DOS (Død over Solstad?)

Forleden traff jeg en fyr som mente at Dag Solstad var landets største forfatter. Foran Bjørnsonjubileet om tre år, kunne den skarppennede Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Tiggerstaden, blant annet beskrev Bjørnstjerne som:

... den kosmopolitisk lyse og briljante fritenkeren Bjørnson, modernitetens fremste prisme i vår litteratur.

Smålåtent, kanskje, men ikke småtteri! Videre, med sidespark:

... Bjørnstjerne Bjørnson [står] i et underlig halvlys. Mer glemt enn reaksjonært-middelalderske Sigrid Undset. Parkert som en nasjonal blåsebelg under trykk fra en nærmest usyngelig nasjonalsang.

Dømt nord og ned

På anekdoteplanet mest husket for sine ekteskapelige sidehopp enn innsatsen for de undertrykte slovakene. Forfatterskapet er i dag møtt med stor ulyst. Til dels dømt nord og ned som utidsmessig, bondenasjonalt og sagatungt. (Rett skal være rett: Noen unntar lyrikken).

Den store nasjonsbyggeren og idealisten BB ble videre hyldet som en ...

... så modig og energisk menneskerettighetsaktivist og en så moderne minoritetsforsvarer.

Fikk internasjonal betydning

På disse felter var han langt forut for sin tid som en toppvåken forsvarer av de svake, «for de mishandlede mot de mektige», som han sa det i 1898, på toppen av Dreyfus-saken (1894- 1906). Der fikk han internasjonal betydning. Og som et à propos til dagens ateismedebatter: Glem ikke at det var BB som stilte sannhetskravet til religionen og angrep tung norsk lutherdom for å ha et statsbegrep som utelukket demokratiet.

Vi har naturligvis ikke så mye sans for helter og høvdinger i vår hyperdemokratiske tid. BB var jo det, et «foranskutt Lyn», som Wergeland sa det. Han sto i den poetokratiske tradisjon. BB ville både være del av folket og sinnbilde på elite. Man kan forskreve seg av slikt.

Her illustrerer BB de klassiske dilemmaer mellom folkedyrkelse og opplysthet som møter politiske intellektuelle, særlig de som står til venstre. Men han unngikk i alle fall de fristelser og dumheter som andre i vår litterære gullrekke begikk, fra Hamsun og Jacobsen som badet seg i brunt, over Nordahl Grieg som betraktet Stalins prosesser som sivilisatoriske bidrag, til Georg Johannesen, Kjell Askildsen, Dag Solstad og Espen Haavardsholm som beundret henholdsvis Stalin i 50-årene, Mao i 60-årene og Pol Pot i 70-årene.

Det fortelles endog at Dag Solstad i dag står like fjellstøtt på beundringen for Bror nr. 1 som før. BB behøver derfor ikke ta det så tungt at Georg Johannesen en gang skal ha sagt at det i Norge ikke kan tenkes noe ikke Bjørnstjerne Bjørnson alt har tenkt.

Bror nr. 1!

Det er godt Solstad har sluttet å skrive og istedet konsentrerer seg om å drikke seg ihjel.

Mer ...

Åge i Trønderland :: 30. mai-13. juni 2007