Nok et spaltet sinn

Her er en snutt til fra Jørgen Husmanns samling Bygdestubbær fra 1943:

Han var kjent for å være en original, «Kjempa», med sin egen livsfilosofi, sin private karusell på kvisten

Jeg lister meg ut i spisstuen, Det kunde være interessant å høre på for en gangs skyld.

«Kjempa» banker, kommer inn og tar plass ved kjøkkenbordet.

– Guddag frue. Det er fint ver idag å lite fisk. Je fiskær nå hæller ette je da, væit dere.

Ja, da blir det vel lite med fisk, sier min kone.

«Er du sulten idag, Kjempa?» hører jeg vår trivelige kokkepike spørre.

– Nå ja, dere væit en kåpp kaffe er ette å spøtte at, – dere er ette jift enda, kan je ferstå. Å nei, de er væl ette større håp hæller nå. Dere er jussåm ette længer tå de falie slage ...

Litt kurtisage av kvinner er jo sjelden av veien, men tilbake til Kjempas spaltede sinn og kapteinen, far i huset:

– Dere er væl høgremann, Dere såm er åffiser. De e je au, kaftæi'n, je såm ær loffær. De passær lissåm best. Je vankær mest blant høgrefølk å da har'n æltis no å tale åm, blant partifølk, ferstår Dere, ha, ha.

– Hvorfor er De høyremann, da?

– Fer de je er konservativ, sjønner Dere. Je vil inga forandring ha, fer da blir je ferbanna. Dæfferså er je høgremann, å je blir høgremann te hele kostebinneri sprekker, akkerat såm vågnmann Krestiansen. Å ferresta så likær jæ ette målstria å denne avhølssaka såm di are driver me. Je vil tala mett morsmål, drekke å je vil å loffe mest muli i fre. Je likær ferresta ette de at døm er blitt så reljøse i høgre å fer tia. De trur je etno på, ferstår Dere. Forfedra trudde døm hadde jort no gæli nå tola slo ner i huse, åsså tok døm på å dyrke ett æller ani såm døm trudde styra tola.

Je blir ælri straffa tå natur'n hæller je. Tola slær ælri ner i huset mett, fer je har etno hus, je kaftæi'n. Ja di åra je satt hadde je jo hus, men der slo tola ælri ner. Der hølt tola tel i huse der, ferstår Dere.

Je behøver ete tru at je har jort no gæli je. De væit je vær gong, å de fertæler jenne han dåmmær Andersen mæ etterpå au, så dæn saka er græi den, ser Dere.

Je sier såm de er, frestelsen har vøri fer stærk, å at de var gæli, å at je tar straffa, å alt de derre, væit Dere, men dæfferså trur je ette mer på dåmmær Andersen å aktør'n has enn jeg trur på sågnespræsten je, kaftæi'n, håkke såm.

Jeg ber ette te dåmmær Andersen nersåmåtte je å frestelsen ve kvælsti råkær på et vælfylt stabbur. Je sier bare te frestelsen: Tænk på dåmmær Andersen å aktør'n has, sier je, men «Kjempa» er stærk å uvør'n, ferstår Dere. «Gi fa'en i dåmmær Andersen», sier ho. «Je ska årne me dørna.»

– Men De kaller Dem jo «Kjempa» selv Kristiansen?

– Rekti, kaftæi'n, vi to ere ett, såm de står i rituale, men de kan je jo ælri få inn i skølten på sågnepræsten, trass i lerdåmmen has. «Kjempa» vil ha mat, frøktær fer dø'n, ferstår Dere, å je, je frøktær fer dåmmær Andersen, friheta å loffen, fer de er live fer mæ de kaftæi'n. Krestiansen å «Kjempa» sløss på liv å dø åm gått å vont. Aven å tell vinner je å aven tell «Kjempa». De kåmmer jenna an på å længe de er sea vi satt de. Den fyste tia etterpå er lissåm «Kjempa» mør tå sæ å da er'e Krestiansen såm har åvertake. Sia blir'e mest «Kjempa».

Åfte slæpper ho mæ ferbi æi vælkjent kjille, å da tyks vi bægge de er gått jort, å da'n etterpå blir'e jenne en sviptur tebars etter æi ørlitta sjinke æller en pølsesnabb.

Aven å tell sjillær je lag med «Kjempa», fer eksempel ner je er på besøk hos frua dår. Dit er ho ette me, men ner je har loffa no'n mil, har je ho att. Je sætter mæ på væikanten, je, å tar lissåm mål ta ho der ho kåmmer loffanes.

– Guddag, sier je, å guddag, sier «Kjempa», å så kan vi sitta å gopreke å småkrongle i timevis ner såm vere er slik. Je talær mye me mæ sjæl je, kaftæi'n, fer da væit je åkken je talær ve. Dænna stria er mi reljon, å ette trur je døm are har no'n a'n reljon hæller – vis døm vi væra ælie da.

Nok et spaltet sinn ...

En snutt til?

Åge i Trønderland :: 30. juni 2007