Flekkefjord-syndromet – og 'å kose seg'

13. juli (2007) trykte venstresidas avis Klassekampen* essayet Flekkefjord-syndromet av Hans Magnus Enzensberger. Enzensberger ble vel kjent for å refse nordmenn og den norske folkesjela, og litt selvpining/flagellanteri passet godt på fredag 13. Teksten ble visstnok publisert i 1984 i boken Norsk utakt. Midt i refselsen kunne vi lese:

... hvisker skyldfølelsen ... henført lytter de innfødte til denne stemmen, og gir den rett.

Samvittighetskvalene har også sine behagelige sider. For det første er de et bevis på en viss moralsk fortreffelighet hos den som har dem. For det andre sparer de ham for bryet med å jage etter den jordiske praktens fata morgana, elegansens hjernespinn, motens blendverk. I motsetning til de arme parisere, har de som bor i Norge aldri vært nødt til å kle seg chict og à la mode. Her trengs ingen Per Spook: Den gode, gamle islenderen holder lenge. Med stor suksess har dette landet frigjort seg fra all tåpelig skikk og bruk som er typisk for the middle class, hvis kulturelle hegemoni er ubestridt i alle andre industriland i verden. Og dette til tross for at den norske befolkningen stort sett arbeider i de såkalte tertiærnæringene og ut fra de objektive klasseforholdene skulle tilhøre småborgerskapet.

Men vil demningen holde? Eller brister den under presset fra den nye rikdommen.

23 år etter publikasjon, kunne vi gi et blandet svar. Essayets Camera obscura kunne ellers by på en pekuniær smakebit fra norsk ny-fortid:

... evnen til høystemt begeistring bør man ikke frakjenne dem uten videre. Det siste forsøket deres på å glede seg over livet ble en suksess: For første gang i historien våget de seg på å feire karneval. Fra Oslo til Tromsø danset sminkede og forkledde nordmenn samba i gatene til langt på natt. Folk følte seg som i Syden, og begeistringen kjente ingen grenser. Først dagen etter meldte de sedvanlige skruplene seg: Var karnevalet virkelig ekte, eller ble vi manipulert av arrangørene? Var vi virkelig spontane? Osv.

Noen av oss er vel så gamle at vi husker dette morsomme påfunnet, med innslag av tidlig naiv integreringspraksis. Personlig syntes jeg karnevalene ble veldig beklemmende, ikke bare lett anstrengende. I tillegg var dette lenge før nordmenn hadde lært seg å være ute i det offentlige rom i edru tilstand. Bandet Syk kjærlighet spilte ellers laiv på Karl Johans gate i Oslo under karnevalet, pluss et par hot-spots, medbringende autentisk seng fra hospitalet og greier ... Nok om det, tilbake til Enzensberger:

Ingen kjenner utfallet av kampen mellom de to sjeler i nordmannes bryst. I verste fall blir det Flekkefjord-syndromet, et forferdelig uavgjort-resultat.

Flekkefjord er en liten by på sørkysten hvor det må ha hersket livlig virksomhet i skipsfartens blomstringstid. Men stakkars den reisende som nå kommer til Flekkefjord en lørdags ettermiddag. Hele Flekkefjord er hermetisk lukket. Selv Kaffistova, som før i tida var møtested for husmødrene og for bøndene fra distriktet, ligger tom og øde. Til og med bensinstasjonen er stengt. Her er det ikke så mye som et eple, en eneste avis eller en kopp kaffe å oppdrive. Den som lurer på hvor de 3500 innbyggerne i byen kan ha gjort av seg, må oppsøke Hotell Maritim for å få svar, en uformelig bygning hvor åpenbart alt selskapelig liv på stedet foregår.

I hallen støter man på et fabrikknytt stykke stilmøbel i eikefinér: sigarettautomaten. I Shanty Bistro er plasten på stolene enten brent eller skåret i stykker. Her treffer man en furten sekstenårs jente som kjederøyker, og en mekaniker i texas-skjorte, som ruger over den sjuende halvliteren. To ungdomsskoleelever sitter på golvet og glor på et pipende videospill. Slavisk etteraping av storbyens armod ned til minste detalj. Den som er sulten, kan kjøpe seg en deigete pizza for 35 kroner, og den er han pent nødt til å spise med fingrene, for verten har regnet ut at bestikk ville være en belastning på regnskapet. Fra alle høyttalere drønner den uunngåelige hermetikkblandingen av pop og disco, og ved inngangen til dette paradiset, som lett kan forveksles med et helvete, kunngjør et skilt dette hårreisende budskapet for de stakkars gjestene:

«Pent antrekk! Med pent antrekk mener vi at du er kledd for å gå ut, og typiske fritidsklær aksepteres ikke. I tiden 1/9-1/6 er det jakkeplikt, og cord godtas ikke på fredagene og lørdagene. Hvis du på de øvrige dagene går kledd i cord, må antrekket være egnet som «gå-bort-antrekk». Disse reglene er innført for at alle sammen skal kose seg.»

En bekjent av tysk herkomst satt sent en kveld og raljerte over dette «kosebegrepet». Etter tjue år i landet mente hun fremdeles at det var en uhyggelig særnorsk form for mellommenneskelig varme.

Mer ...

Åge på Svartlamo'n :: 1984-15. juli 2007