Neopuritansk R·O·C·K?

Noen publiserte blogger på dette nettstedet ble svært fragmenterte; Oxo denne ble slik. Her finner du både nyere og eldre klisjeer og rockebrokker. Vær så god!

Festfaglig står man sterkt

Festfaglig stødig var Per A. Risnes Jrs overskrift da han anmeldte bandet The Hold Steadys (da nye) album Boys and Girls in America i avisen Dagens Næringsliv for 23-26. desember 2006:

«... sucking off each others at the demonstrations ... crushing one another with collossal expectations.»

Musikk og aktivisme går jo ofte hånd i hånd på Svartlamo'n, noe som forårsaket assosiasjonen over. Og apropos konformitetsøvelser og ensretting i beslektede miljø; Komponist Helge Iberg skrev om branding/merkevarebygging og image i Aftenposten for 28. mars (2007), blant annet:

Kanskje er [...] rocken både [...] endimensjonal og fundamentalistisk? Imidlertid kan man visst bli «jævlig ærlig» av det. [...] det [er] litt pussig at man absolutt må fremtre som hip og kul når man speller musikk som er så forbanna ærlig og neppå. Det virker nesten som om ærligheten er blitt vare?

Turbonotater

Et åpenlyst harselerende Turboneger fikk rikelig med publisitet på forsommeren, og Tommy Olsson gjorde nok en dekonstruktiv øvelse i sin nyjournalistiske dekning av bandet i Morgenbladet for 30. mars-12. april (2007).* Et mer saklig parti gikk slik:

De bærer alle tydelige spor av den utagerende rockebandtilværelsen, merker som har sunket så dypt inn i kroppen at det ikke går an å argumentere imot det lenger (ølvom i kombinasjon med tung make-up har aldri vært noe tegn på modning, altså, det har ikke det)

Turbotøv

I Dagbladet for 25. juni (2007) kunne vi lese et debattinnlegg under tittelen Turbotøv.** Under vignetten Menn med penn – hva nå enn det skulle bety? – leverte Vebjørn Verlo et par morsomme poeng:

De frir til det mørke i oss, liksom.

Resten av samfunnet bygger opp, Turboneger og Kaptein Sabeltann river ned. Cause, that's like...what rebels do.

Kanskje ikke så rent ugjenkjennelig og klisjepreget, men likevel kom det mer:

Å sammenlikne Hank Von Helvete med for eksempel Phil Lynnot, er vel egentlig bare dårlig gjort. Mot dem begge. Så mye pakke, og så lite innhold er faktisk Turboneger, at da bandets svakeste ledd trengte en velfortjent pust i bakken, så valgte de andre å legge ned hele prosjektet. Det hadde vært en formalitet å erstatte vokalisten Hank Von Helvete, men den pyrotekniske renessansemannen; bort imot umulig.

Skribent Trygve var av ulike grunner uenig med herr Verlo, i Dagbladet for 4. juli (2007). Med skrått blikk argumenterte Mathiesen blant annet slik:

For hvilke andre band i verden har vel fått bortimot en million hetero-kids til å agere sjømann-homo uten blygsel i all offentlighet? Hvilke andre enn nettopp Turbo kan få unge til å kle seg i matrosdress i fullt alvor og synge: «Sailor Man, come take my hand, and lead me to the promised land»! Drita fulle eller ei, akkurat det spiller mindre rolle!

I boken Norsk Pop & Rock Leksikon (Populærmusikk i 100 år), av Jan Eggum, Bård Ose og Siren Steen, beskrives Turboneger som innehavende et faux homo-image.

Musikalsk kvalitet/stil!

Og apropos irriterende klisjeer, postpubertalt jammer og sementering av homofobe stereotypier; I avisen Dagens Næringsliv for 9-10. juni (2007) skrev Per A. Risnes Jr. om artistene Marilyn Manson og Tokio Hotel. Risnes Jr. skrev blant annet:

Tenåringsjenter har sjelden vært gode på musikalsk kvalitetssikring. De er knallgode på stil. Og selv heterofile menn kan se at Tokio Hotel er til å spise opp. De er Boyzone med naglebelte. Men musikken er like charcoal som en Motorhead t-skjorte etter 90 graders vask. Tittelmelodien Scream er det eneste høydepunktet, energimessig, men blir aldri noe annet enn Metallica med tannregulering.

Tokio Hotel kan knapt bli tatt seriøst før de får skjeggvekst og også kan vise til at de har debutert seksuelt.

Kvalitetsdissing, Risnes Jr! Men forsikringer om heterofil legning og ikke-homofobisk holdning virker – som (muligens) bekjent – alltid mistenkeliggjørende og får meg til å lure på om det ikke gjemmer seg en liten drøm om en tight liten thailandsk gutterumpe her et eller annet sted i teksten (eller i lesningen av den).

Drift og overflate

I venstresidas avis Klassekampen for 2. juli (2007), anmeldte Tore Næss' en sørrlandsk utstilling som skulle vise «rockens estetikk og dens forbindelseslinjer til nyere billedkunst». Overskriften var relevant nok Drift og overflate, noe som jo skulle vekke den pietistiske kritiske interesse. (Nok raljering med kommunisters lesning av bibelbeltets merkverdigheter;) Mot slutten av anmeldelsen presterte denne Næss noe som tidvis oppleves som et faktisk spørsmål også hos undertegnede:

... det kan virke som om løsningen rocken gir på det moderne menneskets problem, er av en problemutsettende og ikke en problemløsende art.

For ikke å si problem-fokuserende og -forsterkende – eller kanskje det bare var det at jeg våknet i morges, i en ti-tiden, til lyden av et nok et døende nach-spiel, med tilhørende verbal-radikale posisjoneringer og sterkt svekkede resonnement? Svartlamo'n sett med augene til ein utenlagsmann i miljøet?

Mer ...

Åge på Svartlamo'n :: 17. juni-8. juli 2007

Naming and shaming

Det blir uansett en problemstilling om man ikke lenger kan like rock, når man har brukt så uhorvelig mange år på saken (litt sånn bortkastet, lizm).

Kanskje må man søke tilflukt i Malcolm McLarens presisering, slik den ble gjengitt i avisen Dagens Næringsliv for 5-6. mai (2007). Eskil Engdal, Jens M. Johansson og Lars Backe Madsen hadde kokt ihop en elleve sider for å markere at pønken var blitt 30 år, og vi kunne lese:

Punken er like viktig som oppfinnelsen av bilen, sier han.

– Den er like viktig som et maleri av Picasso. Men hva skal vi med jubileer? Jubileer er løgn og bedrag. Det handler om penger og profitt. Punken var et opprør mot etablissementet, men etablissementet tok kontrollen. Nå skal de feire seg selv med et jippo av et jubileum.

– Men punkrock ...

– Punken har aldri forsvunnet. Den har trengt seg inn i hele samfunnet. Du ser den i mote, du ser den i kunstgalleriene. Punken har havnet bak glass og ramme. Punken ligger trygt innelåst i kjellerhvelvene til de mektige plategigantene. Du ser hvordan punken har påvirket film og medier, grafisk design. Du hører hva den har betydd i musikk. Du hører hvordan politikere som snakker med ungdom, har lært av punk. Universitetene tilbyr mastergrad i punk. For å virke kule, viser forfattere til punk i bøkene sine. Punken er på museum! Den er den viktigste kunstbevegelsen i det 20. århundre! Ikke minimaliser den ved å sette ordet «rock» etter den. Vær så snill!

Jo, man kan formelig høre hans lett gneldrende, erkebritiske stemme. For din ydmyke blogger, undertegnede, ville et aksept av en slik presisering få et par konsekvenser:

1. Hverdagsterminologien måtte justeres
2. Et hundretalls bloggsider om punk i Trondheim måtte likeledes revideres. Bloggerens tid er noe begrenset for tiden, men slike oppgaver tas et par ganger i året (og medfører noen nesten umerkelige og unevnelige endringer), så hvem vet?

Åge på Ramp :: 9. juli 2007

Å bygge verden

* I Morgenbladet for 29. juni-5. juli (2007) mente Svein Egil Hatlevik at Olsson kun fulgte en kjent praksis med subjektiv vinkling, en tradisjon like gammel som rocken selv, med referanse til størrelser som Lester Bangs og Greil Marcus.

Mora mi!

Tommy Olsson opplevde ellers at hans skrivestil kom i fokus for noen innlegg gjennom sommeren. Under overskriften School's out! (Kunstkritikk er den nye rocken), kom Tommy Olsson med tilsvar på den lett underholdende kritikken av hans utøvelse av tekst, i Morgenbladet for 27. juli-2. august (2007). Vi kunne blant annet lese:

Turboneger, med sin strikt konseptuelle agenda som de aldri avviker fra, er jo også å regne som et godt argument for at rocken er den nye litteraturen, der den nye platen er å anse som et nytt kapittel i den samme boken.

At kunstkritikken er den nye rocken, skjønte jeg den dagen jeg ikke lenger bare forholdt meg til mine fans, men i tillegg hadde et eskalerende antall groupies å velge mellom der jeg sto i bakrommet på et hipt galleri og snortet kokain tidlig på morgenen. En hard innsikt, men jeg har lært meg å leve med det. Jeg har faktisk ingen god forklaring på hvordan det ble sånn. Man vil jo gjerne tro at en så obskur virksomhet som kunstkritikk automatisk leder til en passe asosial tilværelse som mest handler om å grunne over ting som ingen bryr seg noe særlig om. Det var i hvert fall det jeg regnet med, en gang for lenge siden. Jeg tok feil. Siden jeg tenderer til å se samtidskunsten som noe organisk, er jeg tilbøyelig til å sette det i sammenheng med en større forandring som de siste årene har pågått innen flere disipliner. Hele feltet redefineres kontinuerlig, og du er enten på bussen eller ikke når den kjører av gårde. Da er det sikkert bittert å sitte på et kontor og sakte innse at alt man gjennom et helt liv har lest seg opp på rett og slett er blitt satt ut av funksjon og bare har flekkvis gyldighet i en samtid som ruser av gårde og forsvinner i horisonten. Men bussen snur ikke og kjører tilbake, selv om man roper indignert etter den. Dette vet alle som har mistet en buss. Og i dette perspektivet er det heller ikke så viktig om man kaller det for kritikk eller ikke. Du kan faktisk kalle det hva faen du vil, det spiller ingen avgjørende rolle all den stund man står på holdeplassen og er fornærmet over at ingen lytter.

Ukritisk

Kritikken av kritikken kunne ha vært noe annet, hadde den bare ikke vært så navlebeskuende ukritisk. Mora mi er en hardere kritiker enn Jørgen Lund. Hun klarer i det minste å gjøre rede for hva hun mener er gærent med teksten istedenfor å gå løs på skribenten eller den tradisjon skribenten opererer innenfor.

Åge :: 8. august 2007

Tankeløshetens tid

... var overskriften da forfatter Niels Chr. Geelmuyden skrev om vår tid i Aftenposten for 5. august (2007). Geelmuyden minte oss om:

... hvordan Frank Zappa definerte et rockeintervju.

Han sa at et rockeintervju kjennetegnes ved at et menneske som ikke kan skrive intervjuer en person som ikke kan snakke for et publikum som ikke kan lese. Det er ikke veldig fjernt fra den suksessoppskriften VG har fulgt i alle år.

Åge :: 5. september 2007