Nå ville han ikke tenke på det « Håvard Syvertsen

Håvard Syvertsen er en forfatter som opptar meg for tiden. Kongsbergenseren debuterte med novellesamlingen Nå ville han ikke tenke på det i 1992. Tema for novellene var gjerne uenkle relasjoner, som i kortnovellen Hun kom tilbake:

– Vi kan ta med oss vinen og legge oss i senga og prate, sa hun. Da kledde jeg på meg for å gå, jeg skulle gjort det lenge før, da hun satte seg ved siden av meg i sofaen. Hun ba meg om å bli.

– Du kan vel sove her, sa hun.

– Jeg må hjem, sa jeg.

– Jeg trenger noen å snakke med.

Jeg tenkte at det umulig kunne være meg, dessuten var jeg lei av å høre på henne, så da hun prøvde å holde meg igjen reiv jeg meg løs.

Kjenner man Erlend Loes Tatt av kvinnen, var vel ikke ovenstående helt uforståelig. For de av oss som har sansen for de mer tynnslitte nervers beskrivelse av mellommenneskelige forhold, kunne noen utdrag fra novellen Aldri en skitten kopp være på sin plass:

Han reiste seg opp av senga og gikk hutrende over gulvet til badet. Han slo på lyset og gikk bort til vasken, blei stående og se på sitt eget speilbilde, så inn i dette ansiktet som han ikke kjente lenger.

Hele tida disse fremmede bildene i hodet. Han begynte å vokte på seg sjøl. Han satt ved kafébordet, og plutselig så han seg sjøl i ferd med å lemleste den som satt rett overfor ham. Han slutta å gå på kafé. Det var kommet et udyr i ham. Om kveldene var han hjemme og vokta på det mens han klamra seg til rutinene, det var aldri en skitten kopp på benken, ikke en støvdott på gulvet.

...

På jobben kunne han sitte og se på de kjente ansiktene som var kommet så langt bort. Han lurte på hvordan han hadde visst at han var normal. Han så på de bekymringsløse ansiktene rundt seg og visste at han ikke kjente dem. Fremdeles kunne han sitte og prate i lunsjpausa, bekymringsløst, men han satt og vokta på seg sjøl nå, det var noe de ikke måtte se, noe som ikke måtte slippes ut, og han iakttok sin egen måte å snakke på, oppdaga det kunstige i den, det absurde i den trivielle samtalen, som han allikevel klamra seg til, slapp han taket i trivialitetene nå, så var han fortapt.

En dag han var på vei hjem, hørte han sirener, først svakt, men de kom nærmere, og han fikk det for seg at det var han de kom for å hente. Det var en kraftanstrengelse ikke å begynne å løpe. Da politibilen kjørte forbi ham, følte han ingen lettelse, det blir min tur, tenkte han, og skjønte at han hadde tatt et skritt til, bort.

Han begynte å vokte på andre, så etter tegn hos dem på at de gjenkjente ham som det han var, gal, så etter tegn hos dem på overbærenhet eller angst. Han så etter nye uttrykk hos kassadama i butikken da hun framsa beløpet han skulle betale, mens han smilte en etterlikning av sitt eget smil. Tilværelsens punkter blei færre, det var jobben, butikken og leiligheten. Han levde livet sitt på disse tre punktene og på linjene mellom dem.

Noen ganger seint på kvelden kunne det slippe takte, gi ham hvile, før det stramma til igjen. Han kunne legge seg ned på sofaen og puste dypt, det var nesten et slags velvære som fylte kroppen hans. Han kunne lukke øynene, og tankene var ikke farlige, en stund slapp han å tenke på hva han tenkte. Det varte aldri lenge.

...

Nei, han stolte ikke på noe. Han kunne høre noe utafor leiligheten, nede på gata, og han lurte på om han virkelig hørte det, eller om det var innbilning. Han gikk til vinduet for å se, uten at det hjalp, for han kunne ikke stole på øynene heller.

Det kunne ikke fortsette sånn. Han var klar over det. En morgen lot han være å stå opp. Han hørte klokka ringe, våkna straks, våt av svette ...

...

Han kunne bare vente nå, før eller siden ville noen komme. Han fant fram en kopp og tok med seg kaffen inn i stua. Sakte fylte han askebegeret med sneiper. Han satt og venta. Før eller siden ville noen savne ham. De ville spørre hverandre hvor han var. Omsider ville de komme og se etter ham. Da skulle han være klar så de kunne ta ham med seg.

En beslektet sinnstilstand og en variant til, som traff meg, kunne man lese i novellen Et år:

Rommene blei lysere og lysere. Det var april. Jeg rekonstruerte gamle forløp, jeg hadde ikke glømt noe. Jeg satte meg der hun hadde sittet. Gjentok og gjentok hennes replikker. Jeg flytta meg til der jeg sjøl hadde sittet, og gjentok min egen taushet. Det var rart å tenke på at hun bare hadde vært hos meg en gang. Alt blei mindre forståelig. Da det blei mai, forsto jeg nesten ingenting.

Sant nok, vi kommer nok tilbake til saken ...

Åge på Vål'renga og Svartlamo'n 24. mai-12. september 2007

Etterpå

I 1995 kom boken Etterpå av samme forfatter. Kun et lite utdrag fra den:

Jeg kjente nøkkelknippet mot låret i bukselomma, jeg tenkte at det jeg hadde til felles med alle som var ute denne natta, var å bære på en nøkkel som passa til ei dør et eller annet sted. Alle er på vei mot den døra nøkkelen passer til, tenkte jeg. Det var litt av en kveld.

Syvertsens fiksjonsfigurer virker passe nedsnødde, spør du meg – synes som om de er ekko fra midten av åttitallet, eller kanskje noen samtidskunstnere fra Svartlamon?

Åge, natt til 19. september 2007