Idrott, sport og mosjonsmisjon

Din ydmyke blogger lurer for tiden på å begynne med noe høyst nødvendig kroppslig vedlikeholdsarbeid, men for-forestillinger (les gjerne: fordommer) holder meg igjen. Reminisenser fra barndommens skøyteløp kunne jeg kjenne igjen i:

... min åndelige utvikling stod nærmest stille ...

Et av disse forvarslene som så avgjort ble misforstått og som til og med ble understøttet og rost offentlig, var den sportsgalskapen som grep den tyske ungdommen i disse årene.

I årene 1924, -25 og -26 utviklet Tyskland seg til en idrettsstormakt. Aldri før hadde Tyskland vært et idrettsland, aldri før hadde landet egentlig vært skapende og oppfinnsomt innenfor idretten slik som England og Amerika, og idrettens egentlige ånd, selvforglemmende og lekende å gå opp i en fantasiverden med egne lover og regler, er helt fremmed for den tyske sjel. Likevel ble medlemstallene i idrettsklubbene og tilskuertallene ved sportsstevner plutselig tidoblet i disse årene. Boksere og hundremeterløpere ble folkehelter, og tyveåringene hadde hodet fullt av resultater, navn og de tallhieroglyfene som visse hurtighets- og ferdighetsprestasjoner forvandlet seg til i avisene.

Det er det siste store tyske massehysteriet også jeg falt som offer for. I hele to år stod min åndelige utvikling nærmest stille, og jeg trente innbitt mellom- og langdistanseløp og ville uten videre ha solgt sjelen min til djevelen for én eneste gang å løpe 800-meteren på under 2 minutter. Jeg gikk på alle idrettsstevner, og jeg kjente alle løperne og deres bestetider, for ikke å snakke om listen over de tyske rekordene og verdensrekordene som jeg hadde kunnet ramse opp i søvne. Sportsjournalistene spilte en lignende rolle som krigskommunikeene ti år tidligere, og det som den gang hadde vært fange- og byttetall, var nå rekorder og løpstider. At «Houben løper 100-meter på 10,6» utløste nøyaktig de samme følelser som i sin tid «20 000 russere tatt til fange» hadde gjort, og «Peltzer vinner det engelske mesterskapet på ny verdensrekord» svarte endog til begivenheter som ikke engang var blitt til virkelighet under krigen, for eksempel «Paris inntatt» eller «England ber om fred». Dag og natt drømte jeg om å hamle opp med Peltzer og Houben. Jeg forsømte ingen store stevner. Jeg trente tre ganger i uken, jeg sluttet å røyke og gjorde i stedet treningsøvelser før jeg la meg. Og jeg følte den totale lykken ved å befinne meg i samme båt som tusener, titusener, ja egentlig alle tyskere. Det fantes ikke den jevnaldrende, uansett om han var aldri så fremmed, udannet og usympatisk, som jeg ikke straks ved første møte kunne snakke utvungent med i timevis – om sport naturligvis. Alle hadde de samme tallene i hodet. Når vi hørte dem, tenkte alle det samme, uten å si det og som noe helt selvfølgelig. Det var nesten så herlig som det hadde vært under krigen. Det var nok en gang den samme store leken. Vi forstod hverandre alle sammen uten videre. Vår åndelige føde var tall, og vår sjel dirret i stadig spenning: Ville Peltzer kunne slå Nurmi? Ville Körnig klare 10,3? Ville omsider en tysk 400-meterløper komme under 48? Og med tankene fullstendig hos våre «tyske mestere» på de internasjonale idrettsarenaene, trente vi og løp vi våre egne små løp, slik vi på lekeplassene og i gatene under krigen hadde utkjempet våre egne små slag med smalkalibergeværer og tresabler med tankene fullstendig hos Hindenburg og Ludendorff. Hvilket lett, hvilket spennende liv!

Det rare er at politikerne fra høyre til venstre ikke kunne få rost nok denne påfallende fordummelsen som hadde rammet ungdommen. Ikke nok med at vi igjen kunne bli slave av vår generasjons gamle last, det kalde, virkelighetsfjerne tallspillets narkotika, denne gang gjorde vi det med konsentrert oppmerksomhet og samstemmig bifall fra våre oppdragere. De «nasjonale», dumme og plumpe som alltid, syntes vi med et sunt instinkt hadde oppdaget en flott erstatning for den manglende obligatoriske militærtjenesten. Som om den «kroppslige opptreningen» hadde betydd noe som helst for noen av oss! De venstreorienterte, så utspekulerte at resultatet ble nesten enda dummere (som alltid) enn hos de «nasjonale», betraktet det som et storartet påfunn at de krigerske innstinktene fra nå av kunne «avreageres» på fredligere grønne idrettsplasser med løp og friidrett, og mente at verdensfreden nå var sikret. De la ikke merke til at de «tyske mesterene» uten unntak bar svarte, hvite og røde sløyfer selv om riksfargene den gang var svart, rødt og gyllent. De kom ikke på den tanke at det bare var det gamle pirrende krigsspillet, den store, spennende kappestriden mellom nasjonene som her ble dyrket og holdt i live – og at det på ingen måte var noen «avreagering av krigerske instinkter». De så ikke den forbindelsen og heller ikke tilbakefallet.

Den eneste som etter alt å dømme hadde en fornemmelse av at de kreftene han hadde satt fri, slo inn på en gal og farlig vei, var Stresemann selv. Han kom iblant med påfallende bemerkninger om «det nye biceps-aristokratiet», noe som bidrog til å gjøre ham upopulær. Han hadde nok selv en anelse om hva som her viste seg: at de blinde kreftene og besettelsene som han med sine politiske trekk hadde villet blokkere, nok ikke var døde; at de straks prøvde å finne en eller annen ventil. At generasjonen som «stod for tur» vegret seg mot å lære å leve et ærlig og menneskelig liv, og at den benyttet enhver frihet til å begå en eller annen form for kollektiv dumhet.

For øvrig holdt sportsgalskapen som massefenomen seg bare i cirka tre år. (Personlig overvant jeg den enda raskere.)

OK, jeg vet (sånn halvveis) at utdrag løsrevet fra sin helhet kan virke forvirrende og uten nødvendig kontekst og referanser, og jeg sier: Les boken! Teksten over skrev Sebastian Haffner i sin nylig publiserte førkrigsdagbok, En tyskers historie (Erindringer 1914-1933) – en litt mivisende tittel, ettersom hendelser helt frem mot utbruddet av andre verdenskrig beskrives. Boken er interessant som stemme fra innsiden av Det tredje rike, og belyser spørsmål som: Hvordan var det å være menigmann, en sivil tysker? Og hvordan ble befolkningen gradvis overbevist om nødvendigheten av en ny ødeleggende krig kun kort tid etter den forrige?

Gigantisk, storslått og gedigen (bruk av superlativer)

Stipendiat ved Norges idrettshøgskole, Dag Vidar Hanstad, leverte leserinnlegget 'Rike barn leker best' til Aftenposten for 15. juli (2007). Mellom annet kunne vi lese:

Idretten er her et middel, og det er ikke noe nytt. Der fangsten av gullmedaljer tidligere ble brukt for å demonstrere vellykkede styresett, er det nå gigantiske idrettsarrangementer som skal vise modernitet og effektivitet. Derfor ligger det i lekenes natur at de må være storslåtte og gedigne.

Mer ...

Idrett og tenkning uforenlig

Forfatter Niels Chr. Geelmuyden skrev Tankeløshetens tid i Aftenposten for 5. august (2007). Geelmuyden innledet slik:

Folk tjorer livet sitt fast i refleksjonsløse rutiner og tvangshandlinger. Vi fyller ørene med tankeløs musikk og øynene med tankeløs lektyre. Sannheten er at folk flest heller vil dø enn å tenke. I virkeligheten er det da også det de gjør. Ibsen anslo i sin tid at det tilsammen neppe finnes så mange som 25 selvstendig tenkende individer her i landet ...

Det er grunn til å frykte at tallet ikke er gått oppover siden den gang. Noe av grunnen til at idrett er grenseløst populært blant nordmenn, består formodentlig i at det er uforenlig med tankearbeid. Antagelig er dette også forklaringen på at stat og kommune pøser enorme pengesummer inn i idretten.

Mer ...

Åge på Svartlamo'n :: 6. september 2007