«Monsterrytter» av Ingeborg Arvola

Ingeborg Arvola begikk novellesamling Monsterrytter i 2006: Ni korte tekster med vinklinger som overrasket. Arvola har overrasket før, og hennes varhet – på grensen til det hudløse – var og er sterkt present. Utdragene under er ment som illustrasjon av hennes sensibilitet, og det er bare brokker av de mange sensible sekvensene du selv kan lese hos henne.

«Sårt om å være liten» var overskriften på anmeldelsen da NRK skrev om Forsiktig. Glass fra 2004. Sårt om å være liten kunne passe bra når man skal anmelde Monsterrytter:

Min

Min sitter og henger ytterst på benken. Hun er ikke borte, selv om hun kunne ha vært det. Hun er i dårlig humør. Skuldrene er spisse inni jakka. «Drittby,» sier Min til en av de andre. «Helvetes forpulte drittby.» Hun kikker ned i fanget, og jeg skynder meg bort til henne og slikker de kalde, tynne fingrene. Det pleier å gjøre henne godt. Det virker denne gangen også. Tunga mi er varm og lang, og ikke for våt, som Min pleier å si, og hun smiler ned til meg. Halen min logrer gjennom verden, logrer gjennom alt, før den treffer benken med små rytmiske dunk, og det er så godt. Min! logrer jeg. Min, min, min. «Nok,» sier Min, og trekker fingrene til seg. «Kommer ikke Ken?» spør hun en av de andre.

Jano presser snuta mot rumpa mi. Jeg ser forventningsfullt på han. Vi bestemmer oss før å løpe i ring rundt buskene. Det er deilige busker, de strekker seg etter pelsen vår, men vi er altfor raske, vi bykser unna hver gang de kommer i nærheten. Jano vil fortsette i det uendelige, men jeg mister interessen etter en stund. Jeg er ikke som han. Jeg er ikke sorgløs. Jeg legger meg i gresset og holder øye med Min. Det er det jeg foretrekker å gjøre når Min er i dårlig humør. Aller helst vil jeg se henne le, le så høyt at det skadde tennene vrenger seg mot himmelen. Det jeg liker nest best ved Min er at hun ler. Lukter søvn og ler på en gang? Det tror jeg ikke har skjedd. Min vet ikke at tennene hennes er null verdt. Bar vi i villmarka, ville hun ikke greid å bite gjennom verken hud eller sener eller bein. Men det trenger hun ikke heller. Jeg ville bitt alt sammen for henne. Jeg ville tygd det til mos og spyttet ut, slik hundemødre av og til gjør for valpene sine, hvis de er svake. Min kunne spist den opptygde grøten. Hun ville ikke sultet i hjel. Min trenger ikke sunne tenner. Ikke så lenge hun har meg.

Min sliter med å rulle en røyk. Hun liker best ferdigrøyk. De rotete fingrene får meg til å klynke litt, men da kommer Jano og stiller seg i veien. Det er i grunnen like greit, for røyk kan jeg ikke rulle, og Min liker ikke at jeg klynker. Jeg lar Jano slikke meg rundt øynene. Han sitrer av iver, og det smitter over på meg. Snart jager vi rundt buskene igjen.

Jeg liker å gå til parkene og gatehjørnene sammen med Min. Da har vi det ofte fint. Min er våken, og hele verden dufter av de utroligste ting. Fisk, makkslim, boller, bomullstøy, våte aviser, parfyme, tørr hud og utallige andre hunder. Jeg har for lengst gitt opp å følge med på alle sammen. Jeg kunne forsvunnet i duftene hvis jeg ikke hadde vært på jobb. Jobben min er å passe på Min. Det har jeg bestandig gjort og det kommer jeg bestandig til å gjøre. Luktene driver forbi oss som fremmede, flytende verdener.

Selv kan jeg ikke huske å ha lest en tekst sett med en hunds øyne – en verden fra en hunds betraktningsvinkling. Settingen så ut til å være Plata, eller tilsvarende miljø, et miljø de fleste lesere kanskje ikke kjenner spesielt godt.

De svakere i samfunnet, og deres historier, så ut til å være en fellesnevner i samlingen. Først var det litt forvirrende at fortellerperspektivet av og til var så uklart og skiftet så hurtig, men man vänjer sej:

Lillesøsters gave

Jeg vil skrelle dem. Handlesenteret. Bilen. Min bror. Min søster. De vil at jeg skal skrelle dem. Innenfor. Det er alltid noe innenfor som vil ut. Innenfor kulene. Her er ingen monstre, bare pust, noens gjenglemte pust. Den er kvalt. Min bror passer på meg. Han holder seg på avstand, holder seg alltid på avstand, men han rykket meg ikke vekk herfra da jeg satte meg ned. Han står ved siden av rulletrappene, og det er innenfor rulletrappa også, bak båndet, jeg burde vikle båndet vekk, mellom mutterne og motoren ligger det noe som vil ut. Jeg hadde tenkt å knuse julekulene, men det er ingen monstre her. De unngår handlesenter. De finner andre kuler. Jeg ser på de vakkert innpakkede julegavene. De flokker seg rundt meg i rødt og blått, med forgylte bånd. De er så vakre! De er de eneste uten noe inni. De er til utstilling. Jeg legger en av pakkene i posen til min bror. Han snakker i mobilen. Han har kjøpt noe dyrt til min søster. Noe som kan holde henne på avstand. Han er redd nå som hun er nær. Nå som vi er i nærheten. Det får han til å tenke på dyre ting, på penger og makt. Min bror har alltid vært sånn. Han vet det ikke selv. Han hørte ikke at det snublet en sum ut av munnen straks mor berørte hånda hans, eller strøk han over nakken, hvis håret var en anelse for langt. Min bror, som kommer mot meg og sier at nå må vi hjem og stelle til jul. Jeg vil skrelle han vekk. Jeg vil inn.

I Lillesøsters gave var det til å begynne med direkte småvanskelig å finne både fortellerstemme og problemstilling:

Noen mennesker er fyrstikker og gresstrå. De kan knekke som for høye toner i en sliten stemme. Lillesøsteren folder seg over den tomme esken og smiler spøkelsesaktig. Egil får følelsen av at hun kan løse seg opp, bli papirflak i vann og askeflak i luft. Han skjenker seg nok en brandy.

«Etter begravelsen kledde jeg på meg genseren hennes,» sier Margrete lavt. «Du vet, den mosegrønne hun alltid brukte, med buet hals. Jeg sov i den, og da jeg våknet trodde jeg først at jeg lå med hodet i fanget hennes.»

«Hun var sliten,» sier Egil, og setter glasset fra seg på bordet med et ubehagelig klakk, før han reiser seg og krysser stuegulvet noen ganger, bevisst slentrende. «Det med lillesøster ble i tyngste laget.»

«Jeg har aldri lagt hodet mitt i noens fang,» fortsetter Margrete. Uttrykket i ansiktet er ubestemmelig. En sorg ved munnviken, mens øynene vokter over lillesøsteren.

Monsteret har vokst seg til det dobbelte. Det biter sin egen hale, klemmer øgleføttene inntil kroppen når jeg strekker fram pekefingeren. Det blir en avokado, fast og likevel myk. Varm, sier jeg, legger fingeren mot den lysere brysthuden, og kjenner innenfor. Der inne banker et hjerte. Monsteret suser av liv.

Det kunne jo ikke gå bra. Monster ble gjennomgangstemata. Og i påfølgende novelle, Den fjerde magen, var det omsider snakk om et virkelig monster (i fiksjonen satt i en litt åtti-nittitallsk futuristisk ramme). Ferdigsont kloakkarbeider Isaksen har funnet et kassert sofistikert, men sykt lekemonster:

«Han måtte jo smile litt» (Chindogu)

Det renner snørr fra monsterets snute. Snørret blir gnidd utover fingrene hans når han skifter grep. Dyrekroppen hoster og skjelver. Et lite hjerte løper løpsk, vibrerer mot fingertuppene. Isaksen tråkker inn på badet, slår på lyset og lar øynene gli over det mistrøstige rommet, halvskittent og nakent, er det, som om ingen bor der lenger. Med besvær huker han seg ned og åpner et baderomsskap. Han drar fram et par plastkurver. De er fylt med babyting. Flasker, smokker, noen kluter, en lyseblå sommerfuglformet svamp, en dypgul badeand, bittesmå smokker med enda mindre blomster brodert på vristen. Øynene hans vider seg ut i møte med gjenstandene, og når rynkene og hudfoldene hans dette øyeblikket er hevet ut av veien, er det mulig å se at øynene er himmelblå med tynne røde render i det hvite. En kantet neve plukker opp en flaske og en smokk. Skapet lukkes. Med et ettertenksomt uttrykk i ansiktet tråkker han mot kjøkkenet, slår på lyset, igjen møter øynene det mistrøstige og halvskitne. Veggene savner vinduer. Skaphyllene savner kopper og fat. En ti år gammel kalender henger over det brunmalte kjøkkenbordet. Isaksen fyller en kasserolle med vann, legger i flasken og smokken, skrur på ovnen. Mens vannet begynner å ryke, stirrer han framfor seg. Hånda som holder monsteret er klissete av tyntflytende snørr. Monsteret selv sover og hoster i søvne. Labben rykker, som av en drøm, og veiver i luften. Isaksen tenker på drømmer han selv har drømt. Han veivet sikkert med armene i en god del av dem, han også, så hvem er han til å klage? Nei, ikke at ...

Han kvepper. Plastflaska har begynt å klapre i det boblende vannet. Han heller ut vannet, varmer kumelka, fyller flaska og skrur på smokken. Presser noen melkedråper ut på armhuden. Etterpå slikker han dem åndsfraværende i seg, bikker dyrekroppen opp i armkroken, og lirker tåteflaska på plass. Når monsteret først begynner å suge, fortsetter det til bakbeina rister ukontrollert. Isaksen anstrenger seg for ikke å føle en eneste ting. Det rykker litt i munnen av og til. Når han ser ned på monsteret, vider øynene seg ut igjen, og han lister løs flaska, så godt som tom, og en lang smal tunge følger med ut av monstermunnen. Tunga er et rødt fløyelsbånd mot hans egen arm, og han stivner med flaska en håndsbredd over kjøkkenbenken, står stille og stiv, med tunga mot huden, inntil monsteret selv trekker tunga til seg, forbi de små melkeboblene som har dannet seg i munnvikene. Først da setter han flaska fra seg på benken.

Monsteret legger han i en kurv. Noen minutter senere knirker gulvplankene når han kommer tilbake med et blått teppe. Igjen siger han ned på huk, og igjen sitter han tungt og lenge før han reiser seg opp. Han vasker de klissete fingrene og går til sin egen seng. I det innerste hjørnet, i det innerste rommet, står senga, i den nederste kjelleretasjen. Blokkenes rørsystem dekker taket, og de øvre kloakkrørene bobler under gulvet, bobler jevnt og trutt som en slik vanntank viktige kunder tapper vann fra på kontoret.

Det ser ut til å klarne. Isaksen tråkker hjemover for å plukke opp monsteret. Dyret har ikke vært utenfor dørene i løpet av ukene. Regnet har strømmet ned og gjort kloakken til et levende helvete, og selv har han vært sliten inn til beinet. Monsterets forkjølelse har endelig sluppet taket. I går kveld rullet det seg rundt de tomme melkekartongene. Det sprellet med bakbeina og kom med noen underlige bjeff mens det sendte Isaksen lange, kjærlige blikk. Han måtte jo smile litt, ikke noen grunn til å nekte for det. Nå vet han at det er et japansk monster. Da han først begynte å lete med blikket, så han monster-annonser overalt. De er svært kostbare. Selv ville han måtte spart et år med den luselønna han lever av, og han har tenkt at det mnå være noe særlig verdifullt ved dem, disse japanske monstrene han selv ikke har råd til, og han har kjøpt Q-tips for å rense monsterets nesebor for snørret som etter noen dager skiftet farge fra blankt til gulgrønt. Vitaminer i pulverform har han også kjøpt, for å blande i melka.

De rusler mot butikken. Monsteret romsterer i jakkelomma, oppspilt av de nye luktene. Isaksen kjenner sitt eget smil som en utmattelse i kinnmuskulaturen. Han er ikke vant til å smile. Han kan ikke huske å ha smilt på mange år før monsteret dukket opp. Det har ikke vært noe å smile av, rett og slett. Tvert imot. uansett. Da han så monsteret leke med melkekartongene i går, da smilte han som sagt. Først var han ikke klar over det. Så kjente han verkingen i ansiktet. Tendensene til krampe. I baderomsspeilet studerte han sitt eget ansikt. Etter en stund forstod han at det var et smil han så, og det ble bare bredere da monsteret kvinket ivrig i døråpningen, før det tok sats og spratt opp i armene hans.

Et øyeblikk svimler det for han, og han må legge hånda på butikkdøra og summe seg, før han kan gå inn.

Det er tomt for kumelk, sier butikkdamen. Det kommer ikke mer kumelk. Det er tomt for kuer også. Pølsepakkene er de siste av sitt slag.

Prosaisk nok, hva? Arvolas evne til å skape troverdige skildringer var ellers ganske så spesiell, syntes nå jeg da. Samlingen ble avsluttet med en novelle om hvordan det kan være å flykte i en container, sett med underdoggens øyne – en tekst som kanskje kan sette en støkk i fler enn meg!

Mer ...

Åge i Trønderland :: 24. mai-30. juni 2007