Det er på tide å ta farvel med Liv-Gerd Valla-saken, så langt årets misère og falitt i beste ibsenske tradisjon. (Vi har jo kost oss med den før i år.) En liten slump med restkommentarer som hun fikk med på veien til de evige skyggers dal, presenteres her.
Undertegnede blogger har slitt en del med disse kommentarene, og er oppmerksom på at de representerer et subjektivt utvalg. I tillegg er de til tider såpass løselig knyttet sammen at den røde tråden sannsynligvis og tidvis kan briste. Men det gjør ikke noe – viktigere folk enn meg våger seg av og til utpå glattisen og tar feil – Likevel, her er de:
Å feie for egen dør
Aftenpostens Gunnar Kagge skrev om internkulturer og arbeidsmiljø 14. januar (2007). Thoralf Qvale, professor ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI), ble sitert som følger:
– I organisasjoner med en sterk ideologi er det vanskeligere å håndtere interne konflikter ...
Like etter ble professor Qvale også tillagt følgende utsagn:
– Vi ser det samme i Kirken. Ting blir vanskeligere når arbeidsplassen er noe mer enn en forretningsmessig virksomhet. Man får ofte et veldig sterkt lojalitetskrav ...
Ovenstående kunne like gjerne være pensum på Svartlamo'n. Òg, som Knut Olav Åmås' kommenterte generell konfliktskyhet blant norske nordmenn i Aftenposten for 15. januar (2007):
Vi er dårlig trent i å takle religion i det offentlige rom, slik Venstres Odd Einar Dørum sa det i helgen.
Forfatter og forlegger Anders Cappelen ga ellers en særdeles lesbar analyse av mediejippoen og en mulig og plausibel strategi i hele saksforløpet, under overskriften Slik tok Yssen Valla i Aftenposten 20. januar.
Retthaverskhet
Ingvar Ambjørnsen skrev i VGs helgebilag for 10. februar (2007), under overskriften Din egen avgrunn:
Jeg kom også til å tenke på de to gangene i mitt liv som jeg selv har kavet i psykopatens nett.
... kulden. Det totale fraværet av empati. Det retthaverske som ingen grense har.
I A-Magasinet for 16. februar (2007) hadde programleder Christine Koht et utfall som blant annet rommet:
Jeg ble en gang sparket av en sjef som smilte mens hun avleverte oppsigelsen. Veldig ekkelt, veldig nedlatende. I hennes øyne var jeg ikke engang så mye verd at hun gadd å snakke ordentlig til meg. Det sa hun selvsagt ikke. Men smilet hennes sa det.
Åge, husløs i skyttel mellom Oslo og Trondheim:: Januar-februar 2007
Narcissus Norvegicus*
Eller: Bitter navlelo og det privatpersonlige; Og, for å blande personlig biografiske detaljer inn i denne smørja: Det merkelig var at jeg ikke brøt sammen før to og et halvt år senere. (Mer om konsekvensene i en senere blogg.)
På slutten av min alternativ-periode i Trondheim, sent på åttitallet, investerte jeg mye tid i å lære opp jenter i miksing/lydkjøring; Damer var jo en sjeldenhet bak spakene i hine hårde dager. Én av jentene, som i mellomtiden hadde gjort det stort i bransjen, kom bort til meg for å fortelle med hvilken nedrig person jeg var og at det ikke var plass til slike i bransjen – først da ramlet verden sammen; Løgnen hadde seiret – og som det så mildt ble formulert i Dagens Næringsliv for helgen 2-3. juni (2007):
Det er slitsomt å ha en slik prosess gående. Harde ord og harde blikk er ikke til å unngå. Det er feil å ikke si at det har vært en belastning.
Helgen 8-9. september (2007) kunne vi i DN lese om Rune Brynhildsens misère. Uansett hvordan Brynhildsens sak forløper, var et par av hans utsagn interessante, for eksempel:
Uten sammenligning forøvrig, brukte inkvisisjonen i middelalderen offentlig ydmykelse som straff. Mediedekningen er en del av samfunnets totale straff.
... det har vært røft å stå på torget i gapestokk i snart to år ...
I mitt tilfelle ble bevisbyrden snudd på hodet. Jeg måtte bevise min uskyld, ikke omvendt ...
Men som Monica Sivertsen ved Oslo ligningskontor uttalte til Dagens Næringsliv for 18-19. august (2007):
Det skal ikke mer til enn en anmeldelse før det er en straffesak, så i praksis er det ikke nødvendigvis så stor forskjell.
Og så :: Møtet med det offentlige
Selv om jeg er takknemlig, synes meg, etter noen møter, troen på at velferdsstaten kan løse problemer og redde våre liv å være en smule overdreven. Det kunne tidvis virke som om enhetene bestrebet seg på å utforske hvor mye det gikk an å drite i kunde- eller klientmassen uten at oppdraggiver (les: politikerne) reagerte. Slik Per Egil Hegge siterte kongen i boken Harald V:
Jeg vet ikke hvilken dagsorden enkelte av Statsbyggs funksjonærer hadde, men det var mange der som ikke var opptatt av nødvendige endringer.
Ikke noe nytt, med andre ord. Og, for den som eventuelt syntes sutringen i ovenstående ble for fremtredende: I Dagens Næringsliv for 25-26. august (2007) anmeldte Ane Farsethås den siste av Levi Henriksen, De siste meterne hjem (31 fortellinger om å være far). Hun hevdet mellom annet at alle personlig vinklede rapporter fra hjemmefronten innen skjønnlitteraturen de siste årene, ble begrunnet med «at det private fremdeles er politisk.» (Ja, Georg Brandes ønsket jo «å sette problemer under debatt» i 1870 – og det er vel mulig at noen av oss sliter med gamle ståsteder ennå.) Farsethås avsluttet som følger:
Men kanskje er problemet at man, i kampen for det urene foreldreskapet, slår inn dører som alt har vært ikke bare vidåpne, men regelrett dyrket av mediene i mange år?
«... arbeiderbevegelsens enorme samling med bøttekott på Youngstorget» var en formulering den konservative professor Hege Skjeie kom til å bruke i en kommentar til Liv-Gerd Vallas ferske bok, da Oslo-professoren skrev om saken i Dagens Næringsliv for 27-28. oktober (2007).
Åge i Trondheim :: VÅR-HØST 2007
Revisiting Has-beens
I avisen Dagens Næringsliv for 23-26. desember 2006, i artikkelen om toppledere som relativt nylig hadde trukket seg vekk fra rampelyset, ble Valgerd Svarstad Haugland blant annet sitert som følger:
– Men jeg hadde en del destruktive tanker i tiden etter regjeringsskiftet. Jeg var redd for å bli bitter, var utslitt og brukte mine nærmeste som personlige søppelbøtter for frustrasjon. Jeg har ikke kjent på den store tomheten, men innrømmer at jeg brukte lang tid på å bygge meg opp igjen.
Å gå av som minister var sikkert tungt nok, og som Haugland påpekte, kom mye gammelt opp – for hennes del en mindre verdig avgang som partileder et par år tidligere.
Ellers godt å se at det var et menneske som bekledte rollen som kulturminister; En stund trodde jeg noe helt annet. På den annen side kunne det jo tenkes at disse kristen-robotene var blitt så avanserte at de faktisk kunne uttrykke menneskelignende følelser. Som statssekretær Randi Øverland i Kultur- og kirkedepartementet uttalte til Vårt Land (ifølge Aftenposten for 9. august 2007).
Å si én ting og handle helt annerledes. Det har vi alt for mye av på Sørlandet.
Ledere er for tunge på tråden
Vel, ved enhver lederstrid kunne man kanskje med fordel også kikke litt på hvordan nyere ledelse kunne ha vært. Aftenpostens jobb-bilag på søndag 21. januar (2007) hadde en artikkel av Johnny Gimmestad, hvor han beskrev en ny type arbeidstaker, The Millenniums eller Millenials. Men alle småkommuner i Norge er kanskje ikke klare for slike urbane trender, ennå?
Ta gjerne en kikk på det danske b-samfundet også!
Omkampens nødvendighet
I Aftenposten for 18. juni (2007) kommenterte Harald Stanghelle noen av Valla/Yssen-sakens begredeligheter. Blant annet kunne vi lese:
Dersom vi skal tro VG – og med jevne mellomrom skal vi jo det ...
Nåja, sikkert bare et lite, sjarmerende ballespark til VG der. (De kan vel egentlig ikke sparkes ofte nok.) Undertegnede lurte ellers på om ikke dekningen av Valla-saken til tider fikk like mye karakter av folkeopplysning om menneskers rettigheter og hva som generelt er god prosedyre og saksbehandling, som av ren gapestokklig skadefryd.
Åge studerer ved TØH :: 12. september 2007
Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg
aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508
Denne siden ble sist endret :: 08. October 2008 :: ©
www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no
