Annerledes – igjen

Ærbar av guds- og kjønnsfrykt

Walid al-Kubaisi var ukens navn i Morgenbladet for 27. juli-2. august (2007). Som farget med utdanning ble han naturligvis stilt eksistensiell-aktige spørsmål om raser og integrering å sånn:

– Er det riktig å etterlyse den store, norske innvandrerromanen?

– Det er legitimt å etterlyse en fraværende sjanger, men det er alt for tidlig etter min mening. Det trengs en generasjon for å produsere en debatant, men tre generasjoner for å produsere en romanforfatter.

– Når tror du den kommer?

– Innvandrere har ennå ikke klart å produsere en intellektuell elite som kan tilsvare den norske. Miljøet produserer flinke debatanter, men generelt setter disse seg i en minoritets sted og forsvarer den eller det motsatte. Det blir alltid den snille innvandreren mot majoritetens objekt som uttrykker fordommer og rasisme. Eller det motsatte. Denne stereotypen skaper ikke atmosfære for en roman. God litteratur er basert på humanisme, poetikk, og «min fiende er min broder, min like, og det andre er ingen fiende».

Til tross for Thomas Bergs merkelige språkføring var al-Kubaisis perspektiver interessante; Av og til blir det for tett mellom klisjéene, ja. Men det spørs om ikke al-Kubaisis innsnevring bidro til nok en sosialistisk eller sosialdemokratisk tvangstrøye, hva humanismen angikk ...

Vi væit år'u bor!

I Dagens Næringsliv for 18-19. august (2007) ble Abid Q. Raja portrettert av Hans Petter Sjøli. Blant vettuge utsagn kunne vi mellom annet lese:

Det er en lite omskrevet historie: Barna av arbeidsinnvandrerne på 1970-tallet har foretatt en klassereise som burde få frustrerte norske klassereisende til å senke stemmen. Foreldrene hans kom fra den pakistanske delen av Punjab-provinsen til Norge tidlig på 70-tallet. Begge hadde minimalt med skolegang og havnet «lavest på stigen i arbeiderklassen,» som Raja formulerer det.

– De gjorde alle de tunge og vanskelige drittjobbene i det norske samfunnet. Men de gjorde jobben med en enorm stolthet. De tenkte: Vi er her for å tjene penger, og arbeid er Guds gave til oss, og vi kan brødfø familien vår, også den hjemme i Pakistan. Faren min hadde tre jobber og sto på døgnet rundt. Og så vokser vi opp, andregenerasjonen, og så reiser vi oss – på én generasjon – fra å være lavest i arbeiderklassen til toppen i middelklassen. Det er én og en halv klassereise det, på én generasjon, og jeg er bare ett eksempel på dette. Slå den! Gjør det etter oss, da! Hæ!

– Er det derfor norsk-pakistanere kun studerer profesjonsfag som medisin, siviløkonomi og jus?

– Nei, den viktigste årsaken er den enorme arbeidsdiskrimineringen i Norge. Vi er nødt til å ta profesjonsfag for å være sikre på å få jobb. Vi har hverken tid eller råd til å surre bort livet etter videregående med å reise ...

– ... eller studere lingvistikk eller litteraturvitenskap?

– Vi får ikke slike jobber. Tar vi konkrete utdannelser, vet vi at vi har muligheten til å lykkes. Og så selvfølgelig: Når du først skal ta den store klassereisen – hvorfor ikke gå rett til topps?

b-samfundet.dk

I Dagens Næringsliv for helgen 8-9. september (2007) kunne vi lese en Gjesvikartikkel om B-mennesker, skrevet av Liz Buer og Anders Gjesvik. Danske Camilla Kring ble sitert som følger:

– I industrisamfunnet måtte alle mennesker følge maskinenens rytme. I informasjonssamfunnet skal B-samfundet arbeide for at rytmen tilpasses det enkelte mennesket. Vi kjemper for ikke mot a-mennesker, men vil skape rom for b-mennesker.

Noe som (hos undertegnede, kanskje fjernt nok) brakte tankene i retning av Web 3.0/4.0, den frittstående og interaktive veven med full fleksibilitet.

Les og bli klok!

Åge studerer ved TØH :: 7. september(sang) 2007