Nyere avlatshandel

For tiden er alle svært miljøbevisste, og det ser ut til å ligne en konkurranse i rettroenhet. Under overskriften Etikk og butikk kommenterte Kjetil Wiedswang (20. juni 2007) et par aspekter ved den pågående hypen, innledningsvis slik:

... selv direktører tenker på at det ikke vil være bra for barn, barnebarn og folk flest å leve på en grillstekt jordklode. De viser det politikere kaller samfunnsansvar og teoretikerne omtaler som CSR – Corporate Social Responsibility.

Det er i og for seg ikke noe nytt. Siden kapitalismens gjennombrudd har godhjertede bedriftseiere både brydd seg om sine ansatte, nærmiljøet og verdens problemer. Josiah Wedgwood, han med porselenet, engasjerte seg hardt i kampen mot slaveri på 1700-tallet, og siden er listen blitt lang.

Andre har, med Milton Friedman, ment at kapitalistene skaper mest velstand når de driver med hva de kan best: The social responsibility of business is to increase its profit.

Joda, det var på tide med noe som ligner på ærlighet i miljøspørsmål og reelt ansvar for miljøet – eller kanskje det er for sent. Uansett refererte Wiedswang til Civita, som hadde «bedt lederne for de politiske ungdomspartiene skrive om hva de synes om saken.» Etter den vanlige utdritingen av Arbeiderpartiets ungdomsfylking, AUF, avrundet Wiedswang slik:

Samlet gir ungdomspolitikerne innrykk av at de gjerne vil at bedrifter skal vise samfunnsansvar, men er hjertelig uenige om hvordan dette skal defineres. Det er også ulik grad av frykt for at CSR kan brukes med vikarierende motiver: Til å pynte på mindre hyggelige sider ved bedriftenes virksomhet, eller til skjult proteksjonisme.

FpU-skribentene siterer den egyptiske handelsministeren Youssef Boutros-Ghali: «Spørsmålet er hvorfor i-land begynner å bry seg om den tredje verdens arbeidere, nå helt plutselig, når vi har vist at vi kan konkurrere med dem.»

Godt poeng, kanskje. Nå når i-landene tømmes for fabrikker og produksjonen flyttes til u-land, kan vi kjøpe stadig mer for stadig mindre penger. Og det er ganske så påtagelig at velmenende kan unnslippe sine miljøsynder ved å kjøpe miljøkvoter for sitt konsum. Fly avgårde med god samvittighet! Kjøp avlat her og nå! Keiserens nye trær?*

Mer ...

En røst fra skyttergraven

Atle Sommerfeldt, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, bidro til bistandsdebatten med en kronikk publisert i Aftenposten 5. juni 2007. Innledningsvis åpnet han med følgende morsomhet:

Det har utviklet seg en kultur av høyt gasjerte, statsansatte akademikere som tror at det er mulig å forstå samfunnet med kikkert fra en pidestall.

Eller kanskje den ikke var så morsom likevel? Uti teksten kunne han nyansere debatten med følgende begrepsavklaring:

Alle som er involvert i samfunnsplanlegging vet hvor vanskelig det er å bedømme resultatene av de innsatser som settes inn. I bistanden er vi vant til å skjelne mellom «output», «outcome» og «impact» for å skape operasjonelle kategorier. Særlig på det siste nivået – varige samfunnsendringer – er ikke hovedproblemet at bistanden ikke kan dokumentere resultater.

Frustrerende av akademikerne

Hovedproblemet er at det er nesten umulig å fastslå presis årsak/virkning i samfunnsendringer generelt. Men det betyr ikke at det ikke er resultater på andre nivåer. Det frustrerende er at akademikere som selvsagt vet dette, ikke bidrar til en mer innsiktsfull debatt på dette punktet.

Det skjer en kontinuerlig sammenblanding av begrepene «gode intensjoner», «altruisme» og «filantropi» i et forsøk på å etablere sannheten om «godhetsregimet».

Etter en gjennomgang av premissene i debatten, bidro Sommerfeldt med følgende:

Innenfor fredsarbeid og katastroferespons har samarbeidet mellom frivillige organisasjoner og staten vært tettere enn i de fleste andre land. På tross av mange forsøk har ingen påvist at dette har gått ut over frivillige organisasjoners integritet. Internasjonalt forsøker både stater og frivillige organisasjoner å kopiere dette samarbeidet fordi en ser at det gir resultater.

Nei, kanskje det ikke er gått ut over organisasjonens integritet, men kanskje det har gått ut over statens integritet? Uansett:

Ikke nøytral forskning

For en som er oppvokst med 1970-tallets positivismekritikk innenfor samfunnsvitenskapene, er det med en viss forbauselse jeg registrerer det som må kunne kalles en nypositivistisk trend hos samfunnsforskerne.

Troen på den nøytrale forsker, ubesudlet av virkeligheten som observerer menneskene og samfunnsfenomenene og beskriver den i objektive kategorier skjult i et akademisk språk med sidevis av noter og litteraturhenvisninger, synes å være på fremmarsj.

Mer ...

Åge i Trønderland :: 23-30. juni 2007