Globalisert religion

I Morgenbladet for 1-7. juni (2007) skrev fredsforsker Cecilie Hellestveit om en nykristen global vekkelse. Hun innledet slik:

Den franske eventyrer, poet og politiker André Malraux skal på oraklisk vis ha uttalt allerede på 1960-tallet at «det 21. århundret vil bli religiøst, eller vil ikke bli noe av overhode». Religion er på dagsorden som aldri før.

Bjørn Vassnes, forskningsjournalist og fagredaktør i tidsskriftet MARG hadde en interessant kronikk med tittelen Et helt nytt syn på religion i Aftenposten for 3. juni (2007). Her er et par utdrag fra kronikken, som var «en bearbeidet versjon av en artikkel i siste nummer av tidsskriftet MARG»:

Religion som tabu

Som Daniel Dennett og Richard Dawkins har påpekt, har det å forstå religion nærmest vært tabu i vår kulturkrets. Kirkefedre som Paulus, Augustin og Luther har fremhevet at det er umulig å nærme seg Gud fra et rasjonelt ståsted, og tenkere som Durkheim og Eliade har hevdet at man må forstå religionen «på dens egne premisser».

Det er lett å ha sympati for et slikt standpunkt, fordi religiøse opplevelser er subjektive og emosjonelt ladede. En ren rasjonell betraktning vil derfor for mange oppfattes som på siden av hva som er viktig. Men for å ta en annen parallell: Vi vil gjerne vite litt om hva vi spiser – om det er skadelig eller sunt – uten at dette tar fra oss smaksopplevelsen.

Religion som fenomen

De siste årene har vi da også fått en ny religionsforskning, som ser på fenomenet religion: Hva er egentlig religion? Hvordan oppsto religionen? Hvorfor har den et så sterkt grep på oss? Typisk nok er det forskere utenfor tradisjonell religionsvitenskap som har gjort dette, og verktøyene har kommet fra forskningsfelter som antropologi, psykologi, nevrologi og biologi.

Felles for denne forskningen er at den representerer en «kopernikansk vending» når det gjelder religion: I stedet for å se på religion som noe vi får servert utenfra (fra Gud, eller fra kulturen), ser man på den som noe som springer ut av vår egen hjerne, eller den menneskelige natur. Som teologen Loyal Rue sier det: Religion handler ikke om Gud, men om oss selv.

Går igjen i alle kulturer

At religion har noe med menneskenaturen å gjøre, er det mange indisier for. Antropologene Pascal Boyer og Scott Atran kan fortelle om religiøse fellestrekk som går igjen i alle kulturer. Psykologer som Paul Bloom og Deborah Kelemen har studert småbarns kognitive utvikling, og funnet at de har medfødte måter å tenke på som gjør dem til «fødte troende».

Det at småbarn ser formål og bevisste aktører overalt, var smart for overlevelsen i en tid da ville dyr og fremmede mennesker var en konstant trussel. Men det var også denne tendensen som fikk oss til å se ånder i naturen, og etter hvert guder.

Fremmede mennesker og fundamentalister ser ellers ut til igjen å ha blitt et problem. Men – saklig:

... de grunnleggende moralske forestillingene er de samme uansett kultur eller religion:

Alle religioner fordømmer løgn, tyveri, utroskap, vold og drap (uten i visse situasjoner). Alle religioner har også sin versjon av «den gylne regel»: «Vær mot andre som du vil at de skal være mot deg!» De har også sine forestillinger om renhet, om det religiøse fellesskapet som en familie, med Gud som øverste «far», med mer.

Mat, klær, ritualer

Unntaket er regler som er laget nettopp for å skille vår religion fra de andres, mer overfladiske symbolting som hva man kan spise, hvordan man kan kle seg, hvordan ritualene utøves. Typisk nok er det brudd på slike regler som det slås hardest ned på.

Og det er disse forskjellene det fokuseres på i religionsundervisning og samfunnsdebatt. De er viktige som identitetsmarkører, og kan virke latterlige og provoserende på andre. Dermed bidrar de til å fremheve hvor ulike vi mennesker er, og hvor vanskelig det er å leve sammen. Et fag som KRL kan derfor faktisk bidra til å bygge barrièrer, og ikke broer.

Spiller på instinkter

Mens budskapet fra den nye religionsforskningen er det motsatte: Våre religioner bunner i universelle behov og lengsler, som kulturene har laget ulike kulturelle konstruksjoner på basis av. Uansett formalistiske ulikheter og symbolkriger, har alle religioner som har vunnet frem, måttet spille på de instinktene og tilbøyelighetene som vi alle har.

Et slikt perspektiv på religion gjør det lettere å forstå både oss selv og «de andre». Det gjøres et stort vesen av de skriftlærdes uoverensstemmelser, selv om disse betyr lite for 95 prosent av de troende. Dette fordi man etter den klassiske modellen tror at religion er et intellektuelt system som stappes ned i hjerner som er tomme i utgangspunktet.

Reformasjon ovenfra

Derfor tror man for eksempel at dersom muslimer skal kunne leve sammen med resten av verden, må det skje en reformasjon «ovenfra», islam må «moderniseres».

Det man overser, er at det innen islam alltid har eksistert retninger som har hatt det man etterlyser: toleranse og humanisme. Men i en religionsforståelse som fokuserer på læren, forsvinner sufismen og andre ikke-dogmatiske religionsformer – de som legger vekt på det fellesmenneskelige.

En representant for den nye religionsforskningen, er den norskamerikanske teologen Loyal Rue. Han har gått fra et tradisjonelt teologisk ståsted til et naturalistisk perspektiv på religion. Han er kritisk til hvordan religionene fungerer i dag, men ser at de spiller på grunnleggende behov som man ikke kan overse. Rue mener derfor at det ikke er lett å avskaffe religionen, at ateisme vil være for de få. Løsningen må i stedet være å finne et bedre alternativ.

Konsumerisme som religion

Og alternativer finnes for så vidt: I dag er vel konsumerismen det nærmeste man kommer en «verdensreligion», og den har fått en slik posisjon nettopp fordi den ikke fremstår som en religion, og dermed ikke konkurrerer med de andre.

Men den har sitt frelsesbudskap (kjøp, og du skal finne lykken!), sitt presteskap (markedsøkonomene og reklamebransjen), sine festivaler (sesongsalg), sitt fellesskap av troende, og ellers det meste av det som hører en religion til.

Les hele kronikken!

Åge i Trønderland :: 13. juni 2007