Føleri, følera – pinlig eller full pupp?

For tiden vasser jeg i barnekvinner* i alderen 20-30 – både på skolen og privat, og det må kommenteres. Å vasse defineres som å omgås dem på et noenlunde (men ikke alltid) høflig og passe distansert vis.

Men det er ikke lett; Tonen og det mellommenneskelige både på Ramp og Svartlamo'n generelt er uformell. I tillegg er dette alternativ-miljø, og i slike kan jo grensene mellom det private, det personlige og det offentlige av og til bli litt utydelige.

Og for å bli litt for privat-personlig: Her i august kom jeg i skade for å takke ja til et nach-spiel, slikt skjer jo en gang eller to i året. Så satt man da der med et par småberter på en 22-24 år og et par av de tøffere gutan i gata.

Et stykke ut i arrangementet ble sansene generelt sløvet, og snevrere tema kom på banen. Artikulering og gestikulering (uskyldig veiving) med armene oppsto, for å poengtere spesielle betraktninger.

Midt i en setning kom jeg borti en pupp på jenta ved siden av i sofaen – og, ops, jeg kjente overhodet ikke igjen materialet, og hånden stoppet opp mens primatsignalene forsøkte å finne noe som kunne likne på synaptiske sammenhenger og eventuelle reaksjoner. Koplinger kan tidvis være småvanskelig når hjernen er omtåket.

Det tok et millisekund, eller fem, for lang tid før hånden fikk beskjed fra den siviliserte ikke-primale delen av hjernen og måtte forlate den unge kvinnens bryst – og inni var jeg rystet. Til tross for vesentlig svekket diksjon fikk jeg stammet frem en slags unnskyldning. Fem minutter senere forlot jeg det lystige laget, mens en lettere hertervigsk følelse spredte seg i knoppen og kroppen.

Det gikk nesten tre uker før jeg igjen traff Eva og fikk unnskyldt meg på ordentlig vis, med en vektlegging av de lett pedofile assosiasjonener som hadde tumultert omkring i hodet.

Nok om det for denne gang (men det blir nok enda flere pinligheter etter hvert, kjenner jeg meg selv rett). Her er litt mer om pupper, hentet fra Mirja Unges bok Motsols (2005), og med fascinerende språkføring:

Mot i brystene!

Menneskene stimlet på perrongene og slepte på bager og ting og barn. Hun hadde hendene i fanget knoklete og kalde koften klødde og hang. Gud hadde nesten ikke gitt henne bryster, søstrene hadde fått dem. Søstrene hadde fått myke rundede som de gikk rundt med og brystene gjemt under genserne og spente mot dem. Hvordan går det med brystene Hanna ja men vokser de noe? Få se om de har vokst, hadde søstrene sagt og klemt og kikket fra forskjellige vinkler og kanter. De burde vise brystene til solen for de vokser ikke noe bra der i skyggen, sa søstrene. De lå på plenen med brystene og solen skottet på dem.

Hmm, av og til treffer man på sånne kvinnesaker som absolutt skal snakke om mindreverdighetskomplekser, for eksempel til egne kroppsligheter sammenlignet med andres. Nok om mine famlende teorier om slikt,** her er mer fra Unges hånd:

Om kvelden skranglet Oma seg ned i badekaret med huden skjelvende på knokene og beina og Hanna satt ved siden av på krakken. Omas fingre klamret seg til badekarkanten og hun fylte aldri mer enn halvfullt for det var ikke mye kropp hun hadde og levde i og den tok nesten ikke plass i badekaret eller i leiligheten og skranglete og lealaus var den blitt med utvekster og flekker og strå.

Eksiltyskere er fascinerende. Et lite stykke uti teksten mimret en av figurene tilbake til en tur til Filipinene:

Om kvelden satt de i bungalowen og drakk den billige whiskeyen, flasken sto rank og glitret med literen sin på bordet. Thora helte opp i glassene og hun var våt i håret hun drakk og grøsset og helte opp mer hun lo og kastet seg på sengen.

– jeg fryser kom og ligg her hos meg det kan du vel. Hanna kavet seg inn ved kanten og dro i soveposen og Thora kom over henne med brystene myke mot hennes og hoftene kantete mot hennes hofter. Munnen gled over halsen og ilte nedover magen, hva gjør du? Pusten strøk over huden og kilte, hun lukket øynene og whiskeyen svimlet i hodet. Thora pustet og trakk ned trusene hennes smøg med tungen og ringlet rundt, og bekkenet verket og mørknet.

– Der nede, gjør du der? Hun bøyde seg frem og så på Thora og plutselig kjente kun henne ikke igjen, håret hang grått og langt hun reiste seg på albuene og skrek og Marikas ansikt vendte seg mot henne, det glinset rundt munnen.

– Hva er det? Thora strakte seg ut og helte i fra flasken.

Etterpå forsvant Thora ut. Strømmen gikk, Hanna hørte generatoren saktne og tie og mørket sto svart og lunkent utenfor bungalowen. Hun smeltet fast et stearinlys på rekkverket og satt på trappen og tygget nøtter og tørket papaya. Hun ventet og lette i stillheten etter skrittene i grusen. Likevel hørte hun ikke da Thora kom. Hun sto plutselig der ved siden av og var våt i håret og jeansene hun hadde badet med dem.

Fiksjon eller virkelighet?

Pinlig for meg, hele episoden der. Ikke bra, lite PK, slik Tommy Olsson så viselig poengterte i en anmeldelse av årets høstutstilling:

... plutselig veldig ubehagelig. Jeg følte meg skitten. Som om noen hadde tatt meg på fit*a, sånn omtrent.

Digitullisering

... var overskriften da Jostein Gripsrud, professor i medievitenskap ved Unuversitetet i bergen, skrev om den nye digitale hverdagen og innføring av digital tv i avisen Dagens Næringsliv for helgen 15-16. september (2007).

Åpningen av det digitale bakkenettet omtales på NRKs nettsider som «tv-revolusjon» på linje med innføringen av fargefjernsyn og etableringen av et flerkanalsystem. Jeg skjønner hva som menes, men revolusjonen har forlengst funnet sted for de flestes vedkommende. Det digitale bakkenettet handler om innslusingen av den siste rest av befolkningen i den nye tid. Og så hyttene, campingvognene og båtene, da.

...

RiksTV hadde i prinsippet hundrevis av kanaler å velge blant da selskapet satte sammen kanalpakken sin – pakken mange nykommere i den digitale verdenen nå sannsynligvis vil tro de er nødt til å abonnere på for fortsatt å få med seg «Dagsrevyen» og «Norge rundt». Blant alle disse kanalene slo det RiksTVs ledelse at ViaSat 4 og særlig TVNorges nye konsept var så originalt og verdifullt at dette måtte de virkelig ta med ut til de tusen hjem! En kvinnekanal! Uttrykkelig garantert fri for politikk! Herlig, herlig – i et land der bortimot halvparten av alle borgerne ikke avgir stemme i lokalvalg. Kanskje kan dette også bidra til å få målgruppen ordentlig inn på «Kinder, Küche, Kirche»-sporet igjen, genuint opptatt av de særegent kvinnelige områdene, så som følelser og estetikk og relasjoner. Og sladder.

Kinder, Kirche und Küche – der var'n. F**n, skal dét spøkelset våkne til live igjen? Man kunne bli fristet til å sitere Gudrun Schyman, som ble oversatt til norsk i Ny Tid for 14. september (2007). Hun stilte spørsmål ved hvorvidt murene brister eller ikke, og vi kunne lese:

De mentale murene falbys på en smartere måte. Bildet av «den andre» prentes inn av åpent rasistiske og fascistiske partier i de fleste landene i Europa. Frankrike har Front National, Danmark har Dansk Folkeparti, Norge har Fremskrittspartiet og Sverige har Sverigedemokraterna. Deres politiske forslag møtes ofte med en defensiv holdning, men kommer siden tilbake, litt rundere i kantene, i andre partiers programmer.

...

Jo mer stereotype rollene er, desto mindre handlingsrom får alle som faller utenfor den fastlagte normen. Det handler ikke bare om majoritet mot minoritet, men også om en hel tankeverden som er frosset fast ...

Les gjerne hele Schymans kommentar! Også hun blander villig vekk fordommer mot andre etnisiteter med egne forestillinger om kjønnsroller og patriarkalske strukturer. Foruten å benytte begrepet «penismåling» bibrakte hun frasen:

«I love you, and there is nothing you can do about it!»

For ytterligere å forsikre leseren om at det ingen faste punkter eller holdninger finnes i denne bloggen, tas det med en linje fra en helt annen diskusjon. Bjørn Gabrielsen skrev i Dagens Næringsliv for 4-9. april (2007):

... en medievirkelighet som ikke utmerker seg ved å fremme flertydigheten og de tilsynelatende selvmotsigelsene i Midtøstens historie.

Med andre ord: Absoluttismer og ensretting er feil vei, etter min mening. Òg, som Hans Chr. Geelmuyden poengterte i morgenkåseriet 25. septeber, her litt omtrentlig gjengitt: «Flere av mine lesere har poengtert at jeg er helt på viddene. Det aner meg at det ikke er ment som et kompliment.»

Schyman ...

Åge studerer ved TØH :: 22-25. september 2007