i en situasjon tok et grep, overfor en mor som tørna, ble det straks fulgt opp med:

Stemmen hans var hard og bestemt, han pusta tungt, men så var det som om alt det bestemte ble borte. Han satte seg på huk foran mamma og tok hendene hennes. Øynene hennes så mot der jeg sto, men det virka ikke som om hun så meg.

Det gikk i stemme, stemningsleier og øyne.

Stemmen hennes var rar, det var akkurat som om det ikke var mamma som snakka. Jeg satt helt stille. Jeg tenkte at det ikke var mamma som lå i senga. Det kom en lyd ut av meg, et hulk, og jeg visste ikke hvor det kom fra. Det var akkurat som om hulket smatt ut av en sprekk jeg ikke visste om, jeg hadde ikke visst at det var inni meg. Det var bare et lite hulk, men mamma hadde hørt det likevel.

– Så, så, sa hun, – jeg skal til legen i morgen, det går nok bra. Da må du gå på skolen.

Hun sa det med den vanlige stemmen.

Alt er nok som vanlig, tenkte jeg.

Men likevel ikke – helt som vanlig ...

Jeg så hjullasteren starte opp, men det var akkurat som om jeg ikke så noen ting.

Unnamanøvre

I 2006 kom Syvertsens roman Det skal nok gå alt sammen, men hvor hen? Et par korte blikk:

Det er litt igjen, og jeg heller det ned. Musklene mykner, og jeg kan synke.

En poet på en villfaren tur til Paris, eller på et forfatterseminar ved Mälaren:

Men jeg får ikke tak i noe, jeg får faen ikke tak i noe utenfor meg selv. Inni meg er det en gjørmete skrent, det renner vann på den når jeg forsøker å klore meg fast, det er ikke gjørme, men seigt, klebrig slim, jeg henger fast, slimet renner over meg, dekker meg, det er såvidt munnen stikker fram, jeg gaper som en fisk.

van Gogh. En drøm om drukningsdød renner meg i hu, og:

For det våknet alltid, viste seg først som en forlatthetsfølelse, en følelse som satt i hver celle. Kroppen min besto av millioner av forlatte celler, og selv om den hang sammen, visste ikke cellene om det, at det var en celle rett ved siden av. Og så forsvant alt. Transmitterne i hjernen begynte å arbeide, bildene dukket opp, forvridde bilder ...

PostSecret ...

Åge studerer ved TØH :: 15. oktober 2007